Tror du på spøkelser?

[amor]

Vel. Jeg kan godt fortelle om noe som har fått meg til å bli mer åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi evner å se. Dette bli veldig privat, men jeg velger å sette noen ord på det.

Da mine tvillingjenter ble født, et planlagt keisersnitt, ble jeg påført en skade under operasjonen. Det var blitt kuttet over/i en vene i buken som skapte en indre blødning. Dette ble ikke oppdaget. Jeg ble sydd igjen og alt var i orden. Vel. Ca 1 døgn etterpå erfarte jeg en smerte jeg ikke kan sette ord på. Det var voldsomt. På et visst tidspunkt forsvant smerten og jeg forstod at jeg kom til å dø.

Min daværende mann var til stede og jeg tok farvel med han. Takket for årene vi hadde fått og ba han om å ta vare på barna. Jeg takket for alt og for meg.

I hu og hast ble jeg lagt på operasjonsbordet. I mellomtiden hadde jeg mistet bevisstheten. Jeg var alikevell "med" på en måte. Jeg erfarte aktiviteten i korridoren, i heisen og videre inn på operasjonsstuen. Jeg hørte det som ble sagt hele tiden. Jeg fikk hjertestans under reoperasjonen.

Da dette skjedde møtte jeg min pappa igjen. Han døde i en dramatisk bilulykke da jeg var 11 år. Det var han som "møtte" meg. Han stod i et lys med et smil om munnen. Jeg var på vei mot han, men kom ikke helt frem. Før jeg var fremme, så vinket han til meg og snudde seg.

Dyktig karkirurg og hennes team fikk liv i meg igjen.

Vel. Jeg har i den siste tiden slitt med kroppen. Smerter spesielt i nakke/skuldre. For et par uker siden fikk jeg anledning til å oppsøke en healer og jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape på det. Anser meg for å være relativt avslappet til alt åndelig, men ikke avvisende. Føler ikke at det er rett å avvise noe på grunnlag av egen skepsis. Mitt andre møte med healeren ble veldig spesielt. Under behandlingen sa hun at vi hadde besøk i rommet. Jeg lurte på hva/hvem hun så, og kjente på en viss undring og forvirring.

Hun begynte å beskrive en mannskikkelse. Hun beskrev min pappa.

Vel. Hun kan umulig ha visst når han ble født, når han døde og på hvilken måte. Hvor høy han var og andre kjennetegn.

Når hun hadde fortalt meg alt dette, så sa jeg at du beskriver min døde pappa. Det visste hun allerede visstnok... eh.... En veldig spesiell opplevelse.

Hun formidlet videre noe som pappa var opptatt av at ble fortalt meg.

Det er umulig å ikke la seg prege av en slik hendelse.

[kie]

Tusen takk for at du delte, amor.
Jeg tror det er flere som har opplevelser, men ikke tør å dele av frykt for latterliggjøring eller at det skal avkreves bevis i det uendelige.

[Heilo]

Jeg velger å ikke svare på pollen. Merkelig nok føltes ikke ja, nei og vet ikke som tilstrekkelige svaralternativer for meg i dag.

Amor, takk for at du deler en svært personlig historie. Den første delen av det, at du så pappaen din foran deg, ville jeg umiddelbart ha tolket som å ha med hjernen å gjøre, hva hjernen kan skape av bilder knyttet til døden når du med god grunn trodde at du skulle dø. Den andre delen av historien har jeg ingen forklaring på. Uansett tenker jeg at din forståelse av det du har opplevd er langt viktigere enn min.

[Milfrid]

Ikke for å trekke dine opplevelser i tvil, amor, men jeg lurer på hvorfor bare noen får slike nær-døden opplevelser når de er nær døden. Jeg sluttet å puste etter en operasjon og forsvant fra verden en liten stund. Men det var null lys og min døde far så jeg ikke noe til. Jeg ble bare borte, og så våknet jeg til igjen, og det var det. Kanskje var jeg ikke nær nok døden? Kanskje det beviser at det kun er de som tror som havner i himmelen. På den andre siden var det jo ikke noe sydende, rødt som kom i mot meg heller.

Jeg har flere ganger tenkt at det hadde vært greit om jeg kunne tro at jeg ville møte min far (og andre jeg er glad i, som etter hvert kommer til å dø) igjen etter døden, men jeg klarer det bare ikke. Det er så fullstendig irrasjonelt for meg at det skulle være mulig - er det noen som har tenkt på hvor mange menesker som har dødd og hvor kompliserte forhold det ville ha skapt?!

Jeg aner ikke hva som kan skje med bevisstheten i det øyeblikket man er halvveis mellom liv og død, men jeg tror det man ser i sånne sammenhenger er drømmer. Og mht healere og tilsvarende, så tror jeg bare de er ekstremt gode menneskekjennere og manipulatorer. Den siste Sherlock Holmes filmen har en del av de aspektene i seg. Her er Sherlock ekstremt flink til å lese folk ut fra hva han ser og hvordan de oppfører seg.

http://www.imdb.com/title/tt0988045/

Jeg tror bare at noen har vanvittig gode antenner, og at de begynner et sted, og så klarer å lese reaksjonene våre godt nok til å vite hva de skal si videre, og at ting derfor stemmer.

