I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

[Ryli]

Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...

Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.

Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.

Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.

[Mams]

I denne diskusjonen var det veldig fint med innspill fra en mann som har vært i denne situasjone, så innlegget til Rylig synes jeg er kjempebra.
Det sier jo litt om hvordan det må føles å sitte maktesløs på sidelinja.

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Synes også det Rylig sier om tanker ang barnet når han noen ganger ser det også er viktig.
Han tenker noen ganger at moren egentlig ikke vilel at barnet skulle bli født.
Men hva tenker moren i slike tilfeller?
Der hvor hun egentlig har villet ta en abort og har gått mot hva man selv egentlig vil og valgt å beholde det?
Eller hvordan tenker de der hvor de har gått mot egen overbevisning og tatt en abort?

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Ellers må jeg også applaudere innlegget ditt - du virker som en knakendes god kar.

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Opprinnelig lagt inn av Mams

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

Kan hende det var litt greit for henne å vite at skulle hun gjennomføre svangerskapet så hadde hun deg med seg. Som mange allerede har skrevet her er valget til syvende og sist mors. Det er hennes kropp, hennes ni måneder med plager og forhåpentligvis også gleder, og hun som skal føde og amme og alt som hører med. Det gjelder jo hos dere også. Det VAR hennes beslutning, selv om du var tydelig på hva du mente og ønsket, og selv om du kanskje følte at du hadde et psykisk overtak som gjorde at det ble slik du ville. Å beholde barnet var hennes valg, og jeg tror det skal veldig mye til før man da velger å gå gjennom noe slikt for å føye mannen, uten å ville det selv. Så lenge man har hatt muligheten til å velge, mener jeg. (Beklager hvis dette ble rotete. Var litt vanskelig å sortere tankene helt i dag.)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...

Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.

Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.

Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.

Flott lesing, selv om jeg er uenig i det siste avsnittet.