En søsters stemme om å ha en storebror med Down (Aftenposten, Kronikk)

[Maggie74]

Må bare fortelle en historie. Et vennepar av mamma og pappa fikk en frisk jente for noen og 20 år siden. Da hun var rundt ett år gammel skjedde noe med henne. Hun fikk høy feber, og ble bældårlig, og mistet alt av det hun hadde lært. Hun ble helt tom i blikket, kunne plutselig ingenting.

I minst 15 år kjempet de for å finne ut hva som var galt med henne, og hun hadde et funksjonsnivå som en litt sløv 3-åring. Hun kunne ikke ta i mot to beskjeder på en gang (ala typen "Gå ut på kjøkkenet og hent et glass" Hun gikk ut på kjøkkenet, men glemte hva mer hun skulle). De brukte masse ressurser på denne jenta, og de eldre barna klarte seg greit nok. De har aldri holdt det mot sin egen søster at mamma'n og pappa'n brukte tid og ressurser på lillesøster.

Nå er da denne jenta (fremdeles med en iq på rundt 65-70 elns) flyttet i egen leilighet i vernet bolig. Hun er overbeskyttende for sin egen leilighet, og vil ikke at andre skal komme og rote. Hun holder det kjemperyddig.

Nå sitter moren og faren, begge uføre, og tenker at de har gjort henne en stor urett ved å gjøre så mye for henne og nedvurdert hennes evner.

Jeg tror derfor det kan være en god ting med vernede boliger for voksne med spesielle behov. Jeg tror ikke nødvendigvis de med spesielle behov synes det er synd å klare seg selv. Og hvor mye foreldrene stiller opp avhenger vel av hvor mye de makter/føler at sine egne barn klarer.

Jeg tror uansett hvilke behov barna har at folk prøver så godt de kan. Ikke alle kan, men det hindrer dem ikke i å prøve allikevel. Jeg tror man skal være forsiktig med å si at noen er supre foreldre og andre ikke. Jeg ser jo jobben som noen må legge ned for å få dagen til å gå rundt, og det imponerer, men mer (for meg) på lik linje som at noen er flinke til å spille et instrument. Tror mange av dere som sier at dere ikke tror dere ville klart å ha et barn med spesielle behov ville bli overrasket over hva dere fikk til hvis dere måtte.