Og dette sier jeg selv om jeg selv har opplevd å ha en drøm som ble sann på en slik måte at jeg ikke klarer å forklare det helt rasjonelt selv. Men jeg vet at det må finnes en rasjonell forklaring på det.

[amor]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ikke for å trekke dine opplevelser i tvil, amor, men jeg lurer på hvorfor bare noen får slike nær-døden opplevelser når de er nær døden.

Jeg aner ikke. Jeg anser meg heller ikke som spesielt troende.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av amor, her.

Jeg aner ikke. Jeg anser meg heller ikke som spesielt troende.

Nei, jeg regnet jo ikke med at du skulle kunne gi meg svaret på det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ikke for å trekke dine opplevelser i tvil, amor, men jeg lurer på hvorfor bare noen får slike nær-døden opplevelser når de er nær døden.

Det KAN jo hende mange/de fleste glemmer det, på samme måte som noen mennesker ikke husker en eneste ting fra før de begynte på barneskolen mens andre husker detaljrikt fra de var rundt 1-2 år gamle. Det er mest vanlig å glemme de første barndomsårene, og det er kanskje også da mest vanlig å ikke huske noe fra "den andre siden". Jeg vet ikke jeg.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

*Venter på kommentarer ang. mangel på sex i himmelen*

Det må i så fall være helvete og ikke himmelen.

[Bayone]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Alle som har opplevd noe uforklarlig. kunne dere være litt mer spesifikke? Jeg er oppriktig nyskjerrig, både på hva folk synes er uforklarlig, og hvorfor akkurat spøkelser er en forklaring.

Dette er min mann som har opplevd og ikke jeg, men han er ikke den som fyrer opp ting og overdriver slikt.

Oppe på loftet i huset han vokste opp så hadde de to kott og ett soverom han og broren delte. Dette skjedde når han var 12 og broren 8. Midt på natta hørte de ett veldig brak inne fra kottet, når de (og moren) gikk for å se hva lyden var så var kottet låst med hempe fra innsiden. Da de fikk brutt opp døra så lå symaskinen på gulvet, den hadde egen plass midt på ett bord sammen med mange andre ting. De andre tingene lå også på gulvet. Dette var en tung gammeldags symaskin som ikke hadde hatt sjanse å flytte på seg uten god hjelp. Det var heller ingen inne på kottet som kunne ha hatt på hempen på døren.

En annen ting er at hunden hans nektet å gå opp på loftet. Hvis den mot sin vilje ble bært opp dit sprang den pipende ned igjen med halen mellom beina.

Det er mange andre historier fra det huset også. Etter at det ble solgt så flyttet det inn ei ung dame og moren. Felles bekjente av denne dama har fortalt at hun ikke greide å bo der for det skjedde så mye rart i det huset med dører som smeller, kjøkkenskap som åpner og lukker seg og mye annet.

[LilleLeo]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Jepp.
Jeg har hatt min andel av spooky opplevelser som jeg ikke kan forklare på annet vis.

Mej och dej.

[Divine]

Jeg har aldri opplevd noe jeg kan definere som paranormalt (med unntak av noen skikkelig spooky sannferdige drømmer), så jeg har ingen "grunn til" å tro på spøkelser. Og egentlig så tror jeg ikke på spøkelser. Men samtidig så er det en liten del av meg som ikke avviser det helt. Det er ikke noe jeg liker å flagge, for jeg vil ikke bli definert som en som tror på spøkelser, for egentlig så GJØR jeg jo ikke det. Når barna mine har snakket om spøkelser, så har jeg sagt ganske hardnakket at det ikke finnes, for det er jo den læren jeg ønsker å formidle. Men læll ...

Så en del av meg er ganske nekete, må jeg innrømme.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det KAN jo hende mange/de fleste glemmer det, på samme måte som noen mennesker ikke husker en eneste ting fra før de begynte på barneskolen mens andre husker detaljrikt fra de var rundt 1-2 år gamle. Det er mest vanlig å glemme de første barndomsårene, og det er kanskje også da mest vanlig å ikke huske noe fra "den andre siden". Jeg vet ikke jeg.

