«Syk av kroppsvekta» – en ok artikkel?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Altså, ikke for deg da, om du opplever at folk ikke skjønner at du kan leve med å være overvektig.

Ikke skjønner? Det er langt mer enn ikke skjønner. Hele livet mitt er jo tross alt påvirket av at samfunnet mener at jeg er for feit. Jeg kan ikke se hvordan det skal være mer greit å dømmes av tusen enn å dømme seg selv. Om man dømmer seg selv så kan man fikse problemet, om man dømmes av alle andre, så kan man ikke det på samme måten.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så lenge så mange overvektige er overvektige pga andre og tilbakenforliggende årsaker, så syne jeg hele problematikken burde løses på en annen måte enn å operere folk når de ikke lenger kan sitte i et vanlig flysete. Lege, helsesøster osv. må ta tak i det folk er begynt å bli tjukke, ikke når alt håp for normal vektnedgang er ute.

Jeg er veldig enig i at man burde gripe inn lenge før overvekten ble så stor at det er umulig å gå ned på vanlig måte. Men hvordan i alle verdens dager skal man få til det? Når man leser i tråder her om folk som sier de hadde blitt sinte om legen hadde foreslått at de skulle gå ned i vekt, hva da? Hvordan griper man an problematikken? Hvordan når man fram til dem som trenger hjelp til å stoppe en vektoppgang, uten å tråkke ganske kraftig på både intimsoner, selvfølelse og det som værre er?

Når overvekt tydeligvis for så mange både er veldig følsomt og også oppleves så forskjellig, hvordan kan man da forebygge? Noen her inne sier jo at de trives i den kroppen de har, og ikke ønsker å slanke seg. I tillegg sier de at de er friske, om en ser bort fra kiloene. Og da er det jo ikke rart at de ville bli en smule ugne om en velmenende lege sa at de skulle slanke seg.

Og i tillegg, hvis man skal ta overvekten før den blir for stor, så må man jo si fra til folk i det de begynner å bli "litt vel fluffy". Neppe særlig populært ...

Det må nødvendigvis være de overvektige selv som ber om hjelp, om de ikke skal føle det som et overgrep?

Det er virkelig et stort samfunnsproblem at folk blir mer og mer overvektige. Og selv om det for mange nok er et misbrukproblem på lik linje med dem som er avhengige av alkohol, piller eller narkotika, så er det også i ferd med å bli et problem som bunner i mindre bevegelse og mer/feil mat (og snacks).

Jeg synes ikke at slankeoperasjoner er Løsningen for overvekt, veldig langt der i fra. Men for noen er den det, og jeg synes det er bra at tilbudet er der. Selv om jeg synes det bør være sterk kontroll og en standard for hvilken informasjon som gis før og hvilken oppfølging som gis etterpå - uavhengig av om man gjør dette privat eller offentlig.

Men jeg synes at samfunnet må ta seg selv i nakken og gjøre noe for å forebygge, for ellers tror jeg vi kommer til å få en generasjon med overvektige som er overvektige av helt andre grunner enn at de spiser i hel vonde tanker og følelser. Og noen av dem kommer kanskje til og med bare til å være tynnfeite - dvs se normale ut, men være feite på innsiden. Og da hjelper i alle fall ikke slankeoperasjon.

Det er veldig vanskelig når man i det ene øyeblikket sier at man for alt i verden må unngå slankepresset og fokus på kropp, mens man samtidig lever i en verden hvor man faktisk kan bli overvektig av å spise "normalt" og bevege seg "normalt", fordi normalen har forskjøvet seg så kraftig i feil retning at det i mange miljøer er normalt med brus og godteri omtrent daglig, porsjonene og sammensetningen av maten gir høyere kaloriinnhold enn før, og man beveger seg veldig mye mindre enn før. Mange blir overvektige bare av å leve det som i dag er helt vanlige liv.

Det er faktisk veldig bekymringsfullt.

