Hva tenker dere om rusmisbrukere?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Mener du at alle mennesker er grunnleggende gode, eller snakker du spesielt om narkmane nå?

Jeg greier ikke å si hva jeg tenker om rusmisbrukere kjenner jeg. De er veldig forskjellige og alle har en historie. Sånn generelt kan jeg si at jeg stoler ikke en halvmeter på en person som har inntatt amfetamin f.eks. for de er veldig uberegnelige. Det er ikke personen jeg ikke stoler på, men det dopet gjør med personen.

Jeg har jobbet med forskjellige typer misbrukere (og psykiatriske pasienter som har bedrevet selvmedisinering), og noen av disse er direkte farlige, mens andre er snille på grensen til selvutslettende. Man kan ikke si noe som regel -annet enn at man egentlig bør vite hva man driver med når man skal forholde seg til dem.

Jeg sliter med at folk sier at de har et valg. Joda: Alle har egentlig et valg, men når man står med begge bena plantet i suppa, er det ikke sikkert at man ser hvilke valg man har. Og dermed blir ikke dette et reelt valg. Om man ikke ser at det går en vei til venstre, kan man vel heller ikke klandres for ikke å ha gått den?

Jeg tror at alle mennesker er født grunnleggende som gode mennesker, også de som velger å døyve følelsene sine med rus. Når vi sliter har vi ulike strategier på det. Det avgjøres ofte av tilfeldigheter og hvem vi identifiseres oss med, slik jeg ser det. De fleste mennesker søker et fellesskap et eller annet sted. Dessverre er det, for noen, rusen.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvordan skal jeg beskrive det - jeg kan ha medfølelse med mennesket, men ikke med rusmisbrukeren.

Her er jeg helt enig med Bina. Til dels med resten av innleggene hennes også.
Jeg forstår godt hva hun mener.

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om dette temaet, men orker ikke akkurat nå.

Jeg kjenner jeg har et veldig ambivalent forhold til dette.

[Che]

kasia sa det.
Jeg kjenner jeg blir provosert over generalisering og synsing om hvorfor noen gjør som de gjør. Det er så sammensatt at det ikke er muelig å komme med en generalisering slik jeg ser det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

kasia sa det.
Jeg kjenner jeg blir provosert over generalisering og synsing om hvorfor noen gjør som de gjør. Det er så sammensatt at det ikke er muelig å komme med en generalisering slik jeg ser det.

Bortsett fra én: De fleste rusmisbrukere skulle ønske at de ikke var det.

[Cascaye]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg har skummet lett igjennom denne tråden, jeg kjenner at jeg blir uvel av en del holdninger som dukker opp. Det blir litt for nært, etter å ha jobbet nært med mange personer med et rusproblem.

Jeg lurer på om de som taler for tvang kjenner til mekanismene og resultatene av tvang? Min erfaring er at få (jeg har ikke vært borti noen tror jeg) blir rusfri med tvanginnleggelse. Tvangsbehandling som det snakkes om i denne tråden har man så vidt jeg vet ikke lov til å bedrive, logisk nok. Tenker man kanskje at man skal innesperres på livstid, at man ikke har rett til frihet fordi man har et rusproblem? Isåfall ligger det veldig langt unna mine verdier. (Livsfarlige fanger ruser seg forsåvidt massivt i fengesel også, så tvang er ikke nødvendigvis ensbetydende med rusfrihet. Bare sånn for å ha sagt det.) Rusproblematikk er komplisert og vanskelig, og noe som ofte trenger behandling over flere år. Med prøving og feiling. Varige resultater krever i hovedsak frivillighet og motivasjon. Bruken av tvang fordrer gjerne ukritisk misbruk, og en farlig livsførsel på egne vegne. Det holder ikke med risikoen man påfører seg ved å bruke sprøyter liksom. Slik bør det også være synes jeg, selv om jeg tror at man vil ha hjemmel i eksisterende lovverk til å benytte seg av tvang oftere enn det man gjør i dag.

