Enig med han her?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Kråka, her.

Jeg ser for meg mindre hus ja, noe mer likt en vanlig bolig. Er ikke så fan av de 4-5 avdelings barnehagene med plass til 130 unger. Jeg ønsker mer skjerming, spesielt for de aller yngste. Er klar over at det blir mye dyrere osv, men det er lov å drømme.

Minsten vår går i en barnehage med fire avdelinger og 80-90 barn. Likevel er småbarnavdelingene rolige og skjermet. Det er sikkert ikke slik alle steder, men det er mulig å få det til. De er ofte 4-5 barn sammen på ulike aktiviteter, (forming, tur eller noe), og samme når vi leverer eller henter er det faktisk rolig der. Minsten får av og til besøke de store avdelingene, for å få løpe fra seg litt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Minsten vår går i en barnehage med fire avdelinger og 80-90 barn. Likevel er småbarnavdelingene rolige og skjermet. Det er sikkert ikke slik alle steder, men det er mulig å få det til. De er ofte 4-5 barn sammen på ulike aktiviteter, (forming, tur eller noe), og samme når vi leverer eller henter er det faktisk rolig der. Minsten får av og til besøke de store avdelingene, for å få løpe fra seg litt.

Sånn er det i vår treavdelingsbarnehage også. De små er i sine egne rom med andre utetider enn de store. Av og til får de besøk av de store som vil dulle litt med "babyene", og av og til får de små besøke de store. Begge deler er velidg stas. Glitterbarnet har til og med gått i barnehage med 800 barn på samme område, noe som ble ekstremt kritisert av eksperter på forhånd. Problemet var at de kritiserte på helt feil grunnlag, de 800 barna var jo ikke sammen, det av adskilte lekeplasser og man opplevde aldri kaos eller stress. Det var bare et fantastisk område for barn, med fasiliteter man bare kan drømme om i en "vanlig" liten barnehage. Egen gymsal, stort kjøkken, ekte gravhaug fra vikingtiden, digert sykkeområde med bølger i asfalten og frukthage.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har full respekt for at du velger å vente med å sende barnet i barnehage. Jeg gjorde det samme med Poden. Av ulike grunner var jeg ukomfortabel med at han skulle begynne ved tolv måneders alder - hovedsakelig fordi han var så innmari treg motorisk. Samtidig ser jeg jo at det er mine (og mannens) greier som var avgjørende for valget, for alt jeg vet så kan det hende han hadde utviklet seg mye raskere motorisk dersom han hadde begynt i barnehage tidligere, at det for ham hadde vært en bedre løsning. Slik jeg opplever det du skriver her så "tankeleser" du barnet ditt. Mulig du har masser av erfaring som tilsier at hun må vite at de nærmeste er innen rekkevidde altså, jeg undrer meg bare litt.

Ser nå at det var en klønete formulert setning. Det jeg mener er at jeg vil hun skal vite at vi alltid er i nærheten slik at hun ikke blir utrygg. At hun gjerne kan utforske verden på egenhånd, men vite at vi er i nærheten om hun trenger oss.

Når hun derimot blir eldre kan hun bedre forstå at selv om vi blir borte en stund så kommer vi alltid tilbake. Da er hun muligens mer klar for barnehage.

Men barn er forskjellige akkurat som oss voksne. Noen vil kanskje aldri passe inn i noen barnehage. Jeg synes det er synd at foreldre som ønsker å være hjemme ikke har mulighet pga økonomi.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det som dog irriterer meg litt er at de med rolige, forsiktige og/eller engstelige barn som trives best hjemme, og som ikke liker for mye aktiviteter eller andre mennsker, ofte later til å tro at alle barn er slik. Om vi voksne er forskjellige, og har ulike behov, hvorfor skal ikke barn være det? Frøkna vår var ikke gamle jenta da hun selv spurte slekt og venner om å få komme på besøk til dem, overnatte etc. (Jeg er klar over at det går begge veier altså - og at det er irriterende at foreldre til lykkelige barnehagebarn mener at alle burde velge som dem.

Jeg har 2 (og kanskje 3?? ) barn som har vært en del lei seg i tilknytning med barnehagen. Som glatt velger å være hjemme og kjede seg sammen med meg foran å dra dit og leke, og der vi har måttet jobbe litt med å få dette til å fungere. Det ble enklere når de ble eldre, men fortsatt er lillebror ikke helt i mål. Samtidig så er vi fornøyd med barnehagen vår, når vi hører om andre forhold så føler vi oss heldige som har hatt det så greit og nært. Jeg har også hatt permisjon 2 ganger etter nr.1, så de har fått vært en del hjemme også. Men jeg kjenner at dette farger mitt syn på bhg. En blanding av at man har syntes noe har vært tøft og vondt, noe har vært veldig bra og fint, og noe har vært en kamp mellom fornuft og følelser.

