Uærlighet - hva er akseptabelt?

[Milfrid]

Nå har det vært mange tråder om misbruk av både trygd og sykepenger, så da fikk jeg lyst til å spørre hvor grensene deres går for hva som er ok, og ikke ok å gjøre på et par områder til. Og hva dere ville meldt fra til rette myndighet om. Alt er eksempler fra egen omgangskrets, og fikk meg til å bli mer enn litt .

To venninner (tidlig 20-årene), finner et kredittkort, som de så bruker ute på byen. Ikke en gang, ikke to ganger, men gang på gang på gang. Jeg prøvde å si at det var så godt som svindel og tyveri, men de hørte ikke helt etter. Jeg håpte at de ble tatt, men dessverre ble de ikke det, de mistet kortet selv...

Par, ute og kjøper møbler. Hun i kassen glemte å ta betalt for halvparten av møblene, de oppdaget det mens det skjedde. Sa ingenting, og skrøt av det etterpå: snakk om flaks, møblene til halv pris! Min reaksjon var å si at jeg syntes de like gjerne kunne ha stjålet møblene direkte, og at jeg selv ville gitt beskjed. De mente at det var kassedama sin feil, og at hun bare kunne ha det så godt når hun var så sløv . Selv sier jeg fra om det bare er tiere, og hvis det er større beløp går jeg tilbake til butikken, selv om jeg oppdager det når jeg er kommet hjem. Hvor går grensen for hvor store beløp man kan underslå, og hvor langt fra butikken må man være før det er greit?

En venninne til en annen venninne: du som er alenemor burde jobbe deltid, da tjener du så lite at du har krav på sånn og sånn stønad, pluss at du kan få sosialbolig (med referanse til en annen bekjent som jobber deltid og bor i sosialbolig, som hadde forklart denne fantastiske løsningen for henne). Min alenemor og jeg ble ganske og min alenemor sa vel noe i retning av at hun heller ville spise nudler daglig, enn å synke til det nivået (altså ikke det nivået der man mottar støtte, men det nivået der man manipulerer virkeligheten for å få støtte). I det siste eksempelet kan man jo ikke melde fra til noen da, det er jo ikke ulovlig å foreslå at noen skal gjøre noe umoralsk...

[Turban Smukk]

Nr 1 og nr 2 ville jeg selv aldri ha gjort.

Nr 3 vet jeg ikke om jeg skjønte helt. En eller annen foreslår en løsning til en annen som ikke passer den andre? Det er ingen drøm å være avhengig av sosialstønad, så den hadde jeg avskrevet som dumskap og uvitenhet. Ikke tror jeg helt på det denne personen har sagt heller, for man skal tjene fryktelig lite for å få sosialstønad/-støtte. Når det er sagt synes jeg så absolutt alenemødre og andre skulle få støtte fra sosialkontoret og andre instanser hvis og når de trenger det.

Om jeg ville ha meldt fra i tilfelle en og to? Sannsynligvis ikke.

[Maz]

Nummer 1 og 2 er i kategorien der en burde ha varslet, men der jeg nok hadde feiget ut.

Nummer 3 er jo ikke svindel, men å lovlig utnytte systemet og dette er jo der for å hjelpe ungene.

[Retz]

Nr. 1 og 2 er såpass graverende at jeg mest sannsynlig hadde kuttet vennskapet med disse personene. Jeg vil ikke ha slike venner. Og du kan banne på jeg hadde gitt beskjed! Jeg skjelte ut svigermor så det sang utafor en Rema-butikk en gang hun snøyt til seg noen fullprisepler(!) til halv pris. Og skrøt av det da vi gikk ut av butikken.

Nr. 3 er da innenfor det som er lovlig?

[Tito]

Eksempel 1: Jeg hadde tatt med meg kortet. Jeg hadde ikke brukt det, men lagt det i en konvolutt neste dag og sendt det til kredittkortselskapet.

