Fra tynn/slank til overvektig

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

Link til undersøkelsen du viser til..?

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Link til undersøkelsen du viser til..?

Jeg viser ikke til noen undersøkelse.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

Sånn var det for meg også. Vekten måtte bort asap, sånn var det bare, så jeg i stedet kunne konsentrere meg om psyken og ikke kjempe mot begge deler samtidig. Det er det mange ikke skjønner, det å kjempe både mot psyken OG vekten, spesielt når overvekten ofte er det sterkeste middelet mot en balansert psyke, er ofte en håpløs kamp. Og det har hjulpet mye for meg, heldigvis.

[Filifjonka]

Men når blir det sykelig og helseskadelig? Når skal man få hjelp? Når går det over fra å være et lite problem til et stort? Er det først når man er så stor at man ikke greier å leke med barna? Det var vel egentlig (noe av) det denne tråden handlet om.