Så klart er barn forskjellige. Man ser jo tidlig forskjell i f.eks. hvor utadvente noen barn er, hvordan de leker, og hvordan de er sammen med andre/fremmede. Mine er av den typen du skisserer. De trenger også litt sosial trening og få venner. Vi ser absolutt betydningen av det. Samtidig trenger de å være hjemme en del og slappe av litt. Kanskje "irriterer" jeg meg over foreldre med lykkelige barnehagebarn som ser på dette som så uproblematisk, fordi det ikke har føltes så bra for oss hele tiden. Kanskje går jeg med skyldfølelse i perioder, og er redd for hvordan jeg skal tenke om disse årene senere. Kanskje er jeg redd for hvordan ting er når jeg er ikke er der, selv om jeg får bekreftelse på at de har det bra fra bhg?

Jeg merker også at jeg lett kan se ting fra mitt eget perspektiv som barn. Det er heller ikke så bra, for jeg var veldig mye lei og og usikker selv. Jeg skulle ikke bli en mor som bare gikk, og så må jeg av og til gå. Det kan føles som et svik. Du vet du gjør noen lei seg. Det er komplekse greier. Jeg føler meg f.eks. kjempeglad for at vi vet at vi får barnehageplass i august, og så gruer jeg meg enormt til at minstemor skal starte å bruke den.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Barn er forskjellige, så de reagerer forskjellig på å gå i barnehage.
Foreldre er forskjellige, så forholdene barna har hjemme er forskjellige.
Barnehager er forskjellige, så hvordan barna har det der er forskjellig.

Bombe.

Bombastiske uttalelser uten empiri bak forteller meg bare at jeg ikke stoler på vedkommendes som fagperson. Det er om mulig mindre imponerende enn fri synsing med egne opplevelser som allmen fasit fra de som kommenterer ham.

Dette er sant.

[Kråka]

Amelia: Hun tar spes. ped nå og får lønn som ped.leder ja. Tror hvis en er sykepleier så får en ikke assistentlønn. Hør litt rundt om de blir lønnet som assistent.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg er avslappet nok på dette til at jeg tror at de fleste barn både har det bra i barnehage og hjemme med en av foreldrene/besteforeldrene whatever. For de fleste barn fra normalt ressurssterke hjem så går det bra uansett. For noen barn fra spesielt ressurssvake hjem har det større sannsynlighet for at det går bra dersom de kommer i barnehage.

Min eldste datter gikk et halvt år hos dagmamma og begynte i barnehage da hun var halvannet. Min yngste begynte da hun var et år. De har hatt det aldeles utmerket. Jeg tror at de hadde hatt det aldeles utmerket hjemme med meg eller min mann også. Kanskje litt bedre med meg fordi jeg var flinkere til å bruke åpen barnehage og hadde større nettverk med barn, men det hadde kanskje han også skaffet om han hadde vært hjemme lenger.

I bunn og grunn så tror jeg at avgjørelsen om å være hjemme eller ikke i hovedsak tas ut fra hva foreldrene har mest lyst til og har mulighet til. Jeg ville ha foretrukket å jobbe redusert og ha barnene redusert i barnehage. Det var økonomisk umulig. Jeg kunne ha vært hjemme og vært dagmamma, det ønsket jeg ikke. Derfor har jeg jobbet fullt. Det var ikke den beste løsningen for meg, men den nestbeste. Min mann har aldri ønsket eller vurdert noe annet enn å jobbe/studere på fulltid.

Jeg synes at det er litt fåfengt at vi igjen, og igjen, og igjen, skal slå hverandre i hodene med hva som er det beste og hvem som er de beste mødrene/fedrene. Våre barn har det stort sett bra uansett hva vi velger.

Jeg synes derimot ingenting om at folk får penger av staten for ikke å bruke barnehage. Jeg kunne gått med på en kontantstøtte som gikk til de som var hjemme. Jeg synes at det er en tullete måte å bruke penger på, men staten bruker penger på mange like tullete ting, så værsågod. Å dele ut masse penger til de som bruker dagmamma og har besteforeldre som gratis barnevakt synes jeg er så idiotisk at jeg har ikke ord.

Jeg har, som mange andre, ett ambivalent forhold til barnehagen. Poden startet nå, etter jul, bare 10 mnd. gammel. Det er grusomt tidlig og jeg grudde meg veldig til dette og er utrolig lettet over hvor bra det har gått og fortsatt går.

Grunnen til at det ble såpass tidlig barnehagestart er sammensatt. Jeg bør fortsette på studiene mine, om jeg noen gang skal bli noe. Far har ingen rett på pappapermisjon (jeg er som sagt student) og rent økonomisk hadde det blitt litt vel trangt. Fordelene med studenttilværelsen er jo at man er veldig fleksibel og at poden ikke er mer en toppen 5 timer i bhg.-med dupp, og kan ha fri flere dager i uka.

Jeg blir fryktelig lei meg av å lese slike uttalelser som denne mannen kommer med. Det foreligger ingen forskningsrapport e.l. som kan underbygge disse uttalelsene så det hele er jo en manns personlige synsing og på den måten like "viktig" i barnehagedebatten som medlemmene her inne sine meninger om saken.
Grunnen til at jeg blir lei meg er at denne mannens personlige meninger, knyttet opp til sin tittel, har sånn gjennomslagskraft. Det er med på å skape usikkerhet og dårlig samvittighet hos de, som av mange ulike grunner, har barna sine i barnehage. Det er så utrolig råttent og bli stilt til veggs med "dårlig mor anklager" og å spille på foreldres sårbarhet.