Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det hadde gått flott. Da hadde jeg gått opp i lønn.

Hvis uføretrygd er 60 % av lønn, hvordan kan man få mer lønn ved å bli uføretrygdet?

Vi hadde for øvrig klart oss fint. Jeg har jobbet både 40, 60 og 80 % og vi klarte oss greit de årene også. Jeg tror de aller, aller fleste klarer seg med 60 % lønn i Norge. Kjipt å gå ned i levestandard, ikke ha råd til ferie og ting "alle andre" har, men man klarer seg alltid i Norge. Heldigvis.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvis uføretrygd er 60 % av lønn, hvordan kan man få mer lønn ved å bli uføretrygdet?

Fordi det er en minsteytelse på 1,97G. Dermed vil den som har vært uten inntekt eller hatt inntekt lavere enn 1,97 gå opp i lønn etter ved rehabiliteringspenger, yrkesrettet attføring eller en uføreytelse.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Fordi det er en minsteytelse på 1,97G. Dermed vil den som har vært uten inntekt eller hatt inntekt lavere enn 1,97 gå opp i lønn etter ved rehabiliteringspenger, yrkesrettet attføring eller en uføreytelse.

OK. Så for folk som aldri har jobbet, eller tjener veldig lite er det faktisk gunstig å få uføretrygd. Trodde slike ytelser aldri skulle "lønne" seg.

[Polyanna]

All den tid det ikke er 66% av min inntekt, men 66 % av 6G eller hva det er, så ville det vært et dramatisk inntektstap for meg.

Vi har såpass marginer at så lenge mannen fortsatte i sin jobb så skulle det nok gått rundt, med noen kraftige omprioriteringer. Vi hadde nok kanskje valgt å flytte til et rimeligere sted (eller skilt ut en minitomt i hagen. ).


Nå har jeg rukket å bli såpass godt etablert at vi er godt forsikret, heldigvis. Også for uførhet pga. sykdom.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

OK. Så for folk som aldri har jobbet, eller tjener veldig lite er det faktisk gunstig å få uføretrygd. Trodde slike ytelser aldri skulle "lønne" seg.

Hadde vi ikke hatt minstepensjoner, så hadde for eksempel skoleelever og studenter vært helt uten rettigheter dersom de ble uføre. Eller personer som tar ulønnet permisjon for å være hjemme med små barn, og blir syke. De har fortsatt ikke sykepengerettigheter, men er sikret en minsteytelse ved uførhet (vanskelig å få) eller rehab.penger (som man kan få etter ett år)

Det er ikke mange som tjener så veldig mye på sykdom.

[Irma]

rine, jeg håper du snakker mot bedre vitende her.

[Malama]

Jeg har siden august gått på 60% lønn, og fra anuar blir det 40%, frem til sommeren. Det går jo, så jeg hadde nok klart meg på 66% også. Dog, gitt at jeg fikk jobbet såpass at det var min ordinære lønn som lå til grunn da, 66% av 40% er litt lite... Nå går jeg redusert grunnet manglende barnehageplass (og mannen har redusert han også, så vi deler på å være hjemme med ham.)

Dertil har vi uføreforsikring som skal komme inn i slike sammenhenger, både jeg, min mann og vår sønn (som er opprettet da han var baby, og gir rett til å videreføre den inn i voksen alder uten ny helsevurdering, så lenge den ikke avsluttes) slik at det økonomsike forhåpentligvis skulle gå helt fint.

Men, om jeg ble ufør, så ville det naturlig nok innebære en alvorlig endring i helsesituasjonen, og DET ser jeg langt mørkere på enn det økonomsike.

[rine]

Klart det må være mulig for hvem som helst å få uføretrygd. Grunnen til at jeg ble overrasket, var at jeg har lest (i diskusjoner her inne, faktisk) at ingen "tjener" på å bli uføretrygdet, man vil alltid vil få redusert inntekt.

Jeg konstaterer bare at det tydeligvis ikke stemmer, uten å dermed ha sagt at skoleelever og studenter ikke bør få utbetalt uføretryd, eller at jeg synes uføretrygdede har det spesielt fett, for det tror jeg nok ikke de har.

