Spinoff fra Mims myter om barnevernet

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Til det første: jeg syns ikke det er verken galt eller skummelt om folk som selv har hatt kontakt med barnevernet velger å jobbe i barnevernet. Jeg syns det er positivt, nettopp fordi de har opplevd dette på kroppen selv, og vet hvordan det er å være "barneverns-barn". Det å ha egen erfaring når det er så vanskelige og følsomme temaer ser jeg på som en stor fordel. Den største faren ved det er at man tror at alle andre er som en selv og reagerer som en selv gjorde, men den risikoen har man jo også med de som kommer fra velfungerende hjem.

Jeg synes det så absolutt kan være skummelt. Jeg tror at den største feilen man kan gjøre er å tro at andre tenker og reagerer som en selv, bare fordi en har opplevd tilsvarende ting (det gjelder i alle sammenhenger, ikke bare innenfor barnevernet). Dette kan bli ekstra ille om de tingene man selv har opplevd ikke er tilstrekkelig bearbeidet slik at man har en nyansert og distansert forhold til de vanskelige opplevelsene. Det at noen bruker en barnevernfaglig utdannelse og jobb for å bearbeide egen traumatisk barndom tror jeg ikke er en god ting, hverken for dem selv eller for de de skal jobbe med. Hvor vanlig det er vet jeg ikke, men jeg hadde nok en 2-3 stykker i kullet mitt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine.

(...)

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

Det er jo nettopp det mange av de som innleder et samarbeid med barnevernet gjør. Det å bygge opp et team rundt barna sine, der barnevernet et en medspiller, er så utrolig mye mer ivaretakelse av barna enn det er en falitterklæring.

For meg blir dette "de klarer det ikke og derfor må de ha hjelp" litt i samme gate som "mor er det eneste rette for barnet sitt". Å la andre slippe til for barnet sitt er omsorg. Ikke nødvendigvis en konsekvens av manglende omsorg.

Jeg tror man gjennom media får et veldig skjevt bilde av dette. Der ser man jo ikke så mye av det forebyggende barnevernet, men heller saker om barn som går i våte bleier hele dagen, blir innelåst, slått osv. Det er bare så utrolig mye mer barnevernet jobber med.

Er det at foreldre til funksjonshemmede barn tar imot tilbud om støttekontakt for barnet et tegn på at de ikke selv klarer foreldreoppgaven? Eller er det bare det dersom de bor i en kommune der det går gjennom barnevernet? Er det et mål i seg selv at man alltid skal være alt for sine barn?

Hva med de som til tross for at de har råd til å være hjemme velger å ha barna i barnehagen? Kanskje til og med mens de selv er hjemme i permisjon etc. Vil det at de lar andre gi barna noe de trenger si at de selv ikke klarer? Og er det i så tilfelle så forferdelig?

Hva med at barnevernet her i kommunen startet en sosial gruppe med barn i barneskolealder som slet litt med mobbing, ensomhet etc. Altså at de fikk et fritidstilbud en gang i uken. Skolene ble bedt om å anbefale elever som kunne ha behov for tilbudet. Foreldrene ble forespurt og forsikret om at barna ikke fikk mapper hos barnevernet etc. Dette var et forebyggende tiltak. Foreldrene var akkurat som alle andre foreldre. Men barna hadde det altså litt vanskelig og ensomt sosialt sett.

Vil det å si ja til et sånt tilbud bety at foreldrene ikke hadde klart foreldreoppgaven sin? Eller ville det rett og slett bety at barnet hadde behov for noe som foreldrene unnet dem?

Veldig, veldig mange barnevernssaker starter fordi foreldrene selv tar kontakt. Å svelge stoltheten, sette parantes rundt frykten og kontakte barnevernet fordi man ønsker mer for sitt eget barn. Det er så langt ifra "å ikke klare det" som man kan komme, synes jeg.

Det er ikke "de andre" som ikke skjønner at barnevernet ikke er farlig. Det er ikke "de andre" som har et så negativt syn på akkurat barnevernet som en medhjelper og støtte i jobben med å skape gode barndommer som er problemet. Det er "oss". Tersklene, distanseringen og frykten er her. Midt i blant "oss".

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg synes det så absolutt kan være skummelt. Jeg tror at den største feilen man kan gjøre er å tro at andre tenker og reagerer som en selv, bare fordi en har opplevd tilsvarende ting (det gjelder i alle sammenhenger, ikke bare innenfor barnevernet). Dette kan bli ekstra ille om de tingene man selv har opplevd ikke er tilstrekkelig bearbeidet slik at man har en nyansert og distansert forhold til de vanskelige opplevelsene. Det at noen bruker en barnevernfaglig utdannelse og jobb for å bearbeide egen traumatisk barndom tror jeg ikke er en god ting, hverken for dem selv eller for de de skal jobbe med. Hvor vanlig det er vet jeg ikke, men jeg hadde nok en 2-3 stykker i kullet mitt.

