Hva tenker dere om rusmisbrukere?

[Trulte]

Jeg får respekt for dem som selger blader for å tjene litt penger. Støtter så godt jeg kan opp om det. De er høflige og alltid like hyggelige.
Andre går jeg nok litt i bue unna, men slik er det.

[Obelix]

Når det gjelder selve behandlingen er vel ikke den den værste.

Der jeg føler det svikter totalt er ettervernet.
Det hjelper fint lite å "slippe" ut en missbruker til akkurat samme miljø, med akkurat de samme "vennene" og akkurat samme tilgang på dop som før.
De er flinke til å ta vare på hverandre i dette miljøet.

Jeg tenker også litt i de baner at man kan faktisk ikke hjelpe alle her i verden uansett hvor mye man enn skulle ønsket det.
Det er begrenset hvor mye ressurser man skal bruke på samme person år etter år, sprekk etter sprekk.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Ja, men du kan vel ikke nekte på at de finns de også?

Nei, det har jeg da heller ikke gjort? Tvert i mot. Jeg reagerer på generaliseringen din i første innlegg, og det var det jeg gjorde et poeng ut av.

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg ser på rusmisbrukere som følsomme mennesker som har falt utenfor i samfunnet på et eller annet tidspunkt.

[Hasselnøtt]

Jeg vet ikke helt hva jeg mener. Jeg har nok et hav av fordommer, det skal jeg innrømme. Jeg kjenner også et ubehag -kall det frykt, kall det usikkerhet- de få gangene jeg treffer på noen som kommer litt for nært. Jeg føler empati med dem som har havnet der, og har ingen problemer med å se at de ikke får rare behandlingen i samfunnet. Samtidig er jeg empatiløs/kunnskapsløs/naiv nok (stryk det som ikke passer) til å tenke du har et valg, og du velger dette. Utover det ser jeg ikke på narkomane som en ensartet gruppe.

[Apple]

Har nå skummet gjennom tråden og funnet mange gode poeng. Selv er jeg veldig delt på hva jeg "skal tenke".

Det ene er det som bla Irma tar opp, om rusavhengighet er en sykdom, eller ikke. Jeg undrer meg over om det er en måte å få allmennheten til å føle mer empati med dem på. Jeg vet ikke, altså, men jeg mener man skal være litt forsiktig med det, da det som nevnt plasserer ansvaret utenfor personen selv.

Da er vi også inne på dette med valg. Har de valgt dette selv? Jeg har respekt for at mange mennesker er mindre heldig stilt enn jeg. Det betyr at jeg ikke mener at "de kan skylde seg selv". Da snakker jeg altså generelt, at det ikke er grunnsynet mitt ifht rusavhengige.

Likevel er det viktig å ikke la seg blende av at "stakkar, de har hatt det så vanskelig at de ikke har noen valg". Det vil jo bety at de ikke kan endre seg. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så har man alltid valg. Det er utgangspunktet for all behandlig og endringsarbeid. Dersom man mener det motsatte, kan man jo bare gi opp.

Det er også viktig å skille på hva man er ogselve problemet. Man er ikke problemet sitt, men man er en person med et problem.Derfor liker jeg ikke å kategorisere folk som "rusmisbrukerne", men heller som personer/individer med et avhegighetsproblem.


Til slutt undrer jeg meg også sånn generelt over hva som er så spesielt med rusavhengige. De er skilt ut som en egen gruppe i behandlingsapparatet. Egen poliklinikk, ustanselige diskusjoner om det er rus eller psykiatri.

Jeg er litt på gyngende grunn, men ser ikke helt forskjellen på rus og andre typer avhegighet, relasjonsforstyrrelse, selvskading osv. Så sånn sett vil det jo være et argument for å si at det er en sykdom. Såvidt jeg vet er det vel en diagnose innen ICD-10 også?

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Da er vi også inne på dette med valg. Har de valgt dette selv? Jeg har respekt for at mange mennesker er mindre heldig stilt enn jeg. Det betyr at jeg ikke mener at "de kan skylde seg selv". Da snakker jeg altså generelt, at det ikke er grunnsynet mitt ifht rusavhengige.

Til slutt undrer jeg meg også sånn generelt over hva som er så spesielt med rusavhengige. De er skilt ut som en egen gruppe i behandlingsapparatet. Egen poliklinikk, ustanselige diskusjoner om det er rus eller psykiatri.

Som regel har man et valg, hvor bevisst det er kan man diskutere i det uendelige tror jeg. Min erfaring er at det enkelte ganger ligger vanskelige ting i bunnen for det at man blir rusmiddelavhengig. Det er ofte slik at de det gjelder døyver noe som er vanskelig på en eller annen måte selv om noen kommer inn i dette av andre årsaker.

