Om å være prinsippfast

[Skremmern]

Mye sannhet i det du sier, Mams. Jeg hadde en gang en diskusjon med en barnløs ung mann som var selvutnevnt ekspert for han passet da nevøene sine av og til.

Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg er mer åpen og forståelsesfull nå enn før jeg fikk barn og oppdaget skravleforum, men samtidig blir det litt vanskelig å sammenligne meg nå med da, ikke bare fordi jeg er eldre og klokere nå, men fordi jeg oftere er nødt til å ta et standpunkt og mene noe på nett, man henger tross alt på et diskusjonsforum. Så blir jeg konfrontert med noe eller tilfeldigvis faller innom en spennende diskusjon, svarer jeg utifra hva jeg føler og tenker (og på den måten tror jeg vet noe?) om saken, gjerne uten de nødvendige egenerfaringer til å vite for sikkert. Skulle man derfor gå ned den veien senere oppdager man kanskje en helt annen virkelighet og skifter mening. Ikke at man svirrer rundt hodeløs IRL uten mål og meninger, men jeg for min del diskuterer hovedsaklig bare på nett.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg nevnte tidligere i tråden at jeg er mer åpen og forståelsesfull nå enn før jeg fikk barn og oppdaget skravleforum, men samtidig blir det litt vanskelig å sammenligne meg nå med da, ikke bare fordi jeg er eldre og klokere nå, men fordi jeg oftere er nødt til å ta et standpunkt og mene noe på nett, man henger tross alt på et diskusjonsforum.

Folk er jo også veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å dra diskusjonen så langt som overhode mulig for å teste "yttergrensene", noen formulerer seg nok også mer bastant på nett enn i RL (skriftspråket innbyr til mer "firkantete" uttalelser også).

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

[bina]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

Men er ikke det nettopp prinsippene man ser?

Teoretiserer litt - prinsipper er vel de tingene vi mener "bare fordi", og oftest har vi drøssevis av argumenter for hvorfor prinsippet ikke bare er bra, men DetEnesteRette. Når man da møter noen med motsatte prinsipper, så tror jeg at man på en måte mister evnen til å kommunisere, for begge parter tror at det handler om den rasjonelle argumentasjonen. At "hvis bare" jeg får lagt fram mine argumenter, så vil den andre se det, og bli enig med meg.

Men i stedet for at den andre (oftest opplevd som "kverulanten") tar til seg den fornuft og visdom som prinsipp-eieren mer enn gjerne deler av, så begynner kverulanten å motsi og argumentere med de mest meningsløse argumenter. (Og selvsagt opplever begge parter akkurat dette, ens egne fornuftige argumenter mot kverulantens tullprat).

Hvis du føler deg HELT sikker på at du har rett, så tror jeg det er umulig å se fruktbarheten i diskusjon. Hvis noen kommer til deg og sier at de tror sola er en stor lampe som noen har hengt på himmelen, så VET du at de tar feil. Og på samme måte tror jeg de fleste opplever det å ha prinsipp - de VET at de har rett og at meningsmotstanderne tar feil. Man glemmer at det handler om MENINGER og tror det handler om FAKTA og FEIL.

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Folk er jo også veldig forskjellige. Noen synes det er spennende å dra diskusjonen så langt som overhode mulig for å teste "yttergrensene", noen formulerer seg nok også mer bastant på nett enn i RL (skriftspråket innbyr til mer "firkantete" uttalelser også).

Men jeg må si jeg stusser når jeg leser at en person (Brutus) lar barnet sitt sykle på trehjulssykkel uten hjelm under oppsyn og andre (i dette tilfelle Skvetten) blir helt hysteriske og babler om hjernen som blir smurt utover asfalten. Da lurer i alle fall jeg på om jeg er vitne til en gjeng med galninger som snakker sammen. Mange diskusjoner går laaaangt over grensen til det ekstreme både når det gjelder soving, straff, bilsikring, overgrep etc. Jeg lurer på hvorfor det blir slik? Er det fordi det ene ordet tar det andre og folk blir så engasjert at de mister perspektivet?

(Jeg tok bare med nickene, fordi jeg orker ikke slike "noen" og"enkelte" diskusjoner. Det er ikke viktig hvem som sa hva. Jeg prøver å peke på en generell tendens.)

Dette er noe av det som har gjort at jeg i lange perioder ikke har orket å delta noe særlig i diskusjoner på forum, for noen ganger er det komplett umulig å få tatt en ordentlig diskusjon uten at ting vris og vendes på og blåses fullstendig ut av proporsjoner. Da jeg var relativt fersk på forum og hadde all verdens av tid til å sitte og diskutere og tulle og tøyse i dagevis kunne det være litt morsomt, men nå er det egentlig bare irriterende. Man kunne nesten like gjerne hoppet inn i en hvilken som helst Dagbladet-diskusjon.