Spinoff fra Mims myter om barnevernet

[Mamma Rosa]

Jeg klarte bare å krysse av på; (Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt negativ erfaring med barnevernet.

Jeg kjenner flere som har hatt negativ erfaring, og da mener jeg fra barnets ståsted.
Jeg stoler ikke på at barnevernet hadde hjulpet mine barn om de hadde vært i samme situasjon som disse.

[Harriet Vane]

Jeg ville ikke syntes det var noe nederlag å få hjelp, tror jeg. Har mange positive inntrykk av hvordan barnevernet assisterer dersom man trenger det. Det er jo *svært* lite sannsynlig at jegnoengang vil trenge hjelp, men man vet jo aldri. Jeg kan jo såpass mye om barnevernet at det ikke skremmer meg, jeg kjenner lovverket de opererer etter, jeg kjenner de typiske sakene.

Barnevernet frem til århundreskiftet var ikke noe særlig, spør du meg. For lite hensyn til barna, for mye hensyn til foreldrene, for lite fokus på skadene man påføres av åikke bare selv bli slått, men å være vitne til vold, for lite tiltak, for lite rød tråd i tiltakene osv. Et annet problem er at man har for kort utdanning. Barenvernspedagoger burde ha 5-6 års utdanning med mer vekt på juss og psykologi og kommunikasjon (både i fht berørt familie og i fht media). Det burde i dette studiet, som alle studier der man skal forholde seg til folk i en assymetrisk maktbalanse, legges vekt på egnethet og motivasjon. Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det *kan* være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Jeg synes jogenerelt at listen for "godt nok" når det gjelder stell og oppdragelse av barn ligger for lavt i Norge. Neppe her på PK-portalen, men i landet i snitt så synes jeg at blant de optimaliserende,selvpiskendeJesper Juul-foreldrene er mange elendige foreldres om gjør fryktelig mye dumt og skadelig i fht ungene sine. Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Hver unge som har det dårlig risikerer å bli en syk voksen. Og jo tidligere de får hjelp,jo bedre gårdet! Pga de høye tersklene i Norge er det altfor fåsmå som får hjelp, de får hjelp først nårde er utagerende fjortisermed overgrepserfaringer like lange som de selv er gamle, voldserfaring (som offer og vitne) og har dermed gått glippav mye skolegang (fordi vold og overgrep medfører lærevansker, konenstrasjonsvansker osv, og samtidig er disse ungene mest utsatt for alkoholskader, noe som gjør dem mer sårbare og ytterligere gir sjanse for konsenstrasjonsvansker og lærevansker og slik vil de som er nederst på stigen aldri hevde seg)

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg kunne tenke meg et mer synlig barnevern slik det ble nevnt i den andre tråden. I nært samarbeid med ppt, helsestasjon og lignende for å allminneliggjøre litt, og senke terskelen for å søke hjelp.

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre. Nå er det til en viss grad barneombudet og bamsen Tryggve som reiser rundt ogsnakker om barns rettigheter og barnekonvensjonen og hva barnevernet er. Dette burde selvsagt barnevernet gjort selv!

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe. I Finland legger deinn satsingen i fht desmå barna. Da er det fremdeles håp for dem og at de kan komme ut i den andre enden og få et greit liv. Hvis man ikke hjelper dem før de har 10 års voldserfaring, minst, så er det ikke rart om de ender på sosialen og/eller blir for syke til å jobbe.

[allium]

Jeg har kontakt med dem selv. :står frem:

Men det er jo lettere når det ikke er på grunn av noe jeg gjør/ikke gjør selv.

Og lettere når man vet at det lokale barnevernet har godt rykte. Nabokommunen derimot... en nær venninne opplevde at de lot seg bruke i en barnefordelingssak, og hjalp eksen hennes å gjøre både hennes og barnets liv vanskeligere i en lang periode.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Som de aller fleste andre her er jeg sjeleglad for at barnevernet finnes, selv om de dessverre står med for få ressurser både økonomisk og rent maktmessig til å fungere som det barnevernet de burde.

Skal også være så ærlig at det sitter langt inne å be om hjelp derfra, håper jeg greier det den dagen det blir aktuelt.

Jeg er på linje med Tink, her.

Jeg kjenner bare til barnevernet i forbindelse med å bli utredet mtp å bli adoptivforeldre. I den ene saken var saksbehandler en dust, og fikk meg til å føle meg bitteliten og dum.

