Bedriver dere utstrakt bytting av julegaver?

[Skilpadda]

Jeg har ingen problemer med å bytte ting som ikke passer, selvsagt. Og moren min gir meg gjerne øredobber eller hansker eller veske eller lignende, med byttelapp og beskjed om å gå i romjulen og se om de har noe annet jeg heller vil ha, og da gjør jeg gjerne det. Ellers er det sjelden vi får ting som "må" byttes, men hadde vi fått ting som "stygge pyntegjenstander" eller "kjøkkenmaskiner vi ikke har bruk for", hadde vi hatt null skrupler med å bytte i noe brukbart.

[Elise]

Vi bytter 2 ting i år.

Et puslespill 2-åringen fikk. Vi hadde et som var likt fra før, som vi følte at hun hadde vokst fra, så vi pakket det inn og ga det til fettern i stedet. Så det følte jeg ble litt unødvendig.

Sengetøyet vi fikk fra svigermor kommer nok også til å bli byttet. For det første har jeg sagt til henne tidligere at vi ikke trenger mer sengetøy. (Det er vel fjerde gangen vi får det.) For det andre var det en grufull farge, så OM vi ikke hadde hatt nok sengetøy fra før, ville det neppe blitt brukt noe særlig, for jeg ville nærmest blitt kvalm av å ha en seng full av dette. Og for det tredje så trenger vi litt diverse annet fra KID som det er kjedelig å bruke penger på sjøl, blant annet ny dyne til yngstejenta.

Tidligere har vi vel omtrent ikke bytta en eneste ting.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det er noe med det også, ja. "Feilen" ligger ikke alltid hos en kresen mottaker når noe byttes heller, tenker jeg. Noen ganger kan en jo lure på hvor mye omtanke som ligger bak enkelte gaver - som når jeg får kaffe av noen som utmerket vet at jeg aldri har drukket det, f.eks., eller et avholdsmenneske får vin.

Nemlig.

[Bayone]

Her er det veldig lite som blir byttet men litt blir det da. I år fikk ungene to spill som var nesten identiske, Junior Fantasi og Junior Alias, så jeg vurderer om vi skal bytte det ene. I tillegg fikk de tre filmer de har fra før så jeg skal se om vi får byttet i filmer de ønsker seg isteden. Ja, og ett sengesett til største som var i feil str.

[Che]

Nei, jeg bytter ikke med mindre vi får to av akkurat det samme. I år har vi fått to sengesettpar som er helt identiske. Da kommer jeg til å bytte ett par av dem til sengesett i en annen farge eller noe sånn.

[Bomull]

Bytting foregår innenfor rimelighetens grenser vil jeg påstå - vi bytter hvis vi får flere av samme ting f.eks. Jeg er ellers ganske strikt hva gjelder nips/pynt og setter ikke frem hva som helst må det innrømmes - jeg bytter det ikke nødvendigvis, men pakker det bort eller setter det på et mindre synlig sted; lar meg ikke påtvinge en helt annen smak enn den jeg har, uansett hvor mye omtanke det ligger bak!

[Hilda]

jeg må bytte noen klær vi fikk til H. sånn at de passer lengre en til januar en gang.
Ellers bytter jeg sjeldent.
Gavene jeg får hos svigermor er sjeldent byttbar. er alltid noe hun har kjøpt for noen år siden på supertilbud, eller no skrap fra en sydentur.
Hun kan også spørre "hva ønsker du deg?" jeg svarer det jeg ønsker meg. hun sier "men du treng ikke et vaffeljærn"?
nei takk, jeg har.
Hva får jeg til jul. vaffeljærn. Da jeg spør hvor hun kjøpte det så jeg kan bytte, får jeg et mummlende svar på at det ikke kan byttes.

[GydaG]

Bytting er slitsomt, så det eneste jeg blir litt oppgitt over er at vi hvert år må ta med omtrent alle klærne datteren får fordi hun ikke er gjennomsnittlig i str.

I år tror jeg forresten hun har kommet inn i kategorien "umulig å finne på gave til, men pysj trenger alle", for hun som hater å ha på seg noe mer enn truse om natten har fått ikke mindre enn 8 nattkjoler/pysjer til jul. Hurra- og selvfølgelig er de kjøpt i hver sin butikk. Umulig å bytte, og umulig å få henne til å bruke dem.