Det som blir tydelig for meg er at folk gjerne mener mye om rusproblematikk og folk med narkotikaavhengighet, uten å kjenne en eneste person eller ha særlig kunnskap på området. Det er lov til å mene noe om ting man ikke har kunnskap om altså. Man har imidlertid etter mening ikke ikke kunnskap om narkomane hvis man kun ser dem som ensartet gruppe med tapere. Hvem av oss hadde klart å innkassere penger til et "fulltids" heroinmisbruk?

Litt på siden, men jeg er uenig med kie i at rusmisbruk er noe man kun skal se på som en sykdom. Med sykdomsdefinisjonen på rusmisbruk så er det lett å forskyve ansvar for egen helse og handlinger over på sykdommen. Det skaper mindre motivasjon og ansvarsfølelse tror jeg. Mye har skjedd siden reformen hvor folk med rusproblematikk fikk rettigheter til behandling på lik linje med folk som trenger en hjerteoperasjon. Helsevesenet ble tvunget til å åpne øynene og ivareta, og legene er tvunget på banen. Det er bra. Samtidig har tanken om rusproblemer som noe som faktisk kan behandles nærmest forsvunnet. Behandlingsoppleggene for folk med rusproblemer har gått over fra et langtidsperspektiv med tålmodige institusjoner, til svingdørspasienter og antall liggedøgn. Metadon er det eneste saliggjørende og en gigantisk sovepute fra politisk hold synes jeg. Folk skal bli rusfri på null komma svisj ved kortidsbehandling på institusjon. Jeg tror endringen har ført til større verdighet og flere rettigheter for folk med rusproblemer, men jeg tror også at vi bruker mye ressurser på unødig og alt for kort behandling og feilslåtte metoder. Og taper muligheten for varig rusfrihet for enkeltpersoner fordi man er innsparingskåte og opptatt av liggedøgn.

Jah. Litt utenom tema her.

Irma sier det veldig godt!

[Nessie]

Men hva mener dere med erfaring fra rusproblematikken vil hjelpe da?
Tvang hjelper tydeligvis ikke?
Jeg tror heller ikke godsnakking hjelper i lengden heller? Siden som noen nevner her, rusavhengige ofte lyver mye. Hvor enkelt er det å vise tillit, gi de en sjanse -når man opplever tillitsbrudd gang på gang? Man kan jo ikke ha en person på hver rusavhengig heller.

Altså. Jeg lurer oppriktig. For tydeligvis fungerer ikke dagens opplegg.

Guniss - jeg tror at det er en bedre løsning enn dagens å ta prostitusjon og kriminalitet for å skaffe penger ut av ligningen. Da står man igjen med færre problemer, selvom det fremdeles er alvorlig.

Kanskje kan selvfølelse og nettverk da reddes og slik kan veien tilbake til et normalt liv gjøres kortere.

[kie]

En foreleser jeg hadde i psykiatri sa noe en gang som jeg også har sett i eget arbeid. At mens vi før drev mye med rehabilitering, så er det mye habilitering nå. Altså å lære folk å fungere for første gang. De har aldri lært det. Og i tillegg så setter rusmisbruk på en måte modningen av en som menneske på pause. Gjennom å ta omveier ved hjelp av rus så får man ikke den modningen andre kanskje får. For å sette det på spissen.

Jeg synes bloggeren Avil har skrevet ganske bra om det hun kaller A4-livskompetansen.

Sitat:

Me som har lært oss A4-livskompetansen heime har rett og slett ikkje begrep om kor inn i helvete slitsamt det er å skulle lære seg slikt som vaksne. Ein skal både tileigne seg kompetanse andre har tjue-tredve års forsprang på, og ein skal skjule at ein gjer det. Å “berre fungere normalt” er nemleg ein del av pakka. Desse borna må forkaste alt dei kan, og lære seg ting som folk flest ikkje har eit bevisst forhold til, og det fins heller ikkje nokon formell skule.

Min relativt korte erfaring med rusmisbrukere er at de ikke bare trenger hjelp for abstinenser og slike ting. De trenger hjelp for å tilegne seg denne kompetansen. Og her er vi ganske elendige i samfunnet i dag. Oppfølgingen etter avvenningen er ofte dårlig eller ikke tilstedeværende i det hele tatt.