Neste gang hadde vi flyttet til en ny plass, og da måtte vi og ha kontakt med barnevernet for å skrive oppfølgingsrapporter til sønnen min sitt hjemland det første halvåret etter hjemkomsten. Det var en utelukkende positiv opplevelse, og neste utredning av samme barnevernsavdeling var en ren fornøyelse.

Ellers føyer jeg meg i rekken av de som syns det er et litt sterkt foreldrevern i forhold til barnevern. Jeg har en venninne som har sett mye til det i en sak hun har vært involvert i.

[Heiko]

Jeg er også utdannet barnevernspedagog og jobber i 2.linja i barnevernet, dermed er jeg vel en smule inhabil. Hadde jeg hatt beov for hjelp ville jeg ikke nølt med å ta kontakt med barnevernet. Terskelen for å få hjelp er høy så det er slett ikke sikkert at man i det hele tatt får hjelp. Mitt inntrykk er at jo mer resurssterk man er, jo mindre er sjangsen får å få hjelp (på den andre siden er sjansen for at det går bra uten hjelp er betydelig høyere). Grunnen til at terskelen for å få hjelp er så høy er det mangelen på nok personale samt alt for lite penger i budsjett.

Jeg kan nok si at jeg kjenner en del som har hatt kontakt med barnevernet, men de aller aller fleste er gjennom jobben. Det er slett ikke alle som er fornøyde, det har de selvsagt all grunn til. "Barnevernet" (les fylkesnemda) har jo fratatt disse foreldrene omsorgen for barna, de ser (selvsagt) ikke sin egen rolle i dette og dermed er de både sinna/rasende og fortvilet. Foreldrene jeg møter trenger ofte minst like mye hjelp som barn. De har stort sett alle opplevd til dels grov omsorgsvilt selv.

[Fluke]

Jeg kjenner/kjente noen som har erfaring med barnevernet. Jeg vet egentlig ikke om hennes erfaring med dem var positiv. Jeg syns mor fikk for mange sjanser og at dette ikke var bra for barna ...

[Wit]

Jeg håper jeg slipper kontakt med dem, men man kan jo aldri vite.....

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det *kan* være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre.

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe.

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. For det aller meste enig, men disse tingene ville jeg si litt om.

Til det første: jeg syns ikke det er verken galt eller skummelt om folk som selv har hatt kontakt med barnevernet velger å jobbe i barnevernet. Jeg syns det er positivt, nettopp fordi de har opplevd dette på kroppen selv, og vet hvordan det er å være "barneverns-barn". Det å ha egen erfaring når det er så vanskelige og følsomme temaer ser jeg på som en stor fordel. Den største faren ved det er at man tror at alle andre er som en selv og reagerer som en selv gjorde, men den risikoen har man jo også med de som kommer fra velfungerende hjem.

Til de andre utklippene mine. Jeg er skeptisk. Jeg er skeptisk til at man skal følge opp foreldrene mer enn man gjør. Jeg tror ikke at de fleste foreldre ønsker "coaching", ei heller har de behov for det. Barnevernet vil aldri bli en "supernanny" som kommer hjem til folk og hjelper dem med treårstrass. Barnevernet vil alltid være en institusjon for de barna som trenger et VERN.

Når det gjelder å senke terskelen så er jeg positiv. Men jeg er redd for at å integrere barnevernet med helsestasjonen vil øke folks terskel for å oppsøke helsestasjonen heller enn å senke terskelen for å oppsøke barnevernet. Jeg syns det er viktig at helsestasjonen ER der, sånn som den er, hvor folk kan be om hjelp til grensesetting, leggerutiner, generell oppdragelse og andre hverdagslige ting. Veldig mange vil kvie seg hvis de på helsestasjonen møter barnevernspedagoger. Helsesøster derimot er ufarlig.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Til det første: jeg syns ikke det er verken galt eller skummelt om folk som selv har hatt kontakt med barnevernet velger å jobbe i barnevernet. Jeg syns det er positivt, nettopp fordi de har opplevd dette på kroppen selv, og vet hvordan det er å være "barneverns-barn". Det å ha egen erfaring når det er så vanskelige og følsomme temaer ser jeg på som en stor fordel. Den største faren ved det er at man tror at alle andre er som en selv og reagerer som en selv gjorde, men den risikoen har man jo også med de som kommer fra velfungerende hjem.