[Polyanna]

Jeg misliker sløsing veldig, så ting blir heller byttet enn å bli stående ubrukt.

[Bergensis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg misliker sløsing veldig, så ting blir heller byttet enn å bli stående ubrukt.

[Trixie]

Vi bytter lite. Iår skal jeg bytte ett klesplagg og en leke lillemann fikk 2 av.

[Blåbær]

Bytter lite.
Ting vi har fra før og for små klær byttes.

I år fikk vi tre Janus heldrakter, og jeg tror jeg kommer til å bytte ene. Også fikk vi to like Legosett der ene skal byttes.
Når jeg bytter prøver jeg å bytte i ganske like ting. Lego byttes i Lego, klær i klær osv.

Nå kom jeg på noe jeg byttet!
Jeg fikk noen øredobber av eksmannen som morgengave da jeg giftet meg. De var veldig pene hvis jeg hadde vært den engelske dronningmoren. Noe greier som henger ned med hvite perler tror jeg det var.

Dem byttet jeg.

Da lærte jeg at selvom man får noe med byttelapp og beskjed om at du kan bytte så kan det hende det ikke er lov å bytte.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Forstår jeg det riktig om tonen i tråden er at det å bytte er en uting, en form for nonsjalanse? I så fall er jeg uenig. Jeg synes bytting er smart jeg. Hvis man får noe man ikke liker så er det bedre at man returnerer den og heller får noe man har bruk for/liker. Det er både mer miljøvennlig og vitner (i mitt hode) også om en større respekt for verdien av gaven.

Altså, misforstå meg rett, jeg ignorerer ikke omtanken som ligger i en gave. Om min mann har gitt meg et smykke han synes var veldig pent, som han vil glede meg med, så vil jeg nok ikke bytte. Men om jeg får en genser jeg ikke synes er fin eller kledelig, og jeg ikke kommer til å bruke den, da synes jeg det er bedre å bytte enn å kaste/legge ubrukt bakerst i skapet.

Det er jeg enig i..
Jeg har noen i familien som bytter absolutt ALT, og det er ikke så koselig igjen. Da får man følelsen av at ingenting er bra nok. I tillegg har de en lei uvane med å høyt og tydelig fortelle umiddelbart etter at gaven er mottatt at "nei dette bruker jeg absolutt ikke, det skal jeg bytte" eller"se her, sånn har vi fra før, den må byttes". Det er ikke så kos. Om man får noe kan man vel takke og smile og så nike seg ut å bytte i romjula i stillhet.

[Amelie]

Jeg bytter dersom det er noe jeg vet ikke blir brukt, og det koster mye penger. Noen ganger sier jeg ifra til den jeg har fått gaven fra, andre ganger ikke.

Men det kan by på noen utfordringer dette med gavebytte. Jeg har fått et dyrt armbånd til jul, som jeg ikke tror vil bli brukt. Syns det er litt vanskelig, men jeg kan kanskje gjøre det uten å si noe til vedkommende jeg fikk det fra? Vi ses ikke så ofte.

I fjor ga vi et pelspledd til nær familie, kr 500. De ønsket å bytte det i noe annet, men da de skulle det, var pelspleddet allerede på halv pris og de fikk dermed ikke fullt utbytte for pengene. Jeg ble oppringt av personen fordi han trengte kvitteringen for teppet sånn at han fikk kjøpt noe annet til den opprinnelige summen, og ikke halvparten. "Ikke for å være frekk, men vi vil bytte gaven og trenger kvitteringen.". Det var vel greit nok, tenkte jeg, men kvitteringen var og ble borte. Jeg beklaget det men fikk gjentakende tyn fra vedkommende humørløse svigerslektning som syns det var utrolig sløvt av meg, og han fikk atter muligheten til å si at jeg alltid måtte ta vare på kvitteringer. Han hadde tatt flere telefoner til butikkene og diskutert med dem og bedt om en måte å løse dette, jeg måtte også ta noen telefoner til butikken jeg kjøpte det i (kjede) men jeg hadde betalt kontant så jeg hadde ingen kontoutskrift å legge frem heller. Tilslutt tilbød den vennlige butikksjefen seg å gå gjennom kassakvitteringene, jeg hadde omtrentlig tidspunkt for når jeg kjøpte pelspleddet - så hun fant endelig innslått beløp for riktig dato - og vedkommende svigerslektning fikk reist til nabobyen og byttet gaven.