Eksempel 2: Jeg hadde sagt fra med en gang. For kun 3 dager siden oppdaget jeg at jeg hadde glemt å betale for yoghurt som lå på kalesjen. Da gikk jeg tilbake og betalte det. Jeg hadde ikke rukket å komme ut av butikken når jeg så det, men jeg skulle ha vært ganske langt unna for å ikke gå tilbake. Og hvis jeg hadde vært for langt unna kunne det godt være at jeg hadde betalt for dem neste gang jeg var i butikken, og sagt at jeg hadde glemt å betale for dem sist jeg var der. Får jeg for mye vekslepenger sier jeg ifra.

Eksempel 3: Jeg hadde ikke klart utnytte systemet på denne måten. Og jeg ville heller aldri ha klart å bo i en sosialbolig om det ikke var helt nødvendig. Det hadde vært pinlig synes jeg. Jeg vil gjerne klare meg selv.

Jeg er en veldig ærlig person og hverken klarer eller vil stjele eller utnytte selv om det gjelder 1 krone. Og jeg gir også beskjed til andre at slikt ikke er riktig - og jeg hadde sagt fra til alle disse hva jeg syntes om det.

[Anuk]

Den første synes jeg var veldig drøy, ville aldri falt meg inn å missbruke andres kredittkort eller sett på at andre gjorde det.

Den andre er også over grensen når det er snakk om dyre ting som møbler etc. Men jeg må innrømme at når jeg har oppdaget at det ligger igjen ting i handlevogna er det ikke alltid jeg går tilbake og sier i fra. Men da snakker vi om småtteri som koster 10-20 kr.

Siste er for meg helt utenkelig. Altså å utnytte systemet som alenemor (å foreslå det for andre er jo bare dumskap.) Jeg har en eller annen stolthet rundt det å klare seg selv, og det å be om støtte fra det offentlige hadde vært absolutt siste utvei. Men det er klart at noen kan være i en situasjon der å jobbe halvt og motta stønad vil være det absolutt beste og mest praktiske. Jeg dømmer dem ikke av den grunn.

[Polyanna]

Nummer 1 og 2 er jo rent tyveri. Spesielt den første, må jeg si! Går det AN???

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Nummer 3 er jo ikke svindel, men å lovlig utnytte systemet og dette er jo der for å hjelpe ungene.

Systemet er der for dem som har behov for hjelp. Sosialbolig er for dem som ikke har råd eller mulighet til å skaffe seg egen bolig. Enten fordi de tjener så lite at de ikke har råd, eller fordi de faller utenfor fordi ingen vi leie til dem. Hvis man er i stand til å jobbe og klare seg selv, så gjør man det. Selv om det er lovlig å gå ned i stilling, slik at man kan motta trygd og ekstra støtte, så mener jeg det er moralsk forkastelig. Og det mener flertallet av de alenemødrene jeg kjenner også: de vil klare seg selv.

Å manipulere virkeligheten for å skaffe seg noe man i utgangspunktet ikke trenger, blir for meg helt feil. Hjelpe ungene? Til hva da? Det sies jo at sosial status går i arv, og vil man da lære ungene at de ikke trenger å jobbe, for Staten (eller i dette tilfellet Kommunen) kan ta vare på dem?

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Nr. 3 er da innenfor det som er lovlig?

Det er helt sikkert lovlig, men det er vel likevel utnyttelse og undergraving av systemet? Hvis man har en jobb og tjener så man klarer seg, bør man da gå ned i stilling for å få tjenester og ytelser man ellers ikke ville hatt krav på?

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Siste er for meg helt utenkelig. Altså å utnytte systemet som alenemor (å foreslå det for andre er jo bare dumskap.) Jeg har en eller annen stolthet rundt det å klare seg selv, og det å be om støtte fra det offentlige hadde vært absolutt siste utvei. Men det er klart at noen kan være i en situasjon der å jobbe halvt og motta stønad vil være det absolutt beste og mest praktiske. Jeg dømmer dem ikke av den grunn.