[Irma]

Så du har aldri skjønt at det finnes mennesker i dette landet som av uliker årsaker ikke har inntekt, rine?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så du har aldri skjønt at det finnes mennesker i dette landet som av uliker årsaker ikke har inntekt, rine?

Nei. Det ser sannelig ut som om det må bli konklusjonen av dette, du.

[Jessica]

Jeg må si meg enig med M^2 at det er ingen så må tro at de aldri kan bli 100% ufør. Det er nok med en bilulykke, kreft osv.

Jeg har hatt på attføring (66%) i 7 år. De siste 3 årene har min mann også hatt attføring. Så var jeg endelig ferdig attført i fjor vår. Fikk jobbet noen måneder også ble jeg dårlig og det viste seg spredning av kreften jeg hadde i 2003. Så etter ett herlig år meg vanlig lønn så er jeg nå på 100% midlertidig uførestønad (66%) og kommer aldri i full jobb, men håper stadig at jeg etterhvert kan orke å jobbe litt. Mannen min er under omskolering og håper på jobb om 2,5 år. Det blir tøft nå med meg på uførestønad og mannen på attføring, men heldigvis har vi levd nøkternt i veldig mange år så vi vet knapt om noe annet. Fordelen med uførestønad er at man får ut litt penger på forsikring. Det er vår buffer om vi går på "trynet", men det må vi unngå. Det er fælt at man skal få store økonomiske bekymringer når man er i en så tøff situasjon, men det skal jo lønne seg å jobbe.... NAV-byråkratiet tar hardt på energien, men for å få penger i pungen så er en nødt til å forholde seg til alt som NAV har av skjemaer og plikter vi har som mottakere. Det er fort å trå feil...

Jobb er livskvalitet. Det er å være en del av et fellesskap. Det er å ha en funksjon. Det er å gjøre nytte for seg. Det er sosialt. Det er glede...osv. Det er en sorgprosess å ikke kunne jobbe lengre. Uførestønad er dårlig økonomi. Man føler seg som en annenrangs borger av Norge og snylter av andres penger. Uansett grunn så vet man at det alltid er noen som mener noe om uførestønadsmottakere. Jeg tar det ikke personlig for jeg VET med meg selv at dersom jeg hadde kunnet så hadde jeg jobbet.

[rine]

Jessica: Jeg tror veldig, veldig få, om noen i det hele tatt, tenker at du ikke "fortjener" eller "kvalifiserer" til uføretrygd. Var det opp til meg, burde alle med alvorlige diagnoser fått uføretrygd som tilsvarer vanlig lønn, ikke bare 60 %.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jessica: Jeg tror veldig, veldig få, om noen i det hele tatt, tenker at du ikke "fortjener" eller "kvalifiserer" til uføretrygd. Var det opp til meg, burde alle med alvorlige diagnoser fått uføretrygd som tilsvarer vanlig lønn, ikke bare 60 %.

Det tror jeg også Rine. Samtidig så er det synd at man skal ha en dødsdom over seg før at man slipper å forsvare uføretrygd. Det er mange der ute som har gode grunner for å ta i mot uføretrygd. Det har aldri vært så vanskelig å få varig uføretrygd som nå, tror jeg.

Rine, du er herved ansatt i NAV og får være min saksbehandler Bare si til NAV at jeg har sagt det

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det hadde gått ganske til helvete på alle måter, tenker jeg. :selvinnsikt:

Samme her gitt.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det tror jeg også Rine. Samtidig så er det synd at man skal ha en dødsdom over seg før at man slipper å forsvare uføretrygd. Det er mange der ute som har gode grunner for å ta i mot uføretrygd. Det har aldri vært så vanskelig å få varig uføretrygd som nå, tror jeg.