Sluttbeskjeden jeg fikk fra julegavemottakeren var: Da håper jeg du har lært ei lekse: ta alltid vare på kvitteringer.

Jeg syns det hele ble en utrolig pinlig affære, så i år spurte vi hva de ønsket seg til jul, og vi kjøpte det.

[Blåbær]

@ Amelie sin slektning.

God og lang ønskeliste i begynnelsen av november forhindrer mye bytting og unyttige gaver har jeg funnet ut.

Ellers er jeg enig med Poly egentlig, men jeg bytter lite fordet.
Litt latskap og litt det at vi sjelden får ting vi ikke ønsker oss, eller kan bruke en sjelden gang.

Amelie -

For en slektning!

[Føniks]

Her skal det byttes noen leker, det er fordi vi har noen av de fra før og annet fordi onkelen til jentene ikke har fått med seg hvor gamle de er. Jeg synes det må være greit at to-åringens babyleker kan byttes.

Jeg er dog mer på linje med Polyanna, bedre å bytte enn å la ting så ubrukt.

Når jeg kjøper gaver er jeg generelt opptatt av å finne ut hva vedkommende ønsker seg, og hvis det ikke er mulig så prøver jeg å finne ut om det er ting jeg selv ville blitt glad for. Enten hvis min mann, barna eller jeg fikk det. Og ikke minst så legger jeg ved byttekort.

[Millen]

Vi bytter det som vi får dobbelt opp av eller klær som ikke passer. Om jeg får klær evt gir klær som vedkommende ikke liker /jeg ikke liker foretrekker jeg at det blir byttet enn at det havner innerst i skapet og ikke aldri brukes.
Om jeg gir bort bøker/spill/film etc tar jeg alltid med byttelapp om mottaker får flere av samme har mulighet til å bytte om de/den ønsker det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Jeg bytter dersom det er noe jeg vet ikke blir brukt, og det koster mye penger. Noen ganger sier jeg ifra til den jeg har fått gaven fra, andre ganger ikke.

Men det kan by på noen utfordringer dette med gavebytte. Jeg har fått et dyrt armbånd til jul, som jeg ikke tror vil bli brukt. Syns det er litt vanskelig, men jeg kan kanskje gjøre det uten å si noe til vedkommende jeg fikk det fra? Vi ses ikke så ofte.

I fjor ga vi et pelspledd til nær familie, kr 500. De ønsket å bytte det i noe annet, men da de skulle det, var pelspleddet allerede på halv pris og de fikk dermed ikke fullt utbytte for pengene. Jeg ble oppringt av personen fordi han trengte kvitteringen for teppet sånn at han fikk kjøpt noe annet til den opprinnelige summen, og ikke halvparten. "Ikke for å være frekk, men vi vil bytte gaven og trenger kvitteringen.". Det var vel greit nok, tenkte jeg, men kvitteringen var og ble borte. Jeg beklaget det men fikk gjentakende tyn fra vedkommende humørløse svigerslektning som syns det var utrolig sløvt av meg, og han fikk atter muligheten til å si at jeg alltid måtte ta vare på kvitteringer. Han hadde tatt flere telefoner til butikkene og diskutert med dem og bedt om en måte å løse dette, jeg måtte også ta noen telefoner til butikken jeg kjøpte det i (kjede) men jeg hadde betalt kontant så jeg hadde ingen kontoutskrift å legge frem heller. Tilslutt tilbød den vennlige butikksjefen seg å gå gjennom kassakvitteringene, jeg hadde omtrentlig tidspunkt for når jeg kjøpte pelspleddet - så hun fant endelig innslått beløp for riktig dato - og vedkommende svigerslektning fikk reist til nabobyen og byttet gaven.

Sluttbeskjeden jeg fikk fra julegavemottakeren var: Da håper jeg du har lært ei lekse: ta alltid vare på kvitteringer.

Jeg syns det hele ble en utrolig pinlig affære, så i år spurte vi hva de ønsket seg til jul, og vi kjøpte det.

Åh herregud!? Denne personen hadde aldri fått gave mer av meg, hvertfall. Jeg hadde sagt rett ut hva jeg mente, det går fader ikke an å oppføre seg sånn?? Det å bytte pleddet er jo selvsagt HELT greit, men dette var så langt over streken at jeg har ikke ord, jeg er helt sjokkert?