Jeg tror de aller fleste tenker som det, at de heller vil ha dårlig råd enn å utnytte systemet. Heldigvis. For mange som tenkte slik ville jo undergravd systemet fullstendig. Man jobber selvfølgelig fullt om man har kapasitet til det, man planlegger ikke stillingsprosenten etter hvor mye trygd man kan få.

Nummer 1 vill jeg tent på alle pluggene ved. Jeg ville sagt klart fra at jeg ikke vil involveres i svindel og at om de insisterer på å dra meg inn i det så ser jeg meg nødt til å varsle. Jeg tror faktisk at det der ville gjort at jeg ville kuttet dem ut - jeg kan absolutt ikke se for meg at jeg ville beholdt venner som bedrev kredittkortsvindel.

Nummer 2 ville jeg aldri gjort. Jeg ville neppe meldt noen som gjorde det, men jeg ville sagt hva jeg mente om det.

Nummer 3 ville jeg heller aldri gjort. Jeg er alenemor og har ingen stønader med unntak av skatteklasse to for dette - jeg liker å vite at når folk tisker om alenemora med det store huset og bilen så sitter jeg og vet utmerket godt at jeg betaler alt selv fra egen lønning. Derimot ser jeg faktisk ikke det aller største problemet om andre velger å gjøre det på den måten. Det passer ikke meg - men om det er en god løsning for dem, så ok. De får angre det den dagen de skal for eksempel søke lån i banken, eller den dagen de gjerne skulle hatt råd til litt ekstra, men ikke kan tjene mer penger uten å måtte dekke utgiftene sine selv.

[Retz]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det er helt sikkert lovlig, men det er vel likevel utnyttelse og undergraving av systemet? Hvis man har en jobb og tjener så man klarer seg, bør man da gå ned i stilling for å få tjenester og ytelser man ellers ikke ville hatt krav på?

Ah. Da misforsto jeg. Trodde utgangspunktet var trygd, ikke en 100% stilling. Da er jeg enig i at dette skurrer.

Milfrid - om man har en jobb og tjener penger nok, og så blir skilt og tiden ikke strekker til og man kan få en vesentlig enklere hverdag hvor man kan ta bedre vare på barna ved å gå ned i stilling og heller ta imot noen ytelser så er det greit for meg at noen velger det.

Jeg valgte å ikke gjøre det - men det er ok om andre velger det.

[kie]

1 og 2 er langt utenfor grensen for hva jeg mener er akseptabelt.

Nr. 3 avhenger litt av bakgrunn og motivasjon, synes jeg.

[turi]

På nr 1 og 2 er du jo faktisk kriminell. Nr 3, veit nesten ikke hva jeg skal si.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Milfrid - om man har en jobb og tjener penger nok, og så blir skilt og tiden ikke strekker til og man kan få en vesentlig enklere hverdag hvor man kan ta bedre vare på barna ved å gå ned i stilling og heller ta imot noen ytelser så er det greit for meg at noen velger det.

Jeg valgte å ikke gjøre det - men det er ok om andre velger det.

Hmm, kjenner at jeg ikke kan forstå hvor "skilt" kommer inn i bildet? Er det med tanke å at man plutselig får dårligere tid og råd? Min venninne har vært alenemor fra dag 1, og klart seg selv. Dvs, hun hadde støtte under utdannelsen, men så snart hun kunne begynne å jobbe, så jobbet hun, og klarte seg selv.

Jeg synes at hver og en skal jobbe og tjene sine egne penger. Klarer en seg selv, så klarer en seg selv. Selvfølgelig er det noe annet om man sliter seg ut og blir syk av det, men hvis tanken kun er at man kan komme like godt ut av det økonomisk med å jobbe mindre, da blir det helt feil i mine øyne.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Nr. 3 avhenger litt av bakgrunn og motivasjon, synes jeg.

