En selvfølge at man får til det man setter seg fore

[kie]

[Joika]

Bli med å feire hekken min du!

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Absolutt, men min erfaring er dessverre at der det først er skjevfordeling, er det gjerne gjennomført.

Mm.

[cora]

Alle i min familie har høy utdannelse, så det var en selvfølge at jeg skulle ta hovedfag også. Det beste min mor kunne si om mine resultater på skolen eller på universitetet, var "ikke så verst, men du klarer vel bedre. " Det var kanskje meningen å oppmuntre meg, men jeg oppfattet det som om jeg aldri presterte bra nok. Det er faktisk noe jeg sliter med den dag i dag, jeg er aldri fornøyd med noe av det jeg presterer, verken i jobbsammenheng eller privat. Puh, det var litt av en utblåsning. Så ja, alt jeg har gjort har vært en selvfølge fra mine kritiske foreldres side. Kan ikke huske at jeg har blitt feiret på noen måte for det jeg har fått til?

[MsM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har flere venner som feks når de tok hovedfagseksamen eller fikk doktorgradsstipend fikk både sjampis og ballonger av stolte foreldre som selv har høyere utdanning og skjønner hva som ligger bak av slit og strev. Eller fikk oppermksomhet når de fikk en ny kul jobb, et krevende verv eller oppnådde andre fine ting de hadde strevd for.

Arbeiderklassevennene mine som mot alle odds har tatt bra hovedfagseksamener, fått doktorgradsstipend eller får kule jobber hører enten ikke et pip eller de får beskjed om "ja, du har nå alltid vært så flink, det var ikke annet å vente" eller får sleivkommentarer om at de er evige studenter og aldri blir voksne, tror de er noe eller lignende koseligheter.

Evt "Så heldig du er som har kommet deg gjennom fem års studier ved siden av full jobb og barn/fått gode karakterer/fått en ok jobb i etterkant"...
:lei:

[Jessica]

Jeg forventer ikke at andre skal juble over det jeg gjør, men JEG jubler og feirer. Jeg syns jo det er trivelig om de som står meg nær gleder seg med meg, såklart.

I fjor ble jeg endelig ferdig utdannet lærer etter 7 år på "skolebenken". Med ekstremt mye motgang på veien. Jeg feiret det med å ta med mine to eldste barn/tenåringer til Bulgaria. Noe vi ikke hadde råd til og som jeg ikke har betalt ferdig enda, men det var verdt det. Jeg er i mot å gjøre noe på "krita", men jeg tillot meg det da.

Vi må ikke forvente at andre skal forstå hva veien til slike mål koster av tid og motivasjon. Forventninger kan fort bli knust, og det er ikke vondt ment av de som ikke skjønner hva dette har "kostet" for å komme dit.

Jeg syns vi skal feire de små og store målene vi har i livet. Det er en bragd når man når de målene man har satt seg. Det trenger ikke å være masterutdanning og professortitler, men at man har nådd målet. Kanskje målet er å gå 3 turer på en time i løpet av en uke, og man skal gjennomføre det i en måned. Da er det på tide å feire seg selv

Forøvrig visste jeg ikke at vi har klasseinndeling i vårt samfunn :naiv:

[rine]

Er det bare jeg som humrer litt over at alle som føler seg urettferdig behandlet av foreldre/svigerforeldre har funnet sammen på FP? Kan det sitte søsken og svogere på et annet forum og klage på akkurat det samme?

Jeg har en del søsken og jeg hadde blitt hvis jeg skulle holde kontroll på hvem som fikk hva, hvor, når og hvorfor. Jeg satser på at foreldrene våre behandler oss mest mulig likt, jeg. Det skal rett og slett mye til før jeg føler meg urettferdig behandlet. Mulig det er fordi jeg aldri har blitt det, eller fordi jeg ikke er så fryktelig var på slike ting.

