8 år for drap på barn ...

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Da synes jeg Barnevernet selv bedriver grov omsorgssvikt.

De vet at barn lever i et hjem der de ikke evner å ta godt nok vare på barn - men velger å ikke gjøre noe med det. Sjokkerende utenfor min fatteevne.

Ja, det er grusomt og skadene er noen ganger av en slik art at de ikke er til å rette opp igjen. Det er grovt og ja, noen ganger er det barnevernet som bedriver den største graden av omsorgssvikt i så måte når man ser det isolert uten å se på lovverket som regulerer dette. Derimot skal det sies at dersom det er en sak på et av familiens barn, er de under oppsikt men det må dokumentasjon på at hvert enkelt av barna lider under omsorgssvikt før fylkesnemda vil godkjenne et vedtak som omhandler omsorgsovertakelse.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Absolutt ikke, det kan skje omtrent hvem som helst. Men jeg synes at foreldre til kvinner som har levd i langvarige voldelige forhold godt kan ta en runde med seg selv om de kunne ha gjort noe annerledes. Hvorfor har hun ikke greid å bryte ut, har vi som foreldre ikke klart å signalisere at vi er her for å hjelpe, etc.

Dersom mekanismene for å bryte ut hadde vært så enkle som at dersom foreldrene hjalp så klarte man det hadde det vært enkelt. Som regel er man så redd for livet sitt at det blir vanskelig. Det å gjemme seg bort med politibeskyttelse er ikke enkelt det heller og tanken på det før man bryter ut er heller ikke grei.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

J
Dersom mekanismene for å bryte ut hadde vært så enkle som at dersom foreldrene hjalp så klarte man det hadde det vært enkelt.

Det var overhodet ikke det jeg skrev, Skvetten, jeg undervurderer ikke hvor vanskelig det er å komme seg ut altså. Men jeg synes at den nærmeste familien rundt en person som har hatt et voldelig forhold godt kan se på sin egen rolle også, om de hadde kunnet gjort mer.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Nå var det vel ikke det vedkommende ga uttykk for heller da. Vedkommende hevdet å kjenne inngående til saken og refererte til at det var noe mer enn avisskriverier da.

Neida. Men jeg sa at jeg var bekymret på grunnlag av det som kom frem i avisen, og det var det du kommenterte.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det var overhodet ikke det jeg skrev, Skvetten, jeg undervurderer ikke hvor vanskelig det er å komme seg ut altså. Men jeg synes at den nærmeste familien rundt en person som har hatt et voldelig forhold godt kan se på sin egen rolle også, om de hadde kunnet gjort mer.

Det er mye skyldfølelse blandt de nærmeste i etterkant av slike voldssaker. Synes det er vanskelig å be noen om å gå litt ekstra i seg selv for å se om de kunne forhindret at jeg ble innelåst, voldtatt, skambanket, forsøkt drept og forfulgt(tar min egen sak fordi jeg ikke vil fortelle om andres). Jeg kan love deg at de som sto meg nær hadde store kvaler fordi de ikke hadde skjønt omfanget av volden og overgrepene.

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Neida. Men jeg sa at jeg var bekymret på grunnlag av det som kom frem i avisen, og det var det du kommenterte.

Jeg kommenterte at jeg ville synes det var merkelig at du ikke meldte fra dersom du hadde kjennskap til omsorgssvikt på samme måte som vedkommende hevdet å ha og ikke ut fra avisene.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg kan love deg at de som sto meg nær hadde store kvaler fordi de ikke hadde skjønt omfanget av volden og overgrepene.

Da er du heldig og har en hyggelig og kjærlig familie, det er det absolutt ikke alle som har.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Da er du heldig og har en hyggelig og kjærlig familie, det er det absolutt ikke alle som har.

Det er jeg. Min far gav faktisk blaffen og mente jeg hadde fortjent det, generøs som han er .

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det var overhodet ikke det jeg skrev, Skvetten, jeg undervurderer ikke hvor vanskelig det er å komme seg ut altså. Men jeg synes at den nærmeste familien rundt en person som har hatt et voldelig forhold godt kan se på sin egen rolle også, om de hadde kunnet gjort mer.

Det er vel kanskje noe av det minst fruktbare man kan foreta seg i en slik situasjon. Hva og hvem skal det gagne? Det er uansett for sent, og jeg tror det er andre former for hjelp som er mer prekære i en sånn situasjon.

