Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

[Jessica]

Jeg må si meg enig med M^2 at det er ingen så må tro at de aldri kan bli 100% ufør. Det er nok med en bilulykke, kreft osv.

Jeg har hatt på attføring (66%) i 7 år. De siste 3 årene har min mann også hatt attføring. Så var jeg endelig ferdig attført i fjor vår. Fikk jobbet noen måneder også ble jeg dårlig og det viste seg spredning av kreften jeg hadde i 2003. Så etter ett herlig år meg vanlig lønn så er jeg nå på 100% midlertidig uførestønad (66%) og kommer aldri i full jobb, men håper stadig at jeg etterhvert kan orke å jobbe litt. Mannen min er under omskolering og håper på jobb om 2,5 år. Det blir tøft nå med meg på uførestønad og mannen på attføring, men heldigvis har vi levd nøkternt i veldig mange år så vi vet knapt om noe annet. Fordelen med uførestønad er at man får ut litt penger på forsikring. Det er vår buffer om vi går på "trynet", men det må vi unngå. Det er fælt at man skal få store økonomiske bekymringer når man er i en så tøff situasjon, men det skal jo lønne seg å jobbe.... NAV-byråkratiet tar hardt på energien, men for å få penger i pungen så er en nødt til å forholde seg til alt som NAV har av skjemaer og plikter vi har som mottakere. Det er fort å trå feil...

Jobb er livskvalitet. Det er å være en del av et fellesskap. Det er å ha en funksjon. Det er å gjøre nytte for seg. Det er sosialt. Det er glede...osv. Det er en sorgprosess å ikke kunne jobbe lengre. Uførestønad er dårlig økonomi. Man føler seg som en annenrangs borger av Norge og snylter av andres penger. Uansett grunn så vet man at det alltid er noen som mener noe om uførestønadsmottakere. Jeg tar det ikke personlig for jeg VET med meg selv at dersom jeg hadde kunnet så hadde jeg jobbet.