Barn bør ikke begynne i barnehage før de er to år

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Det er jo ikke akkurat godt lønnet arbeid så man jobber ikke lenge med det om man ikke ønsker.

Men det er ikke bare personligheten som gir trygghet. Det er og hva denne personen gjør, og hvorfor den gjør det.

Som fek ved en leveringssituasjon. Et barn gråter når foreldrene går. Mange ville her avledet " Vink hade til mamma i vinduet og så skal vi finne en bok" "Se her, denne boken like du jo så godt" osv osv osv. Dette ser både jeg og mine medstudenter hele tiden. Avledning fungerer jo så godt. Men vi har lært hvorfor man ikke skal avlede. Hvordan barnet da kan få en negativ opplevelse av dette ved at det ikke får lov til å føle sorg, ikke får satt ord på følesene det har. At det er lei seg.

Om leveringssituasjonen - min erfaring har vært at i stor grad er de ansatte i barnehager, uansett fagbakgrunn, samkjørte på "få foreldrene ut så blir alt bra". Foreldrene blir avfeid med at "barnet roer seg så snart du har gått", og all energi i garderoben brukes på å jage ut foreldrene - mens barnet ignoreres.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Om leveringssituasjonen - min erfaring har vært at i stor grad er de ansatte i barnehager, uansett fagbakgrunn, samkjørte på "få foreldrene ut så blir alt bra". Foreldrene blir avfeid med at "barnet roer seg så snart du har gått", og all energi i garderoben brukes på å jage ut foreldrene - mens barnet ignoreres.

Du må ha vært uheldig med barnehagene du har brukt. Min erfaring er motsatt. Jeg opplever at de ansatte (uansett fagbakgrunn) gjør det de kan for å få barna til å føle seg velkomne - hver dag. Jeg har aldri opplevd at mine har blitt ignorert eller at jeg har følt meg jaget. Tvert i mot.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Du må ha vært uheldig med barnehagene du har brukt. Min erfaring er motsatt. Jeg opplever at de ansatte (uansett fagbakgrunn) gjør det de kan for å få barna til å føle seg velkomne - hver dag. Jeg har aldri opplevd at mine har blitt ignorert eller at jeg har følt meg jaget. Tvert i mot.

Noen enkelt-ansatte har vært hederlige unntak, av den typen som viser oppriktig omsorg og omtanke for barnet, og som tilpasser metoden etter det enkelte barnet. Husker en ped-leder vi hadde et par år (eller var det bare ett?) som var kjempedyktig på det. Hun visste akkurat hvilke barn som måtte avledes, hvilke som måtte trøstes, hvilke som måtte overtales, hvilke som skulle vinke, hvilke som måtte bæres inn og så videre. Når hun møtte oss om morgenen var det aldri noe problem.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Om leveringssituasjonen - min erfaring har vært at i stor grad er de ansatte i barnehager, uansett fagbakgrunn, samkjørte på "få foreldrene ut så blir alt bra". Foreldrene blir avfeid med at "barnet roer seg så snart du har gått", og all energi i garderoben brukes på å jage ut foreldrene - mens barnet ignoreres.

Dette er uendelig langt fra slik vi har det i barnehagen vår. Jeg har fri hver onsdag. Snuppa velger allikevel alltid å gå i barnehagen. Da bruker jeg laaaaang tid på å levere. Jeg tar en kopp kaffe sammen med ungene mens de spiser frokosten sin. Jeg har gjentatte ganger blitt forsikret av de ansatte at de setter pris på at jeg involverer meg slik jeg gjør. Det har blitt tatt opp på foreldremøter at det er et eksempel til etterfølgelse for de som har anledning.

Ved disse anledningene så ser jeg et par hjerteskjærende avskjeder. Og personalet har faktisk helt rett. Ungene roer seg utrolig fort bare foreldrene er ute av døra.