Men ja, Mim, det burde definitivt tas grep før folk blir så store at det går på helsen løs. Men om man er blitt så stor, og ikke ser noen annen løsning fordi man har prøvd og feilet igjen og igjen, ja da synes jeg at slankeoperasjon kan være en løsning - om man tar inn over seg hva det vil innebære av virkninger og bivirkninger.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Sunt eller ikke, en ting er soleklart; samfunnet rundt meg har langt flere problemer med min vekt enn jeg har selv. Det er ganske tragisk, egentlig. Mulig det er samfunnet som trenger en makeover, ikke jeg.

Jeg er litt nysgjerrig kjenner jeg, på hvilken måte har samfunnet rundt deg et problem med din overvekt? Jeg kjenner mange overvektige, men jeg har liksom aldri følt at de har påført samfunnet problemer så lenge de ikke blir syke av overvekten - vekten er jo ikke et problem i seg selv, men det faktum at stadig flere får overvektsrelaterte sykdommer er et problem.

Hvis overvektige som gruppe var like friske og raske som alle andre, ville jo ikke overvekt bli sett på som et samfunnsproblem?

Klarer jeg å få fram hva jeg mener her? Altså, jeg synes ikke at det er den eventuelle estetiske siden ved vekt som er samfunnsproblemet, samfunnsproblemet er jo knyttet til ting som får faktiske konsekvenser.

Problemet ligger vel i at det som er et gruppeproblem blir tilbakeført til individet, og man ikke få med seg det faktum at det går an å være feit & i god form, og at det er bedre å være feit og i god form enn slank og i dårlig form. Og dermed blir man automatisk puttet i boksen "samfunnsproblem" som overvektig?

Jeg mener at man bør gjøre noe drastisk for å redusere fedmeproblemet, men da tenker jeg ikke på den estetiske biten av det, men på den helsemessige biten, og i mange tilfeller kan man jo være like usunt feit om man ser normal ut som om når man er god og rund. Jeg tenker mest på hvordan fettet legger seg på innsiden, enn hvordan det ser ut på utsiden, for å sette det på spissen.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller. Og når man er kommet opp i en så høy vekt og blir veldig påvirket av det psykisk og fysisk, haster det ofte med en slik operasjon. Hvertfall gjorde det det for meg, jeg hadde tatt min død av å bli nektet operasjon på det tidspunktet. Det var gått altfor langt hos meg. Så ja, jeg burde fått/oppsøkt ordentlig hjelp tidligere, men når man ikke har gjort det og man blir så overvektig, er ofte operasjon den veien man må ta. Ikke alle, men noen. Deriblandt meg. Men man skal selvsagt jobbe med psyken ved siden av og ikke tro at operasjonen alene løser alt. Jeg har gjort det, og jeg jobber fremdeles.

Hvordan blir psyken etter å bli operert?
Tenker da at hvis det ligger noe psykisk bak grunnen til at man er så
overvektig, hvordan hjelper en slankeoperasjonen det mentale?
(utenom at man blir glad over å føle seg slank og vel).
Jeg har en venninne som tok denne operasjonen, hun har hatt en del
etteroperasjoner i tillegg og etter operasjonen ble hun nesten som et nytt
menneske. Hun ble mye mildere, ikke så "tøff i trynet". Forandret seg på
mange måter, men nå begynner hun å komme tilbake til der hun var
( tror det er 4 år siden operasjonen) og hun har faktisk lagt på seg,
ikke 10-20kg, men jeg ser de gamle vanene bgynner å komme
tilbake igjen. Dette er en jente som faktisk hadde trengt hjelp av en
psykolog....iallefall før hun ble operert.
Hun klager over de kiloene hun legger på seg og ser ikke selv hvor usundt og
hvor ofte hun småspiser, hva skjer om det blir flere en 4-5kg? en ny operasjon?

[007]

Jeg synes det er tull å bare fokusere på kjipe hendelse i forbindelse med overvekt. Veldig mange spiser seg overvektig fordi de liker snop, feit og usunn mat, fordi de ikke er i nok fysisk aktivitet og fordi de fleste fucker opp forbrenningen sin med jojo-slanking.

Vi legger sannelig ikke to fingre imellom i dag, gitt!

