Passe på så han ikke blir homo ...

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva sier dere, da. Frykter dere ekstremister som banker opp folk med feil legning, eller rett og slett hvermannsens holdninger om hva som er riktig og galt? I så fall blir mine betrakninger veldig på kornet.

Det jeg frykter aller mest er vel at barnet mitt skal være homofil og havne i et ekstremistisk miljø. F.eks. et fundamentalistisk relligiøst miljø. Det å ikke kunne være tro mot seg selv og sin legning, ikke engang overfor seg selv helt privat, er i verste fall direkte skadelig. Jeg har ikke akkurat noen grunn til å frykte at det vil kunne skje, da. Jeg må innrømme at jeg ikke frykter "hverdags"-diskrimineringen så mye heller. Men det er kanskje naivt av meg, all den tid jeg selv ikke er homofil og ikke aner hvordan det oppleves å høre kommentarer og vitsing om homofile. Depresjon er noe jeg frykter hos barna mine, uavhengig av legningen deres.

Det eneste problemet jeg har med at barna mine skulle være homofile er at statistisk har homofile en del mer vansker enn andre. De har depresjoner og selvmord i større grad enn heterofile. Jeg vil jo helst ikke at mine unger skal ha økt risiko for slikt. Men utover det er det nada problem. Bortsett fra kattematen da. Det blir dyrt med all kattematen jeg skal kjøpe til alle kattene som skal kompensere for barnebarna medmindre verden går litt videre og det blir lettere for homofile å få barn når den tid kommer.

Det er omtrent på samme måte som jeg synes det er fint at begge ungene mine ser godt. Det er ikke verdens undergang å trenge briller heller, men det er veldig greit å slippe. Jeg tenker ikke så mye over homofili for å være helt ærlig, med unntak av at jeg har lagt merke til at jeg har et voldsomt drag på enkelte damer.

Edit: Se der - bare jeg skrev det her om draget på damer så fikk jeg flirtete prikker.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Statistikken viser jo at unge homofile har en risiko for å utvikle depresjoner og ha det vanskelig, og jeg tror jo at langt på vei hjelper det med foreldre som støtter den unge. Men at ungdomsårene er lettere som heterofil enn som homofil er vel ikke noe å krangle på, det er vel nokså velkjent. Og ungdomsårene kan være vanskelige nok uansett de.

Jeg har absolutt ingen bekymringer ift hvilket kjønn barnet mitt velger å forelske seg i, og kan på forhånd umulig vite hvordan mitt barns liv utspiller seg som verken heterofil eller homofil. Jeg lurer derimot på hva spesifikt dere bekymrer dere for, og hadde aller helst sett at dere kom med eksempler fremfor statistikker. Er det nabokjerringas visking, utestenging fra medelever eller voldelige homofober som er problemet? Tidene er jo i forandring og til tross for at jeg er heterofil, hadde jeg det ganske tøft på barneskolen en periode. Man har ingen garantier. Men når sant skal sies er jeg såklart ikke bekymringsfri, og jeg kommer garantert til å ha mange andre bekymringer når barna mine vokser til. Jeg har jo det allerede nå, og min eldste har bare startet på sitt syvende leveår. Har hun venner, er hun likt, ser de henne som den fantastiske jenta hun er osv. Når hun bli stor kan jeg bekymre meg for usunne miljøer, narkotikavenner og voldelige partnere.

[Lisa]

Jeg må si jeg er lettere forbauset over hvor "lett" folk ser ut til å tro det er å være homofil i dagens samfunn.

Dette er ikke noe jeg klarer å skrive kort og greit om men jeg vil anbefale folk å lese litt litteratur om Heteronormativity http://en.wikipedia.org/wiki/Heteronormativity

Javisst, økning i hatvold mot homofile og type holdninger som beskrevet i denne tråden er en ting. Men det som vel sliter mest på mennesker som ikke lever etter standaren satt i vårt fortsatt A4 hetrofile samfunnsstrukur er jo den konstante påminnelsen på at de er annerledes. Alt i samfunnet er jo bygt opp etter, og følger den heterofile strukturen, ergo - er du homofil så må du hele tiden forklare (eller forsvare!) og presisere dette. Dette gjelder både yrkeslivet og privatlivet. Man kan jo bare tenke med seg selv, når man møter nye mennesker, tenker man at de likesåtodt kan være homofile eller går man ut fra at de har mann / kone og barn? Jeg stopper aldri å undre meg over folk som spør "er du gift og har barn eller"? og svaret er kanskje "nei, jeg har partner men vi har ikke barn" ... så blir det litt stillhet før det kommer en dustekommentar som "åh ja, naboen min er homofil" eller "jeg har et søksenbarn som er homo" ..