Det er veldig viktig. Det vil ikke si at man for alltid skal være ekskludert, men egne greier bør være bearbeidet.

[Mams]

Jeg tror nok at noe av grunnen til at folk har en høy terskel for åkontakte barnevernet er redselen or at de kan miste barna.
Uansett hvor usannsynlig det er ligger det nok en liten innbeygget redsel hos folk når det gjelder barnevernet.
Noe kommer nok fra ensidig vinkling i media, som gir folk inntrykk av at BV gjør som det passer seg selv. Noe ligger også i skrekkhistorier man får høre om vi andre kanaler.
Dessverre er det så godt som aldri man leser om alle de sakene hvor barnevernet har vært inne og gjort en strålende jobb.
De sakene er det flest av, men de man hører minst om.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er jo nettopp det mange av de som innleder et samarbeid med barnevernet gjør. Det å bygge opp et team rundt barna sine, der barnevernet et en medspiller, er så utrolig mye mer ivaretakelse av barna enn det er en falitterklæring.

For meg blir dette "de klarer det ikke og derfor må de ha hjelp" litt i samme gate som "mor er det eneste rette for barnet sitt". Å la andre slippe til for barnet sitt er omsorg. Ikke nødvendigvis en konsekvens av manglende omsorg.

Jeg tror man gjennom media får et veldig skjevt bilde av dette. Der ser man jo ikke så mye av det forebyggende barnevernet, men heller saker om barn som går i våte bleier hele dagen, blir innelåst, slått osv. Det er bare så utrolig mye mer barnevernet jobber med.

Er det at foreldre til funksjonshemmede barn tar imot tilbud om støttekontakt for barnet et tegn på at de ikke selv klarer foreldreoppgaven? Eller er det bare det dersom de bor i en kommune der det går gjennom barnevernet? Er det et mål i seg selv at man alltid skal være alt for sine barn?

Hva med de som til tross for at de har råd til å være hjemme velger å ha barna i barnehagen? Kanskje til og med mens de selv er hjemme i permisjon etc. Vil det at de lar andre gi barna noe de trenger si at de selv ikke klarer? Og er det i så tilfelle så forferdelig?

Hva med at barnevernet her i kommunen startet en sosial gruppe med barn i barneskolealder som slet litt med mobbing, ensomhet etc. Altså at de fikk et fritidstilbud en gang i uken. Skolene ble bedt om å anbefale elever som kunne ha behov for tilbudet. Foreldrene ble forespurt og forsikret om at barna ikke fikk mapper hos barnevernet etc. Dette var et forebyggende tiltak. Foreldrene var akkurat som alle andre foreldre. Men barna hadde det altså litt vanskelig og ensomt sosialt sett.

Vil det å si ja til et sånt tilbud bety at foreldrene ikke hadde klart foreldreoppgaven sin? Eller ville det rett og slett bety at barnet hadde behov for noe som foreldrene unnet dem?

Veldig, veldig mange barnevernssaker starter fordi foreldrene selv tar kontakt. Å svelge stoltheten, sette parantes rundt frykten og kontakte barnevernet fordi man ønsker mer for sitt eget barn. Det er så langt ifra "å ikke klare det" som man kan komme, synes jeg.

Det er ikke "de andre" som ikke skjønner at barnevernet ikke er farlig. Det er ikke "de andre" som har et så negativt syn på akkurat barnevernet som en medhjelper og støtte i jobben med å skape gode barndommer som er problemet. Det er "oss". Tersklene, distanseringen og frykten er her. Midt i blant "oss".

Jeg har sagt at jeg håper at jeg ikke trenger hjelp, fordi jeg vil være like sterk og frisk framover som jeg er nå. Jeg har selvfølgelig ingen garantier for det, og skulle jeg trenge hjelp for å klare barna ville jeg selvfølgelig søke hjelp for å få det. Barna er det viktigste i livet mitt. Det må da være lov til å si at man er glad for god helse, og at man er sterk nok til å takle hverdagen, og at man håper at man får være der framover også!

Kan alltid barnevernet hjelpe, da? Har de ressurser til å hjelpe alle som spør?
Rangerer ikke de hvem som er mest trengende og hvor det bør settes inn tiltak? Er det så enkelt å få hjelp fra bv?

Selv ble jeg veldig paff da jeg kontaktet barnevernet angående noen i nabolaget, der barnet led under foreldrenes handlinger.