Men jeg husker masse fra de tidlige årene mine. Men jeg var ikke klar over at jeg var i ferd med å dø (æsj, det høres fryktelig dramatisk ut når jeg sier det sånn) da det skjedde. Jeg lå bare og pratet med ei jente i nabosengen som jabbet i ett, og det er vel i grunnen henne jeg kan takke for at jeg enda er her, for på trass av hun snakket konstant, så merket hun at jeg plutselig ikke lengre responderte og fikk tilkalt hjelp. Men nei, jeg klarer ikke å huske så mye av noe av det som skjedde etterpå, og kan bare glimtvis huske deler av det som skjedde innen de la meg på operasjonsbordet for å åpne meg for å se hva som gjorde at jeg ikke pustet særlig godt lengre. Min kjære har fortalt meg at jeg ikke var så fryktelig redd for å dø, men vesentlig mer opptatt av at jeg ikke skulle våkne med permanent utlagt tarm (jeg var opprinnelige operert for å få tynntarms reservoir, og hadde midlertidig utlagt tarm). Så kanskje var det et tegn på at jeg ikke var så døden nær at noen trengte å besøke meg for å ønske meg velkommen. Ut over det husker jeg bare at de tok meg av smertepumpen og at jeg i en periode hadde ufattelige smerter i såret. Og at jeg var fly forbanna da jeg våknet opp i respirator og ikke kunne snakke. Min mor har sagt at hun forstod at det kom til å gå bra da jeg skrev "se til å få den jævla greien ut av halsen min!" på krittavlen

Jeg vet ikke om det er studert noe på hvem og i hvilke situasjoner man får sånne nær-døden opplevelser. Altså hvor nær og hvor lenge må man være på dødens rand før man ser Lyset? Jeg vet ikke om jeg hadde hjertestans, jeg må innrømme at jeg aldri gravde i detaljene der, det var såpass vemmelig og jeg var i grunnen bare takknemlig for at jeg overlevde. Jeg vet bare at jeg sluttet å puste, og at jeg tydeligvis begynte med det igjen etter at det kom hjelp til. Og sannsynligvis var årsaken en bukhinnebetennelse (har jeg regnet meg fram til i dag, etter å ha lest om bukhinnebetennelser i pensum) for de åpnet meg jo igjen, og jeg lå med åpent sår en god stund etterpå.

Jeg vet ikke. Men amor sier at hun følte at hun skulle dø, mens jeg rett og slett ikke hadde peiling på at det holdt på å skje. Og det er derfor jeg tenker at det kan være (under)bevisstheten som spiller inn, og at det ikke er en reel ut-av-kroppen-opplevelse.

[Dixie Diner]

Nei, altså, hvem vet egentlig? Ingen av oss kan si verken at spøkelser ikke finnes eller at de finnes, at det er et liv etter døden eller at alt er sort og ingenting. Vi får (desverre) ikke det svaret før vi dør, så det er jo bare ens eget valg om man vil tro eller ikke. For meg føles det like naturlig å tro på et liv etter døden som det for en skeptiker er å tro at det ikke er noe etterpå, så får vi se hvem som har rett da, når den dagen kommer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Nei, altså, hvem vet egentlig? Ingen av oss kan si verken at spøkelser ikke finnes eller at de finnes, at det er et liv etter døden eller at alt er sort og ingenting. Vi får (desverre) ikke det svaret før vi dør, så det er jo bare ens eget valg om man vil tro eller ikke. For meg føles det like naturlig å tro på et liv etter døden som det for en skeptiker er å tro at det ikke er noe etterpå, så får vi se hvem som har rett da, når den dagen kommer.

Uff. Tenk å tilbringe evigheten sammen med en haug folk som peker og ler og sier "Hva var det jeg sa!".

[Dixie Diner]

Jeg skal være snill. Kanskje pekele bittelitt, men ikke mye.

[Filifjonka]

Nei.

[ItsOnlyMe]

Hørt om flere som har vert "klinisk døde" men som plutselig har komt tilbake igjen.... Og som har fortalt om dette "lyset"... Dem har altså vert så nærme døden at bevistheten har vert borte, hjertet vil ikke mer, og legene har trodd at nå er håpet ute. Plutselig endrer noe seg likevel, hjertet slår igjen... Mirakel? ja!
Jeg tror det er forskjellen på det amor skriver og det du milfrid beskriver.
Amor var nok borte, men komtilbake til vår verden.... Milfird kom ikke så langt at hun såg over på den andre siden, derfor kan hun heller ikke huske noen opplevelser derfra..

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Nei, altså, hvem vet egentlig? Ingen av oss kan si verken at spøkelser ikke finnes eller at de finnes, at det er et liv etter døden eller at alt er sort og ingenting. Vi får (desverre) ikke det svaret før vi dør, så det er jo bare ens eget valg om man vil tro eller ikke. For meg føles det like naturlig å tro på et liv etter døden som det for en skeptiker er å tro at det ikke er noe etterpå, så får vi se hvem som har rett da, når den dagen kommer.

[Polyanna]

"Lyset" forklares veldig lett nevroligisk, gjør det ikke? Når oksygentilførselen stenges helt ut så skjer det noe med synssignalene til hjernen, med en velværefølelse, etc.

[Kitty Bastard]

Hva om man ikke VIL være med på etterlivet? Blir man tvunget? Er det litt som et kjipt familieselskap mora di tvinger deg med på, liksom?
Også må du sitte ved siden av en eller annen filletante som stinker som en heis med gamle damer som er helt himmelfallen over hvor stooooor du har blitt, og som prøver å prakke på deg hårete, gamle veske-kamferdrops.