Uansett, det jeg ville si at jeg håper folk ikke tror det er slik i dagens Norge at det ikke er utfordringer i å være homofil. Det er nok ikke så mange dager man ikke opplever situasjoner når man blir påminnet om at man er "annerledes" og ikke lever etter A4 "hetro" formatet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg lurer derimot på hva spesifikt dere bekymrer dere for, og hadde aller helst sett at dere kom med eksempler fremfor statistikker.

Nå er barnet mitt for lite til å vite hvilken legning det har. Og jeg vet heller ikke hvor sosialt kompetent det kommer til å bli. Det kan godt være at han blir en skikkelig robust gutt med mange venner og stabilt miljø og i så fall så tenker jeg at om han er homofil eller ei neppe spiller noen rolle. Om han viser seg å ha vanskelig for å få venner, og lett føler seg isolert og uttafor, så tenker jeg at det å være homofil neppe hadde gjort det enklere for ham.

Det er vel isolering som jeg tror er det som endel unge homofile sliter mest med, det er det mine homofile venner beskriver fra ungdomsårene, at de følte seg ofte annerledes og alene på grunn av det.

Men jeg tror ikke det å være homofil nødvendigvis er et stort problem, jeg tror det er vanskeligere å være nerdete enn homofil for å si det sånn.

[Skilpadda]

Skremmern, mener du at du ikke skjønner hvorfor folk blir bekymret med grunnlag i statistikk, dersom de ikke har konkrete, "personlige" ting der er bekymret for? Jeg synes det er ganske forståelig at man bekymrer seg dersom man vet eller får vite at barnet tilhører en gruppe som statistisk sett er mer utsatt for bestemte problemer enn gjennomsnittet - at man bekymrer seg for rasisme dersom man har barn med en annen hudfarge og for homofobi dersom man har homofile barn synes jeg er like naturlig som at man bekymrer seg dersom man vet at barnet tilhører en gruppe som for eksempel har forhøyet risiko for hjertesvikt eller andre medisinske problemer.

Jeg vil ikke si at jeg går rundt og håper at sønnen min ikke er/blir homofil, for det gjør jeg ikke, men dersom han viser seg å være homofil, så vil jeg ha et par ekstra bekymringer for ham som jeg ikke kommer til å tenke så mye på om han er heterofil.

[Heilo]

Fint innlegg Lisa. Men dette med heteronormativiteten i samfunnet er jo nettopp noe av det som alle medlemmer i samfunnet kan forandre på ved å tenke annerledes om seksualitet. F.eks. ved at vi ikke tar det for gitt som foreldre at våre barn skal vokse opp og bli heteroseksuelle. Jeg synes det er en stor verdi ifht mine barn at vi har lesbiske par i vår vennekrets, fordi ungene da vokser opp og ser at noen familier består av mamma, mamma og barn, og det er like ok og naturlig som mamma, pappa og barn. ("Dessverre" har vi ikke noen homofile par i den nærmeste vennerkretsen vår. Skulle nesten ha "kvotert" noen inn... :sarkastisk: ) Selvsagt er det bare en liten motvekt til alt de møter ellers i barnelitteratur osv som tar for gitt at det er mamma, pappa og barn som gjelder, men dog. Jeg prøver i alle sammenhenger der det er naturlig å si til mine barn at når de blir voksne så kan det hende at de vil gifte seg/bo sammen med en av motsatt kjønn, eller en av samme kjønn. Naturligvis er det ikke "revnende likegyldig" for meg hvilken seksualitet mine barn har, men det er jo fordi jeg er utrolig opptatt av alle slags sider ved barna mine, og naturligvis ønsker jeg ikke at de skal møte fordommer og problemer dersom de ikke lever et hetrofilt liv. Men jeg går ikke derfra til å ønske at de ikke skal være homofile eller lesbiske, det gjør jeg ikke.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Fint innlegg Lisa. Men dette med heteronormativiteten i samfunnet er jo nettopp noe av det som alle medlemmer i samfunnet kan forandre på ved å tenke annerledes om seksualitet. F.eks. ved at vi ikke tar det for gitt som foreldre at våre barn skal vokse opp og bli heteroseksuelle. Jeg synes det er en stor verdi ifht mine barn at vi har lesbiske par i vår vennekrets, fordi ungene da vokser opp og ser at noen familier består av mamma, mamma og barn, og det er like ok og naturlig som mamma, pappa og barn. ("Dessverre" har vi ikke noen homofile par i den nærmeste vennerkretsen vår. Skulle nesten ha "kvotert" noen inn... :sarkastisk: ) Selvsagt er det bare en liten motvekt til alt de møter ellers i barnelitteratur osv som tar for gitt at det er mamma, pappa og barn som gjelder, men dog. Jeg prøver i alle sammenhenger der det er naturlig å si til mine barn at når de blir voksne så kan det hende at de vil gifte seg/bo sammen med en av motsatt kjønn, eller en av samme kjønn. Naturligvis er det ikke "revnende likegyldig" for meg hvilken seksualitet mine barn har, men det er jo fordi jeg er utrolig opptatt av alle slags sider ved barna mine, og naturligvis ønsker jeg ikke at de skal møte fordommer og problemer dersom de ikke lever et hetrofilt liv. Men jeg går ikke derfra til å ønske at de ikke skal være homofile eller lesbiske, det gjør jeg ikke.