Og her tror jeg mange som "dømmer" gjør en stor feil. De ser gjennom sine kompetente briller og tar utgangspunkt i at andre har hatt samme kompetanse og "valgt dumt".

Jeg har noen "spøkelser" i livet mitt. Noen av dem har jeg på et tidspunkt regelrett tryglet om å ta imot avvenningstilbud som vi har skaffet. Nå er de døde. De ville, men klarte ikke å ta imot. Og jeg tenker at vi i samfunnet i dag ikke har et reellt alternativ å tilby folk, annet enn å bli kvitt rusen. Vi må kunne tilby noe mer som alternativ. Hjelp til å få A4-livskompetansen. Ikke bare avrusing og så ut i det store intet.

[kie]

Forøvrig er det en bestemt rusmisbrukergruppe jeg er reddere for enn andre, etter noen mindre hyggelige erfaringer. Og det er de som tyr til anabole steroider. Ikke bare er de ofte veldig store og sterke, men de kan også bli veldig agressive.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Bortsett fra én: De fleste rusmisbrukere skulle ønske at de ikke var det.

Etter lang tids nærkontakt med en tung misbruker har jeg i grunnen begynt å lure litt på det der. For mange - om enn ikke alle - er det et element av vilje og valg i misbruket. Det er deilig med rus; det kjenner jeg også igjen hos meg selv, skjønt jeg er jo veldig moderat. I klare stunder ser "min" heroinist alle ulempene og elendigheten misbruket fører med seg, og ønsker seg ut av det med hele sitt hjerte. Samtidig er selve det kicket rusen gir så viktig og fantastisk for ham at han velger å fortsette. Kicket er så stort at det på et vis veier opp for mange av ulempene. (Nå skal det sies at han på et vis er en "heldig" misbruker som takket være oppofrende foreldre ikke er gatenarkoman. Han har slik sett gode materielle rammer rundt seg.)

Etter en sommer som for oss i familien hadde vært helt forferdelig med masse forsvinninger og fæle episoder, fikk mamma til slutt hanket ham inn etter å ha lett i timesvis. Da vandret han rundt i byen uten sko og visste knapt hva han het. Sjøl etter å ha fått summet seg litt, konkluderte han med at det hadde vært en fin sommer, noe som for oss lød helt utrolig.

For meg har vissheten om at han på et vis velger dette livet, etter hvert blitt en slags trøst. Det er lett å glemme at ikke alle ønsker seg et A4-liv med familie og jobb fra ni til fem.

Ellers kjenner jeg meg igjen i ambivalensen til Obelix, som står i samme situasjon som meg. Jeg har forandret syn på dette feltet flere ganger de siste ti åra. Ikke siter meg, er dere snille, dette vil kanskje bli slettet.

[Pasta]

Jeg tenker ingenting spesielt om rusmiddelmisbrukere, de er like ulike og komplekse som alle andre mennesker.
Det jeg kan si etter å ha arbeidet på lag med disse (flotte) menneskene i nesten 10 år er at vi har endret fokus kraftig. Fra tidligere å alltid ha som mål at mennesker skulle bli rusfri, arbeider vi nå for å gi alle rusavhengige et bedre liv uavhengig av om de ønsker å kutte ut misbruket eller ikke.

Det jeg kan si er at jeg veldig sjelden har følt meg redd i møte med en ruset person. Selvfølgelig kan mennesker i rus være ustabile, men de er ofte mer farlige overfor hverandre enn de er for "mannen i gata". For øvrig er mennesker i alkoholrus ofte mye mer uberegnelig og farlig enn mennesker i narkorus (men jeg skal ikke generalisere).

[Line*]

Jeg tenker at jeg er veldig, veldig glad for at jeg ikke har et slikt liv som dem, og at jeg er veldig, veldig heldig som slipper å ha slike problemer rundt meg med mine.
Jeg tenker også at jeg stadig har lyst til jobbe på Kontaktsenteret igjen. Å gi dem mat, litt varme og smil i en helvetes hverdag.
Hadde jeg bare vært frisk nok til det.