I en terapisituasjon vil det selvsagt være noe annet.

Det er en kjent sak at vold i nære relasjoner ofte er en arvesak. Ikke alltid men ofte.

Fordi en som er vokst opp med å føle at han eller hun er respektert og i et hjem hvor alle har det bra er i stand til å vite forskjellen om ikke annet. Kommer man fra vanskelige kår så vet man ikke helt hvor grensen går for en sunn relasjon og en direkte usunn på samme måten. Og når de grensene man da har bygges ned over litt tid så har man ikke noen motvekt fra barndom eller hjem å veie mot.

I min familie er det så mange generasjoner med rus og vold at jeg faktisk ikke vet helt. Jeg vet at det ihvertfall strekker seg til min oldemor på farssiden min. Så får jeg bare håpe at mine sønner bryter mønsteret når de vokser opp ved at jeg forhåpentligvis var tidlig nok ute med å bryte sirkelen til at de kan gå klar og at barnebarna mine kan få det bedre enn ungene mine har hatt det og mye bedre enn jeg har hatt det.

Noen kommer dog opp i voldelige forhold uten at det er noe i veien med familien de kommer fra også. Det er ikke noen forsikring å komme fra en god familie - det bare bedrer oddsene litt.

[kie]

Jeg må si at jeg blir litt overrasket over hvor lett man konkluderer om kvinners bakgrunn i forhold til det å leve i et voldelig forhold.

Jeg vil anbefale dette blogginnlegget om menn som slår og kvinner som blir.

Og så tar jeg meg friheten å sitere en av kommentarene under, fordi jeg synes det forteller noe viktig om at man kanskje ikke trenger å gå så langt som til barndommen for å finne forklaringen på hvorfor hun "ikke bare går". Man trenger kanskje ikke å gå lenger enn til starten av forholdet hun blir mishandlet i.

Sitat:

Eg vil gjerne få tilføye noko vesentleg som sjeldan blir sagt kring vald mellom partnarar:

Slaget kjem ikkje først.

Slaget kjem etter svært mykje anna. Kan hende kjem eit enkelt slag i fylla i starten av forholdet, men som regel ikkje. Og eg har aldri møtt nokon som blei regelmessig banka frå begynnelsen.

Slaget kjem etter at den som slår har brukt mange andre verkemiddel “til å bli hørt”, eller kontroll, sjalusi, manglande evne til å kontrollere affektar, manglande evne til å ta den andre sitt perspektiv (særleg i affekt) osv.

Eller sagt på ein annan måte:
Den som slår gjer mykje anna først.

Litt klinisk kan ein kalle det aukande tendensar til psykisk vald, før den fysiske.

Men for den som er i forholdet, er det jo ikkje så lett å kategorisere ting slik.

For kven har ikkje opplevd at ein kjærast seier noko sårande? Eller blir foruretta sjølv om du ikkje syns det var grunn for det? Eller er sjalu utan grunn? Eller er usikker på om du verkeleg elskar han/henne?

Og så aukar det på. Gjerne i periodar med stress. Gjerne i periodar der andre enn partnaren lagar møl. Trøbbel på jobben, svigermor som tyt. Problemer med økonomien.

Og verkeleg stress i eit forhold veit du ikkje kva er, før du har fått ungar.
Slaget kjem etter ein lang utvikling/innvikling av forholdet, der den som blir slått så ofte er blitt skulda for å vere ansvarleg for den andre sine vonde kjensler.

Redselen, truslane, usikkerheten, det smadra sjølvbiletet, stresset, rutinane med å unngå å “plage” - alt dette er som regel på plass FØR det første slaget.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg må si at jeg blir litt overrasket over hvor lett man konkluderer om kvinners bakgrunn i forhold til det å leve i et voldelig forhold.

Jeg vil anbefale dette blogginnlegget om menn som slår og kvinner som blir.

Og så tar jeg meg friheten å sitere en av kommentarene under, fordi jeg synes det forteller noe viktig om at man kanskje ikke trenger å gå så langt som til barndommen for å finne forklaringen på hvorfor hun "ikke bare går". Man trenger kanskje ikke å gå lenger enn til starten av forholdet hun blir mishandlet i.