Enig. Jeg er også ganske nøye med å fortelle at noen har to mammaer, noen har to pappaer eller at når sønnen min blir voksen så kanskje han finner mann eller kvinne som han har lyst å være kjæreste med.

Avsporing: Kvotere inn noen homofile ja, for en kul tanke. "Ok, du er fotballfan så egentlig har vi ikke noe å snakke om, men siden du er homofil så er det greit".

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

... så blir det litt stillhet før det kommer en dustekommentar som "åh ja, naboen min er homofil" eller "jeg har et søskenbarn som er homo" ..

Det der mener jeg er kanskje det mest åpenbare tegnet på at homo ikke er så normalisert som man skulle tro ut fra tabloider og ukeblader. Det skjer fascinerende ofte at når jeg nevner kone og barn, ses det på som en betroelse, og gjerne en invitasjon til at "nå må vi snakke litt om homofili, dere" i stedet for bare å snakke om kona og ungen som man ville gjort i en streitere konstellasjon.

Det bidrar selvsagt til å øke minoritetsstress, siden man da hele tiden blir gående og være seg bevisst begrepsbruk og hva man har sagt og ikke sagt.

[Skilpadda]

Ja, den heteronormativiteten som Lisa er inne på er jeg egentlig ganske bevisst på. Jeg pleier ikke å forutsette at folk er heterofile hvis jeg ikke vet noe om det, og jeg har også snakket om det med ulike familie- og foreldrekonstellasjoner med Poden.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det bidrar selvsagt til å øke minoritetsstress, siden man da hele tiden blir gående og være seg bevisst begrepsbruk og hva man har sagt og ikke sagt.

Det er klart. Men det er et skritt i riktig retning, tross alt, selv om man sikkert kan gå lei når man opplever det ofte - og det er gjerne ikke så lett for folk som tenker at "nå må jeg jammen passe på å oppføre meg helt som normalt!" å faktisk gjøre akkurat det.

[Polyanna]

Jeg er veldig enig med Lisa, og jeg syns det må være både lov og mulig å ha to tanker i hodet på en gang: Både å anerkjenne at det å være homofil KAN være ganske kjipt, særlig i ungdomsårene, og at man selv vil bidra til at det IKKE er kjipt og rart.


Det med at man ønsker at barna ikke skal oppleve for kjipe ting kan jo forresten avspores grundig: For vi er sikkert alle enige i at man ikke ønsker at barna skal vokse opp helt uten motgang og dumper i veien. Samtidig som at man jo, ved hver eneste dump, helst ikke vil at de skal oppleve akkurat DEN. Kjipe opplevelser er definitivt bedre i teorien enn i praksis! Hvor mye motgang er passe, sånn egentlig?

[Heilo]

I det miljøet i England hvor jeg ferdes spør man ikke folk om de er gift eller om man har kone/mann. De spør om man har partner. Jeg vet ikke om det er vanlig overalt i engelskspråklige sammenhenger eller om det er et utslag av at man prøver å unngå heteronormativitet, eventuelt unngå å forutsette at folk er gift hvis de bor sammen. Uansett er det jo et veldig greit spørsmål, som dekker de fleste alternativer.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er klart. Men det er et skritt i riktig retning, tross alt, selv om man sikkert kan gå lei når man opplever det ofte - og det er gjerne ikke så lett for folk som tenker at "nå må jeg jammen passe på å oppføre meg helt som normalt!" å faktisk gjøre akkurat det.

Javisst, absolutt. Det tar neppe stort mer enn en generasjon før den nå "tillærte" normaliseringen blir naturlig hos mange flere.