[Mams]

Må innrømme at denne tråden har fått meg til å sende avgårde min første røde prikk noen gang.

Når jeg leser innlegget til Bina blir jeg litt satt ut kjenner jeg over mangelen på empati.

Alle kan i gjøre feil valg, sel om vi et det er mindre heldig for oss.
Så om vi gjør valg som er teite så har vi ingen verdi og har ikke krav på å bli behandlet som et medmenneske?
Hva er det for noe piss da?

Jeg kan tråkke på deg fordi du gjorde et dumt valg og dermed fortjener å bli sett ned på.................

Det er jo ingen som blir narkomane fordi det ser så morsomt ut.
Ja, det er helt klart et kjempeteit valg å prøve, men jeg vet i allefal at jeg ikke skal kaste noen stein for jeg også har gjort dumme valg.
NOe av problemet i dag er at de vil gjerne bli rusfrie, men hordan skal man klare å holde seg når man blir plassert på et urtrist hospits sammen med eks narkomane, Anarkomane, alkoholikere og mye annet. Av døgnets 24 timer er det når man sover man gjør noe "meningsfylt". Den tiden de er våkne har de INGENTING meningsfylt å fylle tiden sin med. Å sitte på rommet er jo spennende det, tror vel de fleste a oss ville syntes det er kjempegivende å gjøre det dag ut og dag i i flere måneder.....

Jeg vet jeg hadde gått på veggen i allfall.

[Che]

Jeg tror (ja, nå synser jeg selv her) at mange blir i det livet de lever fordi det er en livsstil de kan.
Gjennom jobb har vi hatt flere LAR (legemiddelbasert rehabilitering)-kandidater inne hos oss på attføring.
Det vi ofte ser er at når rusen kommer på avstand, kommer ting de har fortrengt/ødelagt/såret/-hva som helst i ruset tilsatnd tilbake til dem. Mange skylder uante mengder penger, de må plutselig forholde seg til leilighet, regninger, attføring etc - og det er kanskje ting de ikke har kapasitet til å venne seg til. De skal jo gjerne bygge seg opp et nytt nettverk også. - HVor lett er det når man er tidligere rusmisbruker med de fordommene som sitter inne hos folk?

I og med at rusmisbrukere alle er forskjellige, vil det vel ikke være en oppskrift som funker.

Jeg føler ikke avsky eller synes synd på rusmisbrukere - min medlidenhet kommer de ingen vei med, MEN jeg forsøker å møte dem med respekt.

[Irma]

Jeg synes du kommer med et viktig poeng Elinblu, at rusmisbruk også kan være et valg. Det er vel egentlig dette jeg tenker på når jeg bekymret meg over at Torvald Stoltenberg i media bastant slo fast at rusmisbruk er en sykdom, etter at det ble kjent at han hadde en datter med narkotikaavhengighet. Behovet for å legge ansvaret for rusmisbruket utenfor personens eget herredømme blomstrer med sykdomsperspektivet. For all del, mange av årsakene kan ligge utenfor personen selv altså, men ikke bare det.

Jeg tror det ligger en stor utfordring i at man tenker at rusfrihet er målet for alle som ruser seg, og handler deretter. Slik er det faktisk ikke. Som Fusilli poengterer så er det noe med at man fortjener et mest mulig verdig liv, uansett hvilke valg man tar. Hvis en person ønsker å drikke seg til døde, skal vi nekte h*n det? Eventuelt hvordan? Tilbudet for folk med rusavhengighet bør være differensiert, siden behovene og forutsetningene er veldig forskjellige. Hvorfor skal man for eksempel ikke la folk som ikke klarer å slutte å ruse seg, men som er forholdsvis oppegående, få ta del i arbeidslivet? Ikke som kirurger kanskje, men jeg vet at det finnes vellykkede prosjekter i ulike kommuner i forhold til kommunale renholdsoppgaver f.eks. Husk på at alle som ruser seg ikke befinner seg på gata. Jeg har truffet folk i aktiv daglig rus som driver bedrifter, har bachelorgrad og jobber i helsevesenet osv. Disse står i sterk kontrast til Jessicas følsomme mennesker som har falt utenfor.