Behandlingen av rusmiddelavhengige er veldig kompleks slik at det er viktig å ha et dertil tilpasset behandlingsapparat. Det er ikke tvil i fagmiljøene om at det vanligvis er en blanding av rus og psykiatri hos de fleste som blir behandlet. Mange av de lidelsene som ligger i bunnen er alvorlige psykiske lidelser som man ikke kan blir frisk av, det sier seg kanskje selv at egenmedisineringen med illegale stoffer ikke gjør lidelsen bedre heller. Dermed er det viktig at denne gruppen blir møtt av mennesker som er spesialister på denne type problematikk.

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Der jeg føler det svikter totalt er ettervernet.
Det hjelper fint lite å "slippe" ut en missbruker til akkurat samme miljø, med akkurat de samme "vennene" og akkurat samme tilgang på dop som før.
De er flinke til å ta vare på hverandre i dette miljøet.

Jeg tenker også litt i de baner at man kan faktisk ikke hjelpe alle her i verden uansett hvor mye man enn skulle ønsket det.
Det er begrenset hvor mye ressurser man skal bruke på samme person år etter år, sprekk etter sprekk.

Synes dette er viktige poenger. Ettervernet er nærmest ikke tilstede i det hele tatt. Det er tragisk at de som har maktet å komme seg gjennom abstinensene, som har maktet å være nykter en periode blir sendt tilbake til miljøet. Det er ikke akkurat vanskelig å tenke seg til hvordan de som klarer seg har stålsatt seg. For det er jo hevet over enhver tvil at enkelte illegale rusmidler nesten er umulig å blitt kvitt suget etter.

Det at man må sette en strek et sted skjønner jeg på et vis, men har vanskelig for å akseptere at man lar mennesker få til grunne. Særlig når det gjelder unge rusmiddelavhengige, til og med her kan systemet komme til at de ikke vil hjelpe lengre og da mener jeg samfunnet gjør en feil ovenfor det individet som da mest sansynlig på et tidspunkt vil dø på grunn av sin rusmiddelavhengighet. Paradoksalt nok når rekrutteringen til f.eks. heroin er stor finnes det ingen rusinstitusjoner for ungdom.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Nei, det har jeg da heller ikke gjort? Tvert i mot. Jeg reagerer på generaliseringen din i første innlegg, og det var det jeg gjorde et poeng ut av.

Var ikke ment som en generalisering, men ser at det ble det.

Om det der med valg: Å bli rusmisbruker er ikke alltid noe valg man tar, det kan fort være sånn det blir.

Men det å skulle slutte å være brukende rusavhengig - det er nesten nødt til å være et valg den avhengige tar fordi det valget skal bekreftes om og om igjen så utrolig mange ganger hver eneste dag resten av livet. Vi greier ikke å få til det med tvang.

Men det som er skrevet her om etterlysning av bedre ettervern er igrunnen den beste debatten om dette jeg har sett på lang, lang tid.

Jeg vil gjerne takke alle som har skrevet. Er ikke min tråd, men jeg føler meg hjemme og takke for at jeg fikk dele tankene om dette med noen likevel jeg.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det der med valg: Å bli rusmisbruker er ikke alltid noe valg man tar, det kan fort være sånn det blir.

Dersom det ikke er et valg vil det jo si at det er andre som er ansvarlig for at noen blir rusmiddelavhengige, eller?

For dersom et tenkt menneske er under en eller annen form for behandling som er tilpasset vedkommende og som vil hjelpe på sikt og vedkommende blir tilbudt illegale stoffer og takker ja. Da har i grunnen dette mennesket tatt et valg.

Har hørt om noen få tilfeller hvor vedkommende har fått satt f.eks. "jomfruskuddet" av en omsorgsperson (være seg mor eller far eller andre), andre tilfeller har mennesket selv bedt om å få det satt. Jeg mener at det blir søkt å si at man ikke har et valg, vi har alle valg. Disse valgene er noe av det som står sentralt i behandlingen av rusmiddelavhengighet, det å ansvarliggjøre individet. Det er faktisk ikke manglende omsorg eller vold, manglende nettverk eller voldtekt som gjør en til avhengig. Avhengigheten kommer av at vedkommende "medisinerer" bort noe som er ille, den letteste veien ut, for veien gjennom psykiatri og kanskje barnevern er en lang og tornefull en.

[Pebbles]

Forskning viser at rusmisbruk ofte er en selvmedisinering av psykiske problemer. Med det i bakhodet, ser jeg også på rusmisbruk som en sykdom.

Skvetten - jeg har jobbet med ungdom i en god del år i den alderen da noen faller utenfor.