[Claire]

Jeg får positiv respons fra foreldre, søsken, venner og kollegaer - og ikke minst her på FP - så jeg er nok heldig der. Fikk også blomster fra foreldrene mine da jeg var ferdig med den siste eksamenen i år.
Den eneste som ikke ser noen grunn til en liten feiring er min mann. Han er lite flink til det der. Men jeg kjøper meg en flaske vin eller champagne selv, eller unner meg noe fint. Jeg har avfunnet meg med at han er sånn, og tar meg ikke så nær av det.

[007]

Mannen min er verdens beste når det gjelder feiring og skryt. Jeg hadde eksamen i mai og fikk blomster, vin og hjemmelaget pizza av mannen.

[Claire]

Ja, bare gni det inn, 007.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Er det bare jeg som humrer litt over at alle som føler seg urettferdig behandlet av foreldre/svigerforeldre har funnet sammen på FP?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Ja, bare gni det inn, 007.

[apan]

Jeg må innrømme jeg ikke skjønner poenget med sånn feiring og aldri har savnet det. Mamma og pappa har flere ganger "feiret" meg litt i slike anledninger som du nevner (type store, ferdig med skolen og slikt) og jeg skal ikke si at jeg misliker det, og selvsagt er det veldig snilt av dem, men for meg er det helt unødvendig.
Ofte har de ikke feiret også, aldri enkeltkarakterer og slikt selv om jeg har fått mange gode. Jeg tror jeg er veldig selvregulert på den måten at jeg bare er opptatt av å være fornøyd selv. Det er bare det jeg ønsker meg og så vil jeg gjerne drikke øl med venner og slikt. Jeg er ikke særlig opptatt av noe mer. Jeg fikk en bok av mamma og pappa da jeg fullførte PPU nå, og det var jo koselig av dem, men jeg innrømme at jeg synes det var skrekkelig unødvendig.

Jeg liker å feire andre ting altså. Jeg har bare aldri savnet feiring for ting som jeg kun gjør for min egen skyld.

[Harriet Vane]

Som Elinblu sier: mønsteret av skjevfordeling begynner tidlig. Mine S'er ble forbigått i stillhet, mens min søster - som det visstnok var opplest og vedtatt synd på fra dag 1, ble feiret for en G. Hun er helt normalt utrustet i toppetasjen, har mange talenter og gode egenskaper. Det jeg har, som hun mangler, er selvstendighet og jernvilje/disiplin. Og dermed er det synd på henne og ikke på meg. Mønsteret er gått seg så fast at jeg ikke fikk låne 5000 da jeg ikke fikk studielån mer, men hadde et halvt år igjen av studiene og ikke begynte å jobbe før i februar, mens hun har fått gratis tomt, materialer, penger og masse masse hjelp og gratis husrom mens hun etablerer sin egen bedrift. Hun er gjort hjelpeløs. det er virkelig ingenting i veien med henne, men hun er behandlet som om det var det i 33 år.

"Æsj, du klarer deg alltid" var svaret. Og jeg kjøpte bleier på mastercard og kokte suppe på en spiker.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg må innrømme jeg ikke skjønner poenget med sånn feiring og aldri har savnet det.

Hadde du aldri fått noe, ville du nok ha savnet det bittelitt, tenker jeg. Alt er relativt.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som Elinblu sier: mønsteret av skjevfordeling begynner tidlig. Mine S'er ble forbigått i stillhet, mens min søster - som det visstnok var opplest og vedtatt synd på fra dag 1, ble feiret for en G. Hun er helt normalt utrustet i toppetasjen, har mange talenter og gode egenskaper. Det jeg har, som hun mangler, er selvstendighet og jernvilje/disiplin. Og dermed er det synd på henne og ikke på meg. Mønsteret er gått seg så fast at jeg ikke fikk låne 5000 da jeg ikke fikk studielån mer, men hadde et halvt år igjen av studiene og ikke begynte å jobbe før i februar, mens hun har fått gratis tomt, materialer, penger og masse masse hjelp og gratis husrom mens hun etablerer sin egen bedrift. Hun er gjort hjelpeløs. det er virkelig ingenting i veien med henne, men hun er behandlet som om det var det i 33 år.