Jeg må for øvrig bare si at jeg har svært stor sympati for folk som må leve med familiemedlemmers rusproblematikk. Noe av det tyngste i min jobb synes jeg faktisk er å følge opp familiemedlemmer til folk med rusavhengighet. Jeg har stor forståelse for at man skriker opp om tvang og er bastant i sine uttalelser, selv om mitt forrige innlegg kanskje ga et annet inntrykk. Man kan bli alvorlig syk av å leve med familiemedlemmer som har et rusproblem, og løsninger som "Sperr ham inne før han tar knekken på hele familien!" eller " Noen må redde henne før hun dør!" er helt naturlige og veldig forståelige.

[Mjau]

Jeg vil bare starte med å si at jeg ikke har finlest og analysert hele tråden her før jeg svarer. Men jeg har fått med meg det viktigste tror jeg.

Selv tror jeg at mitt syn på rusmisbrukere forandret seg da min kusine ble offer for rusavhengighet.

Det er alltid en historie bak. Det er utrolig viktig å ikke glemme!

Jeg skal ikke ta hele den hstorien, den er lang og kronglete. Poenget er at hun har hatt det tøffere enn noen forstår, og familien rundt legger skylden på henne i stedet for å legge skylden på han som faktisk ødela henne allerede som barn.... Han lever fortsatt sitt liv uten at noen hever så mye som et øyenbryn i hans retning. I mens lever hun som et dyr, uten et hjem og uten mulighet for å klare å ta vare på seg selv så lenge ingen virkelig tar tak i den tragiske historien hennes. Hele hennes liv er ødelagt pga en mann...

En slik historie tror jeg forfølger mange. De knytter seg til mennesker som allerede er i miljøet. De er sultne på anerkjennelse fra andre, og får det ingen andre steder enn hos dem. Dermed er veien til rus enda kortere enn den trengte å være i utgangspunktet.

Det er kanskje ikke alle som har denne historien, det er jeg klar over. Men jeg tror det er viktig å ikke glemme mennesket bak rusen uansett..

Ellers er jeg for tvangsinnleggelse, og over tid.... Denne jenta jeg forteller om har blitt tvangsinnlagt flere ganger, men hva hjelper det når hun etter to dager blir sluppet ut igjen fordi hun ikke kan holdes der lenger og heller ikke vil være der frivillig utover de timene hun er tvunget? Da begynner jeg ærlig talt å lure på hvor lite et menneskeliv er verdt, når de ikke kan hjelpe henne mer enn det de har gjort..

Nå ble dette kanskje mer personlig enn det jeg hadde tenkt meg i utgangspunktet, så ikke quote vær så snill. Mulig jeg fjerner litt av innlegget om en stund...

[Irma]

Så trist historie Mjau.

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Ellers er jeg for tvangsinnleggelse, og over tid.... Denne jenta jeg forteller om har blitt tvangsinnlagt flere ganger, men hva hjelper det når hun etter to dager blir sluppet ut igjen fordi hun ikke kan holdes der lenger og heller ikke vil være der frivillig utover de timene hun er tvunget? Da begynner jeg ærlig talt å lure på hvor lite et menneskeliv er verdt, når de ikke kan hjelpe henne mer enn det de har gjort..

Tvangsbruk i forhold til rus går over tre måneder. Formålet med tvang for rusmisbruk er å redde liv, og forsøke å skape motivasjon til behandling. Du snakker kanskje om tvang i forhold til psykiatri ifht. at hun slippes ut så fort igjen? Rus og psykiatri går ofte hånd i hånd, og dette går gjerne ut over de som trenger hjelp. De kan bli kasteballer fordi psykiatrien mener at rusproblemet er det grunnleggende problemet, og at de ikke er riktig instans i forhold til tvang. Og omvendt med rusomsorgen.