Mange ungdommer, så og si de fleste eksperimenterer litt eller mer med rus, alkohol, hasj, piller osv. Alkohol som suverent den vanligste. Noen av disse ender som rusmisbrukere, men ikke alle. Det er det jeg mener med at det å bli rusmisbruker ikke trenger å være et valg man har tatt.

Poenget mitt har hele veien vært at det mest relevante valget er å slutte med et misbruk. Det må være et bevisst valg som har nok tyngde til at man står ved det.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke helt konklusjonen din her. Mener du at rusmisbruk kan klassifiseres som sykdom fordi det ofte er snakk om selvmedisinering?

Ja?
Selvmedisinering av psykisk sykdom.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Skvetten - jeg har jobbet med ungdom i en god del år i den alderen da noen faller utenfor.

Mange ungdommer, så og si de fleste eksperimenterer litt eller mer med rus, alkohol, hasj, piller osv. Alkohol som suverent den vanligste. Noen av disse ender som rusmisbrukere, men ikke alle. Det er det jeg mener med at det å bli rusmisbruker ikke trenger å være et valg man har tatt.

Det er korrekt at mange ungdommer eksperimenterer men at si at de fleste eksperimenterer med illegale stoffer også skal man være fosiktig med å si. Bergensundersøkelsen, http://www.bergenclinics.no/index.as...and=&subExpand= viser som du ser det motsatte av hva du sier.

Mener du at det er kun ungdommer som blir rusmiddelavengige? I så tilfelle er jeg veldig interessert i de data som du baserer dette på.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke helt konklusjonen din her. Mener du at rusmisbruk kan klassifiseres som sykdom fordi det ofte er snakk om selvmedisinering?

Nei. Kanskje ikke. Men så skal jo ikke jeg stille diagnoser heller.
Jessica lurer på hvilke tanker vi gjør oss om rusmisbrukere. Mine tanker er at det dreier seg om en sykdom.

Jeg ser på det på linje med annen type avhengighet og også anoreksi. Det hele starter med en psykisk ubalanse som man forsøker å selvmedisinere på ulikt vis. Resultatet - alkoholisme,rusmisbruk, anoreksi - er en sykdom.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg mener at det blir søkt å si at man ikke har et valg, vi har alle valg. Disse valgene er noe av det som står sentralt i behandlingen av rusmiddelavhengighet, det å ansvarliggjøre individet. Det er faktisk ikke manglende omsorg eller vold, manglende nettverk eller voldtekt som gjør en til avhengig. Avhengigheten kommer av at vedkommende "medisinerer" bort noe som er ille, den letteste veien ut, for veien gjennom psykiatri og kanskje barnevern er en lang og tornefull en.

Men det er forskjell på å ha et valg når man står i en situasjon og får tilbudt en verktøykasse, og det å være i en situasjon og totalt mangle verktøyene.

At alle har samme reelle valget er bullshit. Noen blir født friske og med en sterk personlighet og lærer alt de trenger av sine foreldre. Andre har vært veldig uheldig med kortene sine allerede ved fødselen, og er fortsatt uheldig med kortene videre også. Å tolke andres ståsted ut fra egne sko funker aldri. Vi har forskjellig utgangspunkt, forskjellige personligheter og forskjellige opplevelser med i bagasjen og forskjellige livssituasjoner. At man har valgt å være der man er er en ganske arogant holdning og man feiler i å se mennesket. Det er utrolig viktig å anerkjenne smerten og maktesløsheten som enkelte kan oppleve. Har man ikke verktøy (lært andre måter å håndtere/se på verden/reagere på), så har man ikke et reelt valg heller.

[kie]

Jeg sliter litt med "logikken" bak valg = ikke sykdom.
Selv om man "kan velge" å spise eller ikke spise, så finnes det fortsatt anoreksi og sykelig fedme. Valget gjør det ikke mindre sykelig. Det samme med røyking og KOLS.

Det jeg synes er stein hakkende galt er at det i det hele tatt er spørsmål om hvorvidt syke folk er verdig hjelp til å bli friske når sykdommen er rusmisbruk.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men det er forskjell på å ha et valg når man står i en situasjon og får tilbudt en verktøykasse, og det å være i en situasjon og totalt mangle verktøyene.

At alle har samme reelle valget er bullshit. Noen blir født friske og med en sterk personlighet og lærer alt de trenger av sine foreldre. Andre har vært veldig uheldig med kortene sine allerede ved fødselen, og er fortsatt uheldig med kortene videre også. Å tolke andres ståsted ut fra egne sko funker aldri. Vi har forskjellig utgangspunkt, forskjellige personligheter og forskjellige opplevelser med i bagasjen og forskjellige livssituasjoner. At man har valgt å være der man er er en ganske arogant holdning og man feiler i å se mennesket. Det er utrolig viktig å anerkjenne smerten og maktesløsheten som enkelte kan oppleve. Har man ikke verktøy (lært andre måter å håndtere/se på verden/reagere på), så har man ikke et reelt valg heller.