Rine, du er herved ansatt i NAV og får være min saksbehandler Bare si til NAV at jeg har sagt det

Jeg kommer aldri til å jobbe i NAV, nei. Jeg synes heller ikke at dødsdom er det eneste som kvalifiserer til uføretrygd, absolutt ikke. Jeg mener derimot at det må være mulig å plukke ut en god del sykdommer/diagnoser der det er åpenbart at man ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt, og at man i de tilfellene godt kan få full lønnskompensasjon. Er forresten klar over at det er vanskelig å få uføretrygd. Jeg kjenner ikke mange som har det, og har heller ingen grunn til å tro at de få jeg vet om ikke bør ha det, hvis du skjønner.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kommer aldri til å jobbe i NAV, nei. Jeg synes heller ikke at dødsdom er det eneste som kvalifiserer til uføretrygd, absolutt ikke. Jeg mener derimot at det må være mulig å plukke ut en god del sykdommer/diagnoser der det er åpenbart at man ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt, og at man i de tilfellene godt kan få full lønnskompensasjon. Er forresten klar over at det er vanskelig å få uføretrygd. Jeg kjenner ikke mange som har det, og har heller ingen grunn til å tro at de få jeg vet om ikke bør ha det, hvis du skjønner.

Jeg formulerte meg litt dumt. Det var ikke rettet mot deg altså. Skjønner godt at du ikke vil jobbe i NAV. Hvem vil det?

Jeg skjønner. Skulle ønske at jeg kunne fått lønnskompensasjon slik situasjonen er nå. Fælt at man skal rammes så hardt når man blir alvorlig syk på alle områder.

Jeg tror de fleste som har uføretrygd har en grunn til å ha det. Det er ikke lukrativt og det er dårlig med ferielønn og lønnsforhandlinger. Snyltere finns det alltid, og de må tas såklart.

[rine]

Jeg skjønte at du tullet, Jessica.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jobb er livskvalitet. Det er å være en del av et fellesskap. Det er å ha en funksjon. Det er å gjøre nytte for seg. Det er sosialt. Det er glede...osv. Det er en sorgprosess å ikke kunne jobbe lengre. Uførestønad er dårlig økonomi. Man føler seg som en annenrangs borger av Norge og snylter av andres penger. Uansett grunn så vet man at det alltid er noen som mener noe om uførestønadsmottakere. Jeg tar det ikke personlig for jeg VET med meg selv at dersom jeg hadde kunnet så hadde jeg jobbet.

Tenk at jeg for snart 3 år siden endelig hadde funnet en utdannelse jeg ønsket meg, og gikk i gang med liv og lyst, bare for å finne ut halvveis at jeg mest sannsynlig aldri ville få bruke den...

Det verste er ikke egentlig å føle seg som annenrangs borger av Norge, men å føle at mannen min endte opp med en annenrangs kone. Jeg kan aldri bidra til hjemmet vårt på lik linje med de aller fleste andre. Hverken økonomisk eller praktisk.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Tenk at jeg for snart 3 år siden endelig hadde funnet en utdannelse jeg ønsket meg, og gikk i gang med liv og lyst, bare for å finne ut halvveis at jeg mest sannsynlig aldri ville få bruke den...

Det verste er ikke egentlig å føle seg som annenrangs borger av Norge, men å føle at mannen min endte opp med en annenrangs kone. Jeg kan aldri bidra til hjemmet vårt på lik linje med de aller fleste andre. Hverken økonomisk eller praktisk.

Det er så mange sorger når man blir syk. Både tap av helse, roller endres, "status", dårligere økonomi, usikkerhet, begrensninger i forhold til jevnaldrende, barna som en skulle gjort mer for osv.

Vi får prøve å tenke på hva vi KAN gjøre. Det er så lett å sammenligne ut i fra det man savner i livet selv. Best å prøve å se på det man kan gjøre istedet, men det er ikke lett.

[Mams]

Jeg hadde nok fått merke det ganske godt siden jeg er alene med 3 barn.
Men jeg skulle nok klart det på et vis.
SFO hadde jeg nok kuttet ut, og det hadde blitt så godt som kun hjemmeferie.
Ingen handling utenom akkurat det vi trenger og generell innstramning på alt.