Motivasjon? Regner med at du ikke tenker på motivasjon til å jobbe?

For å si det sånn. Hun som hadde valgt å gå ned i stilling, hadde en 8-16 jobb, ikke av den slitsomme typen, offentlig ansatt. Skilt, mann som stiller opp.

Hun som ble av forslaget har videregående, jobber i servicebransjen, og er avhengig av hjelp fra foreldrene for å sjonglere arbeidstid og barn, da faren til ungen aldri har stilt opp. En skulle tro at motivasjonen var større hos sistnevnte, enn hos førstnevnte .

Jeg tror at det for mange handler mer om holdninger enn motivasjon .

Systemet åpner for det, man gjør ikke noe ulovlig, men i mine øyne blir det feil at samfunnet skal betale, skilt eller ei. Selvfølgelig er det ingen regel uten unntak, men generelt sett mener jeg at man skal klare seg selv, så godt man kan, og at offentlige støtteordninger er noe man benytter seg av i siste instans, fordi man av ulike grunner ikke kan (eller klarer) å jobbe.

Jeg tror at hvis flertallet tenkte slik, ville man kunne lage et bedre systemt for de som faktisk er avhengig av samfunnet for å klare seg .

[Appelsin]

Det er veldig lite som skal til av uærlighet før jeg synes det er uakseptabelt.

Mannen min ble kjent med den siden av meg på første date - da vi var på kino og billettøren ikke rev av billettene våre.
Da kunne vi visstnok få dem refundet (ikke at jeg skjønte hvorfor den gang og heller ikke nå - men i hvert fall), noe jeg nekta og min tilkommende måtte kaste dem i boss med stor sorg

Jeg gir beskjed om jeg får en tier for mye i vekslepenger.
Om jeg kommer på at jeg ikke har betalt for bleiene under vogna før etter at jeg har gått ut av butikken, går jeg tilbake og betaler for dem.

Eksempel 1 og 2 er hårreisende, jeg hadde neppe klart å holde tilbake min mening om den saken

Milfrid - skilt kom inn i bildet som i betydningen av at man kan ha en endret livssituasjon i forhold til å jobbe fullt om man er gift kontra om man blir alene med barna. Jeg hadde ikke forutsetning for å vite om din venninne var skilt eller alenemor hele veien eller hvorfor hun valgte å gå ned i stilling.

Jeg har som sagt valgt å jobbe og ikke ta imot noe selv.

[Chablis]

Nr 3 skjønner jeg ikke helt, er det galt å gå ned i stilling, få støtte man har krav på forå være mer sammen med familien?

jeg gikk ned i stilling for å få mer tid med gullet mitt, å ja jeg fikk støtte da fordi jeg var alene å årslønnen jeg hadde tilsa at jeg hadde rett på stønader. Jeg kunne aldri gått ned i stilling om jeg ikke hadde fått stønader av nav.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Motivasjon? Regner med at du ikke tenker på motivasjon til å jobbe?

Jeg tenker på motivasjon for valget.

Altså; jeg synes det er en stor forskjell på å anbefale denne løsningen i forhold til "få mest mulig for minst mulig innsats" og å fortelle om stønadsordninger til f.eks. en som er alene med et funksjonshemmet barn og stadig blir sykmeldt for utbrenthet. Satt på spissen begge veier, selvsagt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Selvfølgelig er det ingen regel uten unntak, men generelt sett mener jeg at man skal klare seg selv, så godt man kan, og at offentlige støtteordninger er noe man benytter seg av i siste instans, fordi man av ulike grunner ikke kan (eller klarer) å jobbe.

Gjelder dette i forhold til alle slags støtteordninger? Også de som er knyttet til barns funksjonshemming?

[kie]

Usj. Jeg synes det blir litt guffent å sitte og moralisere over andres lovlige bruk av rettigheter de har.