"Æsj, du klarer deg alltid" var svaret. Og jeg kjøpte bleier på mastercard og kokte suppe på en spiker.

Men du er den som kan sitte og se på det du har og vite at det er du, og bare du, som har fikset det. Det er mye styrke i vissheten om at en er sterk. Men fy jeg får lyst til å fike opp folk som gjør sånt mot barna sine altså.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hadde du aldri fått noe, ville du nok ha savnet det bittelitt, tenker jeg. Alt er relativt.

Ja, men jeg tolker hovedinnlegget direkte i forhold til champis og jordbær. Altså feiring i ordets forstand, ikke anerkjennelse. Dette siste føler jeg mer du etterlyser, og det har jeg full forståelse for, men det er noe helt annet i mitt hode. Jeg har aldri savnet feiring for eksamener og drømmejobber. Men selvfølgelig har jeg satt pris på at foreldrene mine har sett det og sagt "Bra".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Er det bare jeg som humrer litt over at alle som føler seg urettferdig behandlet av foreldre/svigerforeldre har funnet sammen på FP? Kan det sitte søsken og svogere på et annet forum og klage på akkurat det samme?

Øh?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har en del søsken og jeg hadde blitt hvis jeg skulle holde kontroll på hvem som fikk hva, hvor, når og hvorfor. Jeg satser på at foreldrene våre behandler oss mest mulig likt, jeg. Det skal rett og slett mye til før jeg føler meg urettferdig behandlet. Mulig det er fordi jeg aldri har blitt det, eller fordi jeg ikke er så fryktelig var på slike ting.

Jeg tenker du hadde lagt godt merke til det dersom du var blitt utsatt for massiv skjevfordeling.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ja, men jeg tolker hovedinnlegget direkte i forhold til champis og jordbær. Altså feiring i ordets forstand, ikke anerkjennelse.

Jeg er nok ikke så flink til å utrykke meg presist.
Jeg bruker "blomster&sjampis" som et symbol.

Det er selvfølgelig anerkjennelsen, litt felles glede&moro som er poenget mitt

Da jeg kom inn på lærerskolen, feiret vi det hjemme med en god middag og vin, og nå her om dagen fikk jeg en blomst av svigermor for vel overstått eksamen. Synes slikt er hyggelig, jeg - både å gi og motta.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg er nok ikke så flink til å utrykke meg presist.
Jeg bruker "blomster&sjampis" som et symbol.

Det er selvfølgelig anerkjennelsen, litt felles glede&moro som er poenget mitt

Da jeg kom inn på lærerskolen, feiret vi det hjemme med en god middag og vin, og nå her om dagen fikk jeg en blomst av svigermor for vel overstått eksamen. Synes slikt er hyggelig, jeg - både å gi og motta.

Jeg synes det er ganske forskjell på anerkjennelse og felles glede og moro, og også i forhold til alder, så jeg sliter egentlig litt med å svare på spørsmålet uten å nyansere.
Anerkjennelse har vi vel behov for de aller fleste av oss, og som Mim for eksempel skildrer har helt klart noen en del å lære på det punktet - kanskje særlig når man er yngre. Selvfølgelig var det viktig for meg at mamma og pappa gav meg anerkjennelse for det jeg gjorde da jeg var mindre og bodde hjemme. Nå må jeg vel innrømme at deres anerkjennelse er mindre viktig for meg, og at kanskje venners betyr mer.

Felles glede og moro; der er jeg mer ambivalent. Det er alltid koselig med en anledning til å feire og jeg benytter også gjerne en, men jeg føler ikke noe behov for at mine prestasjoner skal feires på den måten. Jeg synes selve anerkjennelsen er viktigst, ikke veldig sentralt å ledsage med noe mer "materielt".