For spesielt interesserte kan man lese mer om vurdering og gjennomføring av tvang her:

http://www.helsetilsynet.no/template...#_Toc153347848

Ikke småtterier. Jeg har lyst til å utheve noe av det som står i handlingsveilederen i forhold til tvangsbruk:

Sitat:

Å holde et menneske tilbake mot eget samtykke er et alvorlig inngrep i den enkeltes integritet. Selve tilbakeholdelsen vil kunne provosere fram et forhold mellom misbruker og tiltaksapparat som motvirker formålet med oppholdet. Oppholdet skal ikke være straff, og ingen erfaringer tyder på at tvang i seg selv har noen virkning på avhengighet. Et vedtak om tilbakehold uten eget samtykke, stiller derfor særlige krav til de fagmiljøene som skal utarbeide og iverksette vedtaket.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

...Disse står i sterk kontrast til Jessicas følsomme mennesker som har falt utenfor...

Ja, men du kan vel ikke nekte på at de finns de også? Selvfølgelig er det mange ulike mennesker og historier.

[Mjau]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så trist historie Mjau.



Tvangsbruk i forhold til rus går over tre måneder. Formålet med tvang for rusmisbruk er å redde liv, og forsøke å skape motivasjon til behandling. Du snakker kanskje om tvang i forhold til psykiatri ifht. at hun slippes ut så fort igjen? Rus og psykiatri går ofte hånd i hånd, og dette går gjerne ut over de som trenger hjelp. De kan bli kasteballer fordi psykiatrien mener at rusproblemet er det grunnleggende problemet, og at de ikke er riktig instans i forhold til tvang. Og omvendt med rusomsorgen.

Ja, det er en trist historie, og hun er absolutt ikke alene om å ha det slik tror jeg.

Og jeg tror du har helt rett i det du sier ang tvangen ja. Det er ofte slik at hun har blitt tvangsinnlagt pga forsøk på å ta sitt eget liv. Eller at hun har "klikket" på offentlig sted slik at noen har fått henne sendt til psykriatisk. Så det er nok der det ligger ja. Ingen klarer å ta helt tak i problemet.

Jeg forstår veldig godt de som har stor medlidenhet til menneskene rundt rusmisbrukerne, jeg vil tro det er veldig vanskelig å se sin søster, bror, mor eller far gå til grunne og ikke klare å hjelpe.
Det er tydelig at det må gjøres noen store forandringer i hvordan rusmisbrukerne blir fulgt opp og behandlet i Norge.
Akkurat hva som bør gjøres har jeg egentlig ikke så sterke meninger om. Men jeg vil i alle fall ikke tro at å bli mer slepphendt når det gjelder lovligheten av avhengeighetsskapende stoffer vil hjelpe på.
Jeg syns mange har blitt vel liberale i sitt syn på slike stoffer. Jeg har ikke sett det her inne nei, men på andre forum og i real life...

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så trist historie Mjau.



Tvangsbruk i forhold til rus går over tre måneder. Formålet med tvang for rusmisbruk er å redde liv, og forsøke å skape motivasjon til behandling. Du snakker kanskje om tvang i forhold til psykiatri ifht. at hun slippes ut så fort igjen? Rus og psykiatri går ofte hånd i hånd, og dette går gjerne ut over de som trenger hjelp. De kan bli kasteballer fordi psykiatrien mener at rusproblemet er det grunnleggende problemet, og at de ikke er riktig instans i forhold til tvang. Og omvendt med rusomsorgen.

For spesielt interesserte kan man lese mer om vurdering og gjennomføring av tvang her:

http://www.helsetilsynet.no/template...#_Toc153347848

Ikke småtterier. Jeg har lyst til å utheve noe av det som står i handlingsveilederen i forhold til tvangsbruk:

Jeg var med å tvangsinnlegge broren min rett før han ble 18 år.
Det var ikke mange dagene han var inne og ihvertfall ikke tre måneder.
Han ble sendt et sted etter avrusning hvor han fort ble "skrevet".
Nå er dette noen år siden så mulig det er annerledes nå.