Jeg synes det så absolutt kan være skummelt. Jeg tror at den største feilen man kan gjøre er å tro at andre tenker og reagerer som en selv, bare fordi en har opplevd tilsvarende ting (det gjelder i alle sammenhenger, ikke bare innenfor barnevernet). Dette kan bli ekstra ille om de tingene man selv har opplevd ikke er tilstrekkelig bearbeidet slik at man har en nyansert og distansert forhold til de vanskelige opplevelsene. Det at noen bruker en barnevernfaglig utdannelse og jobb for å bearbeide egen traumatisk barndom tror jeg ikke er en god ting, hverken for dem selv eller for de de skal jobbe med. Hvor vanlig det er vet jeg ikke, men jeg hadde nok en 2-3 stykker i kullet mitt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg synes det så absolutt kan være skummelt. Jeg tror at den største feilen man kan gjøre er å tro at andre tenker og reagerer som en selv, bare fordi en har opplevd tilsvarende ting (det gjelder i alle sammenhenger, ikke bare innenfor barnevernet). Dette kan bli ekstra ille om de tingene man selv har opplevd ikke er tilstrekkelig bearbeidet slik at man har en nyansert og distansert forhold til de vanskelige opplevelsene. Det at noen bruker en barnevernfaglig utdannelse og jobb for å bearbeide egen traumatisk barndom tror jeg ikke er en god ting, hverken for dem selv eller for de de skal jobbe med. Hvor vanlig det er vet jeg ikke, men jeg hadde nok en 2-3 stykker i kullet mitt.

Det er veldig viktig. Det vil ikke si at man for alltid skal være ekskludert, men egne greier bør være bearbeidet.

[Blåbær]

Jeg er glad de finnes, men ville vert ett nederlag for meg som mor å selv måtte kontakte de. Jeg hadde nok gjort det dersom jeg følte sterkt behov for hjelp, men det hadde ikke vert første stopp.

Svarte at jeg ikke kjenner noen som har vert i kontakt med barnevernet, men det er vel litt feil. Kjenner 2-3 familier, men er ikke helt sikker på om jeg er positiv eller negativ fordi jeg kjenner ikke sakene godt nok/ kjenner bare en side av saken.

[turi]

Jeg er veldig glad for at barnevernet finnes, men haket av på at de hadde vært siste utvei.

Jobber i barnehage så det har vært noen barnevernsaker, har vært fra veldig positivt overrasket (det gikk kjapt og barnet ble fjernet, heldigvis) til ikke så veldig fornøyd, (det tok lang tid, barnet hadde det vondt, men ble tilslutt fjernet).

Syns i noen tilfeller at foreldrene har forferdelig masse rettigheter og privilegier, mens barna bare må leve oppi sitt eget helvete. Skulle gjerne ha ordnet opp i litt!

Dere som jobber i barnevernet, kan dere ha uanmeldte besøk når det er narkotika i bildet, med urin/blodprøver? Eller må disse være avtalt på forhånd?

[syllan]

Er glad di finnes , men syns di er litt skummle..
kjenner folk som har både god og dårlig erfaring

[bina]

For meg ville det å kontakte barnevernet og be om hjelp være et nederlag. Og forsåvidt en siste utvei. Jeg kjenner folk som har vært i kontakt med barnevernet, med blandede erfaringer. Jeg kjenner ingen som har blitt fratatt barna, bare tilfeller hvor barna har fått hjelp i hjemmet.

[Heiko]

Det er en enorm ressurs å kunne se at en trenger hjelp og klare og motta den.

[DM]

Jeg sitter å prøver å se på svarene som er kommet i denne pollen min, og det slår meg at det var bare ett alternativ som var positivt. Noen som har noen forslag til hva annet jeg kunne hatt med?


Jeg ser forresten at det bare er 66 av de 90 som har svart som er glad bv finnes, men jeg føler jeg har for lite dekkende spørsmål til at jeg kan synse noe om hva det kan bety ...

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Jeg sitter å prøver å se på svarene som er kommet i denne pollen min, og det slår meg at det var bare ett alternativ som var positivt. Noen som har noen forslag til hva annet jeg kunne hatt med?


Jeg ser forresten at det bare er 66 av de 90 som har svart som er glad bv finnes, men jeg føler jeg har for lite dekkende spørsmål til at jeg kan synse noe om hva det kan bety ...

Du mangler "Jeg har benyttet dem uten problemer".

[DM]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Du mangler "Jeg har benyttet dem uten problemer".

Åh, herlighet. Tenk å glemme det da.

[Ru]

Jeg er glad de finnes, og jeg er glad for at jeg har omgangskretsen full av barnevernspedagoger og sosionomer. Det gjør vel også at jeg ikke ville vært så himla redd for å ta kontakt med dem tror jeg. Nå har jeg mye venner og familie rundt meg, så sånn sett vanskelig å forestille meg at jeg skulle trengt barnevernets hjelp.

[kie]

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".