Eksepsjonelt godt skrevet, DM!

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men det er forskjell på å ha et valg når man står i en situasjon og får tilbudt en verktøykasse, og det å være i en situasjon og totalt mangle verktøyene.

At alle har samme reelle valget er bullshit. Noen blir født friske og med en sterk personlighet og lærer alt de trenger av sine foreldre. Andre har vært veldig uheldig med kortene sine allerede ved fødselen, og er fortsatt uheldig med kortene videre også. Å tolke andres ståsted ut fra egne sko funker aldri. Vi har forskjellig utgangspunkt, forskjellige personligheter og forskjellige opplevelser med i bagasjen og forskjellige livssituasjoner. At man har valgt å være der man er er en ganske arogant holdning og man feiler i å se mennesket. Det er utrolig viktig å anerkjenne smerten og maktesløsheten som enkelte kan oppleve. Har man ikke verktøy (lært andre måter å håndtere/se på verden/reagere på), så har man ikke et reelt valg heller.

Jeg ser hva du skriver og forstår det tildels, men når man har disse verktøyene da eller gir andre fullmakt til å ta valg for seg?
Være seg behandlingsinstusjon eller Medaton/Subutex.
Hvor mange ganger skal man da la misbrukeren selv misbruke sjansen sine uten at man tenker tanken at her er det bare å kaste inn årene og gi opp?

Det er det jeg mener med valg. Alle kan på et eller annet grunnlag ta sine valg så lenge man vet om/kjenner til valgmulighetene. Kanskje man ikke er klar for et nyktert liv akkurat nå, men hvor mange ganger skal man da tillate at man sier nei, sprekker eller lar vær å møte opp til urinprøver. Skal man da bare fortsette å pushe på behandling og rehabilitering?

Jeg har i mange år prøvd å jobbe med mitt syn på rusmisbrukere. Jeg var lenge av den oppfatning at bare man "tok seg på tak" så kunne alle klare seg. Det gjaldt bare å ta seg sammen, liksom. Jeg har selv hatt flere rusmisbrukere i nærmeste familie, og det har nok absolutt farget mine holdninger i negativ retning. Å møte rusmisbrukere som tigger på gata har alltid vært veldig provoserende for meg. Det har nok endret seg litt med årene og jeg er ikke like fordømmende som jeg var, men strever fremdeles med å klare å se på rusmisbrukere som likeverdige. Jeg er absolutt ikke stolt over det, og ser at problemet ligger hos meg. :ærlig:

(har forøvrig ikke lest hele tråden)

[Høyt&Lavt]

Jeg ønsker massevis av gode behandlingstilbud til rusavhengige, både avrusing, psykiatrisk hjelp, ettervern og hele pakka. Og ikke minst at hjelpen kommer fort, når motivasjonen kanskje er der. Muligens må noen regler forandres også, disse flotte kriteriene som sier at du må være nykter under behandlingstiden for ikke å bli sparket ut av kabalen... (hvis man fint hadde klart å være nykter når_som_helst hadde man vel ikke trengt avrusing?) I det økonomisk aspektet er jeg litt delt-det føles kanskje bortkastet å prøve gang på gang, uten at den rusavhengige klarer å dra nytte av hjelpen, og man kan kanskje tenke at de pengene kunne vært spart ved å si at nok er nok. Men jeg tenker at de pengene vil kanskje bli brukt opp etterhvert uansett, i det langsiktige løp, da all den "skade" en psykisk syk/rusavhengig kan få til på bare noen få år. Samfunnet har vel ikke det peneste regnestykket på barn av rusavhengige og barn av psykisk syke, etter hva jeg har skjønt.
og når "alt annet" har vært prøvd og ikke båret frem mener jeg faktisk at behovet til barna/familien bør telle like mye som individets rett til ikke å bli tvangsavruset. Kanskje barna kan få noen gode møte med f eks sin forelder i den perioden da, i det minste. Jeg kjenner at jeg ihvertfall ikke klarer å tenke at det er synd på de som blir tvangsinnlagt. Men for all del, kjør gjerne på med både det ene og det andre av "bra og riktige" behandlingsmetoder i tillegg.

Forøvrig liker jeg teorien om at jeg er ekstra intelligent, i og med at jeg har klart meg greit.

Unnskyld, klarte ikke helt la være å fjase litt.
Jeg tror ærlig talt det har vel så mye og si med hvilke egenskaper man har, fremfor kun IQ, dersom man er barn av rusavhengig/psykisk syke foreldre. Pluss kanskje litt flaks med enkelte voksne i oppveksten.