Det er så viktig å få frem dette poenget. Jeg har møtt utallige offer for mishandling både i form av å være fagperson men også da jeg sev var der for veldig mange år siden. Selv en løvetann som meg måtte brytes ned før mishandlingen virkelig tok til. Vi må nemlig "mørnes" litt, bli såpass kuede og undertrykket at vi "aksepterer" volden. Selv vi som har hatt en tøff oppvekst evner jo å se at vi ikke skal leve med vold.

Det er statistisk dårligere odds i forhold til å havne i et dårlig forhold om man har en dårlig opvekst enn ellers. Men det er fullt mulig uansett.

Også er det en ting som er nesten umulig - det er å sette en strek og si at når den streken passeres er ikke dette lenger et forhold med uoverensstemmelser og diskusjoner som tar av og krangel. På andre siden av denne streken er det en voldsutøver og en voldsutsatt.

For den streken er så innmari vanskelig å se når man står midt oppi det.

Og for mange står den største bøygen for å se streken i det at man ikke klarer å identifisere seg med et offer eller med en offerrolle. For man er gjerne ressurssterk. Man har gjerne en evne til å ta ansvar selv for det som skjer - også det partneren gjør. Man føler at man har provisert selv osv osv. Og man er ikke sånn.

Om jeg skulle få rope ut en ting og be om at alle hører meg så er det at de fleste voldsutsatte kvinner minner svært lite om den skambankede skyggen som ikke tør å si noe og alltid har mørke solbriller. Jeg kjenner ganske mange voldsutsatte kvinner etterhvert. Og samtlige har én ting til felles: De er ressurssterke oppegående sterke damer.

Det har fått meg til å etterhvert si at mishandling ikke er noe for pyser ...

Når man kommer ut til slutt så ser man plutselig ganske klart hva som har foregått. Men veien ut er lang og tung og vanskelig.

Uten at dette vel strengt tatt hadde noe med C-saken å gjøre da.

[Dronningen]

Men et barn - et lite barn - som man vil våke over og beskytte fra den dagen det ble født?



Det ble reist spørsmål tidligere her på FP om hva som kjennetegner svake mennesker.
En mor som dette, som svikter så grovt og så totalt. Det er et svakt menneske.
Hvordan kan hun leve med seg selv?

[Maz]

At han står fram og argumenterer sin uskyld i Dagbladet gjør en ikke mindre rystet.

Grave opp gutten?? La barnet hvile i fred.

[Fluke]

Nei, denne saken er for vond.
OM han nå skulle vært uskyldig, er det ubegripelig for meg at verken han eller barnets mor gjorde noe ang. skadene han hadde.

[Olympia]

Er det noen andre som hørte Radiointervjuet på P4 med stefaren til Christoffer i dag?

Jeg synes egentlig at det er helt utrolig at han får lov å fortelle sin versjon om hvordan gutten var vanskelig og en selvskader og hvor uskyldig han er når han jo er dømt for saken.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Er det noen andre som hørte Radiointervjuet på P4 med stefaren til Christoffer i dag?

Jeg synes egentlig at det er helt utrolig at han får lov å fortelle sin versjon om hvordan gutten var vanskelig og en selvskader og hvor uskyldig han er når han jo er dømt for saken.

Huff, stakkar stefar som hadde en vanskelig og selvskadende gutt.
Det provoserer meg også. Gutten er død, han får aldri fortalt sin historie, men denne mannen som nå er dømt får stadig rope ut sin uskyld til verden og kreve sympati.

[Trixie]

Jeg ble dårlig av det intervjuet idag.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Huff, stakkar stefar som hadde en vanskelig og selvskadende gutt.
Det provoserer meg også. Gutten er død, han får aldri fortalt sin historie, men denne mannen som nå er dømt får stadig rope ut sin uskyld til verden og kreve sympati.

Kreve kan han gjøre, heldigvis tror jeg det vekker mest avsky.

Jeg er forundret over at dette er lov. Det er jo etterlatte her, en bestemor og en pappa så vidt jeg vet må finne dette veldig tøfft.

Hvem disse menneskene er som tillater at han passer barna sine forundrer meg, og jeg mener det burde være like strenge regler for barn som for dyr. Du kan fradømmes retten til å ha dyr, det samme burde gjelde barn.

[Apple]

: prikker Maz: