Når folk tror de vet alt om deg og din sykmelding

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har stusset litt over film av CanCan-dansende sykmeldt ansatt. På FB. Det var ryggen, og helt umulig å jobbe. Ingen tilrettelegging funket i henhold til lege og ansatt. Hverken stå, gå, sitte eller bevege seg innenfor arbeidsplassens vegger overhodet. Nærmest invalidisert. Vi kom aldri til Diamøte 2, og jeg ble gjort oppmerksom på aktiviteten av (oppgitte kollegaer). I Diamøte med NAV ville jeg typisk luftet forslag om vi kunne tilrettelegge f.eks med ringdans i resepturen eller litt Halling i selvvalget, siden DET så ut til å gjøre ryggen godt

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

[Cumulus]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Jeg har prøvd å legge ut oppdateringer fra sykehuset og såkalte klagemeldinger når jeg har vært skikkelig nede. Det slo IKKE ann. Når jeg derimot la ut et skrytebilde av meg selv, brun og fin med familien min på helsetur, fikk jeg masse likes. Så det kan virke som det eksisterer noen kodekser for hva folk ønsker å se. Dermed legger jeg ikke ut klagemeldinger lenger. Men så vet også min arbeidsgiver alt om situasjonen min, så jeg blir ikke stressa av å legge ut fine bilder fra dager jeg er frisk. Men jeg kunne faktisk godt tenkt meg å delt det mindre hyggelige også, om folk klarte å "ta" det.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Leger har ikke lov til å sykmelde for "ryggen", de må skrive en riktig diagnose. Lege og NAV skal vite hva som skjer, arbeidsplassen skal bare vite funksjonsnivå. Hvis man trenger en dekkhistorie og driver med endel fysisk aktivitet utenom jobb er det litt korttenkt å bruke ryggplager som forklaring overfor arbeidsgiver. Da må man nesten regne med at de før eller siden reagerer.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Leger har ikke lov til å sykmelde for "ryggen", de må skrive en riktig diagnose. Lege og NAV skal vite hva som skjer, arbeidsplassen skal bare vite funksjonsnivå. Hvis man trenger en dekkhistorie og driver med endel fysisk aktivitet utenom jobb er det litt korttenkt å bruke ryggplager som forklaring overfor arbeidsgiver. Da må man nesten regne med at de før eller siden reagerer.

Ja, selvsagt, men hvis arbeidsgiver blir informert om funksjonsnivå og hva som er opplegget for å bli frisk igjen kan de ikke kreve diagnosen. Og igjen handler det jo om tillit. Det er vel ikke noe som er så opplest og vedtatt som at det kreves fysisk aktivitet for å fikse "ryggplager" heller, sånn sett.

Det jeg vil frem til er at det er enklte diagnoser det er vanskelig å ha, og å være åpen om. Og at det kanskje er enklere å bli frisk dersom man unngår å informere hele arbeidsplassen om hvorfor man er borte hvis det faktisk er årsaken.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Men var det ryggen som var problemet, eller "ryggen"?
Sist jeg sjekket var man ikke pliktig å oppgi nøyaktig grunn til sykemelding på arbeidsplassen, det holdt at lege og pasient selv visste hvordan det var stelt.
For mange år siden var jeg også sykemeldt for "ryggen", men sannheten var jo at jeg ble mobbet ut fra arbeidsplassen av kollegaer og frosset ut og møtte veggen til slutt. Etter å ha jobbet rævva av meg med 16-timers dager 6 dager i uka, uten pauser (for da jeg kunne ha tatt pause måtte jeg hjelpe den andre avdelingen, mens når de var ferdig emed kjøret sitt ble jeg stående alene igjen i min avdeling mens de gikk for å ha pauser).
Jeg fikk riktignok en liten prolaps også på toppen, men kunne vært tilbake i jobb om det hadde vært den eneste grunnen. Men hovedårsaken var psykisk, og hadde jeg vært åpen om det i den bransjen hadde det blitt enda verre (om mulig).

Egentlig er jeg oppgitt over sidde diskusjonene. Det bunner i en generell mistro til leger og folk generelt, iblandet en god dose forakt for "latsabber". Som i mange tilfeller altså er riktig, men jeg håper og tror latsabbene blir avslørt og at vi som er syke uten at det nødvendigvis syns utenpå 100% av tiden også kan få lov til å ha et godt liv innimellom uten å måtte unnskylde oss.

(Og så tror jeg ikke fb hadde blitt et bedre sted for meg om jeg skulle ha lagt ut bilder av meg selv liggende i fosterstilling og full av snørr og tårer, verden er ikke klar for det.)

Jeg har respekt nok for folk til å anta at det de forteller meg ansikt til ansikt er tilfelle. Når jeg får beskjed om at ryggproblemer gjør det umulig å jobbe noe som helst, så er det det jeg forholder meg til. Jeg kan ikke da anta at ryggen er en egentlig sekkediagnose for noe annet. Særlig meningsløst blir det når jeg bruker tid på å sjekke ut behandlingsmuligheter via NAV, avlastningsmatter, bedriftshelsetjenesten, nye sko, egen stol, "raskere tilbake, fysioterapi osv for å tilrettelegge og holde folk i gang. Akkurat som jeg ikke har annet å bruke tiden på, eller andre å bry meg om.

Faktum er at vi ikke lever i et vakuum, og en viss grad av åpenhet MÅ det være, for at jeg som arbeidsgiver skal kunne møte sykmeldte på en OK måte og tilby riktig tilrettelegging. At det ikke alltid er ønsket, og til en viss grad overproblematisert, er en annen ting. Motivasjonen er høyst ulik når det gjelder å holde fraværet så lite og kort som mulig. Jeg har opplevd å måtte bremse enkelte som vil så altfor mye for fort, og atter andre har blitt sure når jeg har benyttet de verktøyene jeg har, og fått fortgang i behandlingsmulighetene slik at de kan komme raskere tilbake. Vi er ulike.