Jeg kjenner bare at det er en aldri så liten stressfaktor at jeg ofte bevisst forsøker å flette inn kone & unge-tematikken fortest mulig i møte med nye mennesker, siden de blir så satt ut og hele situasjonen så pinlig når de etter et års bekjentskap oppdager at "gud, det er en homo" og du formelig ser hjernen deres vri seg i omstillingskramper. Det var mye mer slitsomt som singel, siden innfallvinklene er færre da.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva sier dere, da. Frykter dere ekstremister som banker opp folk med feil legning, eller rett og slett hvermannsens holdninger om hva som er riktig og galt? I så fall blir mine betrakninger veldig på kornet.

Jeg frykter faktisk ingenting som helst. Men dette er en tråd som det ble tatt opp homofili og barn i og da syns jeg det er ganske naturlig å si at selv om det er helt greit for MEG at mine barn er homofile, så håper jeg de er heterofile på grunn av samfunnet. Og det ordet håper, er noe jeg uttrykker her og nå i denne tråden og denne tråden alene og definitivt ikke noe som er i tankene noensinne ellers. Vel, bortsett fra de gangene sånne tråder dukker opp. Jeg har spøkt med mine homofile venner at guttungen ville blitt en bra homofil og så teatralsk som han er, så sender jeg han nok i lære hos han som er teaterregissør. Frykt? Nei. Ikke annet enn at jeg er oppegående nok til å se at sammen med godene, så er det negative sider, ved det å ha en homofil sønn. Ikke for meg, men for han. Og de negative sidene inneholder BÅDE hvermannsens holdninger og ekstremister. De finnes alle sammen, overalt. Og å overse deres eksistens, som var det som det i utgangspunktet ble reagert på i denne tråden, er intet annet en å bruke verdens største skylapper. Man trenger nemlig ikke frykte noe som helst for å være det bevisst.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det med at man ønsker at barna ikke skal oppleve for kjipe ting kan jo forresten avspores grundig: For vi er sikkert alle enige i at man ikke ønsker at barna skal vokse opp helt uten motgang og dumper i veien. Samtidig som at man jo, ved hver eneste dump, helst ikke vil at de skal oppleve akkurat DEN. Kjipe opplevelser er definitivt bedre i teorien enn i praksis! Hvor mye motgang er passe, sånn egentlig?

Godt spørsmål! Og det åpner som du sier for totalt avsporing. Jeg har forstått det sånn at det er lov på FP så jeg bidrar: Denne høsten/vinteren har jeg utsatt eldstemann for en skikkelig høy fartsdump, nemlig å begynne på skole ett klassetrinn over det han skulle ha begynt i hjemme i Norge, engelskspråklig skole og han kunne ikke engelsk. Det har vært tøft for han, kjempetøft, og jeg har mange ganger lurt på om jeg har gitt han en for kjip opplevelse, selv om jeg har trøstet meg med at han vil komme til å vokse på den på sikt. Nå elsker han skolen her, og vil ikke hjem, og han er superkry over seg selv fordi han vet godt at han har klart seg gjennom noe som de fleste ville ha kviet seg for. For å vingle tilbake på sporet: For noen homofile ungdommer tror jeg at det å måtte jobbe seg gjennom de vanskelige sidene ved å ha en annen seksualitet enn samfunnets norm kan bli en styrke senere i livet. Man blir kanskje tryggere både på seg selv og på forholdet til en eventuell partner på den måten enn hvis man bare "seiler" inn i et heterofilt A4-liv?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jeg kjenner bare at det er en aldri så liten stressfaktor at jeg ofte bevisst forsøker å flette inn kone & unge-tematikken fortest mulig i møte med nye mennesker, siden de blir så satt ut og hele situasjonen så pinlig når de etter et års bekjentskap oppdager at "gud, det er en homo" og du formelig ser hjernen deres vri seg i omstillingskramper. Det var mye mer slitsomt som singel, siden innfallvinklene er færre da.

Den skjønner jeg, ja. Og klart en faktisk partner er mye lettere å flette inn i samtalen enn en hypotetisk partner. Det er ikke så ofte det er naturlig å fortelle nye bekjente hva slags folk man vanligvis forelsker seg i og/eller tenner på.

[Skremmern]

Klart jeg skjønner at folk er oppriktig redde for barna sine og bare vil dem godt. Det ønsker jo jeg for mine barn også. Poenget mitt er at man vet ikke hvordan livet vil bli, det eneste jeg nesten kan garantere, er at det sjelden forløper seg problemfritt. Mine bekymringer er mer generelle.

[Sitron]

Er man det? Generelt oppriktig redde for barna sine? Det må da være slitsomt.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Er man det? Generelt oppriktig redde for barna sine? Det må da være slitsomt.

Jeg vet ikke hva man er, men jeg er det ganske ofte. Og ja, det er slitsomt.