En søsters stemme om å ha en storebror med Down (Aftenposten, Kronikk)

[Katta]

M^2: Takk for det du skriver, du beskriver hverdagen din utrolig godt. Lillegutt er så heldig som har ei så ressurssterk mor. Det hadde helt sikkert gått bra på et vis med mindre ressurssterke foreldre også, men ikke så bra som det går for han nå. du legger ned en heltj vantittig innsats, og du kan tilegne deg kunnskap, du kan bli best i det du driver med. Det kommer Lillegutt tilgode. Samtidig er det jo helt vanvittig hvor mye du må gjøre alene.

Jeg tror forresten barneboliger kan være bra også. Ikke for barn som Lillegutt som er bundet til sine foreldre og som er høytfungerende, da er evt avlastningsfamilie mer riktig. Men for barn med større pleiebehov og større funksjonshemninger kan det være fint, og foreldre trenger slik avlastning for å i det hele tatt henge sammen. Jeg synes det er dumt at det ikke er bedre avlastning og oppfølging av familier som får barn med utviklingshemninger. Å snakke om moral overfor den enkelte familie med tanke på å velge diagnostikk og abort er dårlig gjort da man ikke bare sier ja eller nei til dette barnet, men også til egne drømmer og eget familieliv slik man engang kjente det. Og det samme for søsken. På samfunnsnivå derimot kan vi godt snakke om tiltak som kan føre til at flere ønsker å bære frem barn med funksjonshemninger, men da tenker jeg at det bør være på tiltakssiden for familier med slike barn og ikke ved å forby diagnostikk.

Ellers synes jeg det er veldig dumt at Downs syndrom alltid trekkes frem. Fordi dette er barn og voksne som skjønner litt av hva dette dreier seg om, og de må til stadighet høre på en debatt om hvorvidt slike som dem skal lukes ut. Det burde være mulig å bruke mer generelle termer.