[007]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Vi legger sannelig ikke to fingre imellom i dag, gitt!

Hvorfor må man pynte på og/eller pakke inn sannheten?
Jeg nekter å tro at alle overvektige har vært utsatt for overgrep, har hatt en trasig barndom, kjipe familieforhold eller sliter psykisk. Tror du virkelig det Albert?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er tull å bare fokusere på kjipe hendelse i forbindelse med overvekt. Veldig mange spiser seg overvektig fordi de liker snop, feit og usunn mat, fordi de ikke er i nok fysisk aktivitet og fordi de fleste fucker opp forbrenningen sin med jojo-slanking.

Føy på at de følger alle mulige slags snodige kostholdråd.

Men jeg tror at mange av de som blir ekstremt overvektige ofte sliter med mer enn at de liker feit og usunn mat. De som bare liker det blir som regel bare ganske overvektige, ikke ekstremt overvektige. Tror jeg.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Men jeg tror at mange av de som blir ekstremt overvektige ofte sliter med mer enn at de liker feit og usunn mat. De som bare liker det blir som regel bare ganske overvektige, ikke ekstremt overvektige. Tror jeg.

Ja, det er godt mulig.

Med den overvektsproblematikken vi finner i den vestlige verden i dag, så sier det seg selv at det finnes andre årsaker enn kun triste livshendelser.

Jeg kan bare snakke for meg selv jeg, Agent 007. Hva som rører seg i hodet til andre vet jeg fint lite om.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg kan bare snakke for meg selv jeg, Agent 007. Hva som rører seg i hodet til andre vet jeg fint lite om.

Alle kan vel bare snakke for seg selv, men om alle overvektige har en trasig livshistorie, så er det virkelig noe galt med verden.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, det er godt mulig.

Med den overvektsproblematikken vi finner i den vestlige verden i dag, så sier det seg selv at det finnes andre årsaker enn kun triste livshendelser.

Helt enig, og det har jeg også skrevet i denne tråden. Det ene utelukker ikke det andre. Og det er i grunnen to helt forskjellige problem.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det ene utelukker ikke det andre. Og det er i grunnen to helt forskjellige problem.

Helt klart. Akkurat som det er en forskjell på de som opererer inn silikon fordi de har en liten A-cup og sliter både med psyke, selvbilde og selvtillit enn en som vil bli glamourmodell.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Helt klart. Akkurat som det er en forskjell på de som opererer inn silikon fordi de har en liten A-cup og sliter både med psyke, selvbilde og selvtillit enn en som vil bli glamourmodell.

Enig med meg?



Jepp. Verden er (heldigvis) ikke sort-hvit og svarene ikke enkle og A4. Selv om man av og til kan få det inntrykket når man er på FP. Svinevaksine feks, det tar jo alle!

Men neida. Over halvparten av venner og familie hjemme i Norge har null planer om å ta den, og sier at på deres jobb/vennekrets osv er skepsisen stor. Alle er ikke på FP tydeligvis .

Nå leser jeg at åtte som har tatt vaksinen er døde, men mest sannsynligvis ikke av vaksinen sies det. Likevel. Åtte døde får meg til å bli litt sånn kjenner jeg.

Oh well, vaksine er ikke tilgjengelig her jeg bor uansett.

Og der sporet jeg av tråden, gitt...

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Hvorfor må man pynte på og/eller pakke inn sannheten?
Jeg nekter å tro at alle overvektige har vært utsatt for overgrep, har hatt en trasig barndom, kjipe familieforhold eller sliter psykisk. Tror du virkelig det Albert?

Neppe alle, men å vokse opp med en mamma med spiseforstyrrelser tror jeg har litt å si for forholdet til mat.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Neppe alle, men å vokse opp med en mamma med spiseforstyrrelser tror jeg har litt å si for forholdet til mat.

