Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er da ikke bare hjerneceller, vel?

Jeg gjorde i høst samme tabbe som du beskriver. Jeg så en lys blond mor, med sin temmelig mørke sønn. Gutten hadde svart, krøllete hår, mørkebrune øyne. Vi kom i prat, og jeg spurte moren om gutten var adoptert. Hun smilte bare og sa: "Hadde du sett faren ville du ikke spurt om det!" Siden har jeg sett faren - og hun hadde rett.

Bare et lite tillegg: jeg anser ikke det å være adoptert som noe negativt eller "farlig". Ikke verre enn når jeg har med meg et tredje barn som noen spør: "Er de dine alle tre?".

Det å være adoptert er absolutt ikke noe negativt. Men i settingen jeg beskrev i innlegget ble det litt mystisk. Altså på en foreldrekaffe i barnehagen der både min datter og denne morens sønn har gått lenge, og der både jeg og min kjære var tilstede.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av IOA, her.

Det å være adoptert er absolutt ikke noe negativt. Men i settingen jeg beskrev i innlegget ble det litt mystisk. Altså på en foreldrekaffe i barnehagen der både min datter og denne morens sønn har gått lenge, og der både jeg og min kjære var tilstede.

Ja, klar settingen kan være spesiell. Men jeg hang meg bare litt opp i at folk ikke nødvendigvis er dumme eller mangler hjerneceller om de tror at et barn som utseendemessig er vesentlig forskjellig fra den eller de foreldrene de har sett kan være adoptert. Det er mange adopterte barn, tross alt.

Og så må jeg jo si - at det er utrolig mange foreldre som ikke vet en døyt om barnas lekekamerater i barnehage eller på skole. De vet knapt nok hva barna heter, greier ofte å blande sammen ungene, aner ikke hvem foreldrene er - og jeg tror mange av dem ikke bryr seg heller.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og så må jeg jo si - at det er utrolig mange foreldre som ikke vet en døyt om barnas lekekamerater i barnehage eller på skole. De vet knapt nok hva barna heter, greier ofte å blande sammen ungene, aner ikke hvem foreldrene er - og jeg tror mange av dem ikke bryr seg heller.

Tja, jeg bryr meg, men med 41 barn i en ny avdeling, går jeg ikke rundt og spør alle voksne jeg ser hvem de er mamman eller pappan til. Ikke vet jeg hvem alle barna er heller. Langt ifra. Noen barn har jeg knapt nok sett, for de leveres og hentes til andre tider enn sønnen min. Det betyr ikke at jeg gir beng i dem.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Tja, jeg bryr meg, men med 41 barn i en ny avdeling, går jeg ikke rundt og spør alle voksne jeg ser hvem de er mamman eller pappan til. Ikke vet jeg hvem alle barna er heller. Langt ifra. Noen barn har jeg knapt nok sett, for de leveres og hentes til andre tider enn sønnen min. Det betyr ikke at jeg gir beng i dem.

Nei, så har jeg heller ikke sagt noe spesielt om deg. Men jeg mener oppriktig at når barna har gått i barnehagen sammen i 2-3 år så bør foreldrene vite sånn omtrentlig hvem de andre barna er, og han en viss peiling på foreldrene. Samme på skolen, etter en stund, med foreldremøter, bursdager og henting og levering er det naturlig og normalt at noen som bryr seg har en viss oversikt. Av 41 barn bør du etter 1 år vite av halvparten.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Av 41 barn bør du etter 1 år vite av halvparten.

Bør jeg?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Bør jeg?

Ja, det syns jeg. Det er en stor gruppe, så jeg forventer ikke at man kan alle navnene på ungene. Men ungene vil oftest selv fortelle om de de leker med, ungene blir invitert i bursdager, og opp til en viss alder er jo foreldrene stort sett med. I tillegg treffer man vel NOEN ved henting/levering og på foreldremøter?

[Divine]

Nå leker ikke barnet mitt med så mange andre barn, det kan jo være en av grunnene til at jeg ikke vet hvem så mange er. Men jeg orker i alle fall ikke å krampeprate med andre voksne bare fordi jeg "kanskje burde" vite hvem de er. De det faller seg naturlig å prate med, prater jeg med.