Røyking og svært ekstroverte barn

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg ønsker at barnet mitt skal tørre å si ifra om det er noe som går utover ham selv eller at det gjøres en urett mot andre. Kunsten er jo å lære ham å kunne skille hva han har noe med å si noe om og hva han ikke har noe med.

Om han dermed hadde gått bort til en voksen som ikke plager noen og som står og røyker utenfor et utested og kritisert i vei, så hadde jeg beklaget oppførselen hans overfor den voksne. For dette hadde han ikke hatt noe med.

Folk som føler for å korrigere alle rundt seg og kommer ubedt med kommentarer om hva andre skal gjøre er sinnsykt lite sjarmerende, så jeg ser da virkelig ikke noe grunn til oppfordre og oppdra barnet sitt til å bli en sånn person? Hva i all verden er poenget med det?

Esme sier det veldig greit her.
Jeg hadde aldri godtatt at ungene mine hadde gått bort til vilt fremmede mennesker og kommentert hva de drev med. Ja, det er dumt å røyke, men det vet alle de som røyker allerede.
Her var det jo ikke barnet som gjorde noe feil, men de dustete foreldrene. Barnet skulle ikke vært der for det første, og for det andre skulle de hjulpet barnet sitt ved å si at man ikke sier sånt til andre, og i hvert fall ingen man ikke kjenner.
Hvis det barnet begynner å røyke, om jeg skal tillate meg å ta i litt, så er det ikke andre de ser røyke på et utested, men foreldrene. Man er sine barns sterkeste rollemodeller.