Konklusjonen på hele bekymringsmeldingen og mitt møte med barnevenet var at jeg skulle snakke med familien, og barnevernet ikke skulle foreta seg noe.

Ansvarsfraskrivelse, kaller jeg det! Jeg vil selvfølgelig fortsette å skrive bekymringsmeldinger hvis jeg ser behov for det, men med en viss skepsis.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

").

Jeg synes jogenerelt at listen for "godt nok" når det gjelder stell og oppdragelse av barn ligger for lavt i Norge. Neppe her på PK-portalen, men i landet i snitt så synes jeg at blant de optimaliserende,selvpiskendeJesper Juul-foreldrene er mange elendige foreldres om gjør fryktelig mye dumt og skadelig i fht ungene sine. Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

.

Utdype?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Jeg snakker bare utifra meg selv. At jeg håper at jeg ikke havner i en sånn situasjon at jeg ikke klarer å ta vare på barna mine. INGEN ønsker vel det???

Kan du komme med eksempler på hvorfor man trenger kontakt med barnevernet, hvis det ikke er fordi man er i krise og/eller ikke klarer å ivareta barna på en eller annen måte?

Og, nei, jeg har ikke sagt at man må være dophue eller i psykisk ubalanse for å trenge hjelp!

Har du ikke lest eksemplene hennes? Et flott og reflektert innlegg av Kie, og du klarer å lese det som et angrep på deg personlig. Les innleggene hennes flere ganger med annet sinn, så skjønner du kanskje hva hun mener.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Utdype?

Jeg tror jeg mente mellom og ikke blant. :klønete:

Dvs at ikke alle er kjekke greie middelklassefolk med de beste intensjoner, men noen er rett og slett bare fæle foreldre som ikke er greie med ungene sine. Sånn som hun på NM som "lærte" spedbarna (3 uker) å sove, ved å la dem hyle seg i søvn mens hun sto på verandaen og røykte. Det er under pari.

Folk som skriker til ungene sine hele tiden og kaller ungene stygge ting, mishandler dem psykisk ve då kue dem, hundse dem eller ydmyke dem. Folk som slår, rister, eller gjør andre voldelige ting. Foreldre som banker hverandre/fedre som banker mødre foran/rundt/i nærheten av barna. Fore,dre som enten begår overgrep eller ikke tar nok vare på ungene til å verge dem mot overgrep.

Det er MANGE barn som ikke har det godt. Men i vår lille verden har alle det mellom godt nok til strålende, så det er lett å glemme.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror jeg mente mellom og ikke blant. :klønete:

Dvs at ikke alle er kjekke greie middelklassefolk med de beste intensjoner, men noen er rett og slett bare fæle foreldre som ikke er greie med ungene sine. Sånn som hun på NM som "lærte" spedbarna (3 uker) å sove, ved å la dem hyle seg i søvn mens hun sto på verandaen og røykte. Det er under pari.

Folk som skriker til ungene sine hele tiden og kaller ungene stygge ting, mishandler dem psykisk ve då kue dem, hundse dem eller ydmyke dem. Folk som slår, rister, eller gjør andre voldelige ting. Foreldre som banker hverandre/fedre som banker mødre foran/rundt/i nærheten av barna. Fore,dre som enten begår overgrep eller ikke tar nok vare på ungene til å verge dem mot overgrep.

Det er MANGE barn som ikke har det godt. Men i vår lille verden har alle det mellom godt nok til strålende, så det er lett å glemme.

Ja, "mellom" ble noe annet enn "blant" !

Er helt enig med deg. Vet om flere foreldre som er overbevist om at de oppdrar barna sine på den aller beste måte - men som igrunnen bare driver med fryktstyrt oppdragelse, noe som er skadelig for et menneskesinn både på kort og lang sikt.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Har du ikke lest eksemplene hennes? Et flott og reflektert innlegg av Kie, og du klarer å lese det som et angrep på deg personlig. Les innleggene hennes flere ganger med annet sinn, så skjønner du kanskje hva hun mener.

Jeg blir provosert av å bli tillagt holdninger til barnevernet som jeg ikke har, og som hun mener fører til at folk som trenger hjelp ikke vil ta kontakt med bv, fordi de føler det skambelagt.

Bare for å avklare det:
Jeg mener IKKE at det er skamfullt å kontakte barnevernet!