Helt klart. Min mor har slanket seg så lenge jeg kan huske, det har vært eggekurer, grapefruktkurer, supperkurer og hva_har_du. Hun kommenterer alltid vekten min ("Har du lagt på deg?" "Er du hoven i ansiktet - du ser så rund ut?" "Har du tatt av? Nå var du fin!") og dette har helt klart påvirket meg og mitt forhold til mat også.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Helt klart. Min mor har slanket seg så lenge jeg kan huske, det har vært eggekurer, grapefruktkurer, supperkurer og hva_har_du. Hun kommenterer alltid vekten min ("Har du lagt på deg?" "Er du hoven i ansiktet - du ser så rund ut?" "Har du tatt av? Nå var du fin!") og dette har helt klart påvirket meg og mitt forhold til mat også.

Faktisk så gir jeg spiseforstyrrelsen til mamma hele skylden for mitt problematiske forhold til mat. Det i tillegg til masse andre greier og problemer i forholdet vårt. Men heldigvis har jeg kommet langt de siste årene. Jeg kommer nok aldri til å bli tynn, men jeg får da kjøpt klær i vanlige butikker og da er jeg fornøyd. Dessuten har jeg verdens beste mann som liker meg som jeg er, og har har sett meg fra jeg var 17 år og tynn som bare det og som ganske så overvektig for noen år siden. Etter å ha gått ned 25 kg og holdt en stabil vekt i 1.5 år så tror jeg at jeg har kommet meg over det værste. Håper jeg.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg er litt nysgjerrig kjenner jeg, på hvilken måte har samfunnet rundt deg et problem med din overvekt? Jeg kjenner mange overvektige, men jeg har liksom aldri følt at de har påført samfunnet problemer så lenge de ikke blir syke av overvekten - vekten er jo ikke et problem i seg selv, men det faktum at stadig flere får overvektsrelaterte sykdommer er et problem.

Ved å ikke være tilrettelagt også for feite. Overse oss, så forsvinner vi. Ved at feite stiller bakerst i køen ved jobber og sånt, siden det er beviselig at tankegangen er slik at feite er late. Greit, jeg ER lat. Men det er i forhold til meg selv, ikke til andre. Ved at folk syns det er greit å åpenlyst diskriminere med ved handling og ord, ene og alene fordi jeg er feit. Ved at klesstørrelser blir mindre og mindre, mens x-ene på formerer seg. Ved å automatisk innbille seg at vi ikke har det bra. Og for ikke å snakke om å generalisere andre veien. Alle feite er så blide. Alle feite har så godt humør fordi de må veie opp for det kjipe livet sitt. Alle feite er dessuten tilgjengelig for alle asylsøkere og andre som trenger opphold i landet, for alle vet jo at vi er desperate etter å få oss noe. Hva som helst. For det finnes jo ikke normale folk som vil ha oss. I could go on and on and on.

[Gwen]

Jeg har ikke lest artikkelen og skal ikke uttale meg om det.

Jeg ønsker bare å si noe om overspising og overvekt i følge av det. De som er feite (meg inkludert) trenger ikke å ha opplevd en forferdelig barndom med store traumer for å utvikle en spiseforstyrrelse. Overspising er en mestringsadferd på lik linje med anoreksi, kutting og ekstrem trening. Noen mennesker finner trøst og mestring i enkle ting som å gå en tur, gå på helsestudio, drive med hobby, mens noen finner trøst i mat. Det trenger faktisk ikke utløses av mer enn stress. Den som lever under sterkt stress (og tvangstanker) over lengre tid vil finne til slutt finne en mestrinsadferd som ligger for dem. Mange mennesker velger å spise. De velger maten fordi dette ligger "programmert" i oss fra vi er nyfødte og mottar mat når vi skriker og er lei oss. Akkurat på samme måte som røykere røyker når de kjeder seg. Når de kjedet seg som barn og skrek fikk de ofte smokken puttet i munnen og hjernen forbinder derfor en røyk/smokk som en beroligende "trøst".

[Muad'Dib]

Det var da jammen noen lange innlegg, Milfrid. Er poolboyen på ferie ?

Har lest artikkelen, syntes den var helt OK egentlig. Dette er et tema som interesserer den gjennomsnittlige leseren, og personlige historier har nå engang mer underholdningsværdi enn statistikker, i tillegg til at de gir et inneside-perspektiv på ting.