En søsters stemme om å ha en storebror med Down (Aftenposten, Kronikk)

[m^2]

Det jeg synes er trist, og som jeg ikke hadde skjønt før lillegutt var mange, mange år gammel, er at det faktisk bor mange funksjonshemmede barn og ungdom rundt om på avlastningsboliger og annet - mesteparten av livet sitt. De er sjelden hjemme, og da kanskje hos én av foreldrene, hvor foreldrene er skilt. Det er foreldre med flere barn, med egne problemer, de som ikke orker/makter/klarer påkjenningen. Det er snakk om barn med både lettere funksjonshemninger, og de med tunge, tunge funksjonshemninger. Familien deres er de som jobber der. De har ingen som slåss for rettighetene deres, i den grad det trengs, det blir som det blir.
Det var jeg ikke klar over, faktisk, før.

Og hva som skjer når de blir voksne, når evt. foreldre faller fra, og når tiden går. (der ser jeg at Fløyel har spurt seg det samme.)