Jeg vil gjøre det selv i framtiden, dersom jeg skulle få behov for det.
Men jeg holder fast på at jeg håper at jeg slipper å søke hjelp i forhold til våre egne barn i framtiden. (Ikke fordi det er skamfullt å trenge hjelp fra bv eller andre, men fordi jeg ikke ønsker drastiske endringer i vår\min livssituasjon)


Jeg er helt enig med Kie i at det er ressursfullt og at det viser stor styrke av foreldre som selv søker hjelp. Det er kjempeflott! Fint at barnevernet har mange tilbud til ulike grupper i samfunnet. Kanskje de burde bli flinkere til å formidle disse tilbudene rundt om kring? Jeg tror ikke mange vet om dem.....dersom mange kun forbinder negative ting med barnevernet, må jo bv selv ta noe av skylden for dette. Det hadde vært fint å høre mer om de positive historiene og tiltakene bv har. Da hadde det kanskje vært lettere å ta kontakt med dem også.

[kie]

Men det er jo en ond sirkel. De som har erfaring fra barnevernet holder kortene tett til brystet fordi de ikke ønsker å bli stemplet og plassert i båsen "de andre", med alt det innebærer. Noen få er modige og gjør det allikevel. Men mange gjør ikke det.

[Aminta]

Jeg må bare si at jeg synes kie sier veldig mye bra i sine lange, reflekterte innlegg her i denne tråden!

[Wit]

Jeg håper jeg slipper kontakt med dem, men man kan jo aldri vite.....

[Maya80]

Jeg er veldig gla barnevernet finnes ellers hvet ikke jeg hvordan mitt liv hadde vært i dag, jeg ser veldig godt hvorfor jeg ble plassert i fosterhjem som seks åring. Husk masse av dem sakene om foreldre som tar opp ting i media ikke nødvendigvis stemmer, bv har taushetsplikt å kan ikke svare i mot men foreldre kan dure frem med sin værsjon å få sympati div. Mine foreleldre så ikke sin feil i det hele tatt dem, det var kun dem på bv som hadde all skyld for att dem hadde mistet omsorgen.
Jeg tar ihvrtfall saker jeg ser i media meden liten klype salt, att bv kan gjøre en fatal feil har nok skjedd men mange sakene jeg ser imedia tror jeg ofte også att dem har gjort det riktige.
Jeg har ihvertfall fått god hjelp gjennom livet av bv, å er gla dem er der for barna. voksene kan protestere men det er tross alt barnas beste bv jobber for. Jeg hvet bv strekker seg langt også får att barna skal få bo hjemme med div tiltak.

[Snippa]

Jeg er glad barnevernet finnes.
Veldig enig med Kie her jeg og.

Jeg ville heller ikke sett på det som et nederlag å kontakte barnevernet. Jeg tror veldig mange har et merkelig syn på hva barnevernet egentlig er for noe, og hva de jobber med. Det de fleste drar fram, er jo omsorgsovertakelse og de store inngripene. Dette er en svært liten del av barnevernets arbeid -det er ikke så mange omsorgsovertakelser i året. Barnevernet har mange lavterskel tilbud også -tilbud og tiltak som skal hjelpe familien til et bedre liv, enten det er foreldre som har behov for avlastning, barn som har behov for mer enn det som naturlig gies innad i familien og familier som har behov for støtte og veiledning.

Jeg har vært mye i kontakt med barnevernet gjennom jobben min. De aller fleste er skeptiske før kontakten opprettes, og synes det er skummelt og nedverdigende å bli et kasus i den etaten. Men min erfaring er at de aller fleste blir positivt overrasket, og synes de får god og nyttig hjelp på sine premisser fra barnevernet. De føler seg verken overkjørt eller nedverdiget av etaten, men sliter med omverdenens holdninger til familier med befatning med barnevernet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

De føler seg verken overkjørt eller nedverdiget av etaten, men sliter med omverdenens holdninger til familier med befatning med barnevernet.

Det er mitt inntrykk også.

[Kate]

Jeg er sjeleglad for at det finnes en etat som barnevernet, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke trenger dem. men hadde den dagen kommet da jeg måtte be om hjelp, så hadde jeg gjort det. Barnevernet gjør mye bra, noe jeg stadig ser i jobben min.

[Canisa]

Jeg er glad de finnes, men hadde vel syntes det var et lite nederlag om jeg måtte be om hjelp. :flink pike TM:

Vet om noen som har fått hjelp fra barnevernet, og som hadde god nytte av det!

Har også en venninne som jobber i barnevernet, og "ser" det litt fra hennes side også.

[Line*]

Jeg ville benyttet dem selv UTEN problemer dersom jeg trengte det (Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt positiv erfaring med barnevernet
(Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt negativ erfaring med barnevernet

[Beckett]

Jeg er glad de finnes, men jeg tror allikevel jeg ville synes det var et nederlag å måtte be dem om hjelp.