Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

Det å ha råd til å skille meg er den ene trivselsfaktoren i hele mitt liv så langt som har hatt størst betydning, ja.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

... Men ...Men! Når jeg leser dette blir jeg helt i stuss. (Og jeg tror at grunnen til at jeg stusser er at vi kanskje har forskjellige tanker om økonomi, men det vet jeg ikke.)

For meg er penger trivsel. De fleste av oss vil som voksne få nogenlunde like utgifter (hus, bil, barn, transport etc), og de pengene som blir igjen når utgiftene er betalt bidrar direkte til å øke trivselen. Om man velger å gå på stjernerestauranter, kjøpe seg klær eller ta det ut i tid ved å jobbe redusert (for man kan ikke jobbe redusert uten at det går rundt økonomisk) - det er ett fett for meg.

Men det å si at "det å tenke trivsel" ikke innkluderer "et økonomisk perspektiv" det virker unaturlig for meg. For meg er det slik at selv om det økomimiske bare er en bit av trivselen, så er det for meg uten tvil innkludert. (Andre ting som er innkludert i trivsel for meg er helse. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å vært frisør, selv om jeg elsker å holde på med hår. Jeg er kjempeglad i å bare sitte og gre ungene. Og flette, sette opp håret etc Men frisør er helt uaktuelt for meg som sliter med kontakteksem, psoreasis og generelt sett tørr hud.)

Ja der fikk du på en måte det verste ut av innlegget mitt. Selvfølgelig er det økonomiske også en del av min trivsel. En utdannelse i det hele tatt. Jeg vil også klare meg selv , men jeg velger ikke yrke ut i fra lønnslippen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Ja og jeg forstår problemstillingen. Hvorfor føler vi fortsatt at vi må velge slik? Arv eller miljø?

Jeg mener det er kulturelt betinget. Arve-miljø, om man kan si det slik. Jeg mener ikke det ligger i genene våre å ta dårligere karrierevalg enn menn, men at i lang, lang tid har ikke karriere vært nødvendig for kvinner å tenke på. I tillegg tror jeg det har kommet en motreaksjon på feministbølgen på søttitallet, et slags opprør mot mødrene våre. Vi trasser gjennom å "velge selv", selv om det er et dårligere valg.

Var det artikkelen som nevnte at amerikanske kvinner ofte tar skikkelig utdannelse for å bli attraktive partnere, og etter de er gidt bare være hjemme? Det er jo virkelig helt hull i hodet.

[allium]

Det er jo ikke snakk om å velge en jobb man hater for å få bedre lønn, men om også å tenke på om man kan forsørge seg av jobben. Og om å tenke litt utenfor boksen. Vil man "jobbe med mennesker" er det ikke bare sykepleier og førskolelærer som kan være aktuelt, men også for eksempel en del jobber i databransjen, innen applikasjonsutvikling.

Men noen må være sykepleiere og førskolelærere sa dere? Ja, da får man betale godt nok til at noen velger det.

[Neket]

Jeg tror man må finne en gylden middelvei mellom penger og trivsel. Jeg tror ikke at det å velge yrke kun utfra økonomi er noen god løsning, man tilbringer mye tid på jobben, og trives man ikke der har man det ikke bra, samme hvor mange millioner man har på bok.

Samtidig er det viktig å ikke bare tenke trivsel, det spiller ingen rolle hvor gøy det er hvis man ikke har jobbmulighet eller ikke kan leve av det man gjør av andre grunner. En mellomting er nok fint. Noe som kanskje er litt mindre gøy, som betaler litt bedre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Ja der fikk du på en måte det værste ut av innlegget mitt. Selvfølgelig er det økonomiske også en del av min trivsel. En utdannelse i det hele tatt. Jeg vil også klare meg selv , men jeg velger yrke ikke ut i fra lønnslippen.

Ja, jeg blir veldig forvirret når jeg leser dette. Fordi: Hvis det økonomiske er en del av din trivsel, hvordan kan du da ikke delvis velge yrke ut i fra lønnsslippen?

Det er mulig at det du mener er at lønsslippen ikke er den viktigste faktoren når du velger/valgte yrke, og der er jeg helt enig med deg. Det var definitivt ikke den viktigste faktoren for meg heller, og vil ikke være det hvis jeg gjør endringer i livet mitt, men selv om det ikke er den viktigste faktoren, så er det en faktor jeg regner med, ja. (Og dette er så internalisert i meg, at jeg kjenner at jeg går ut i fra at alle andre tenker slik også. Det er vel dette man kaller kulturforskjeller. Disse indre reglene som er så forankret at vi ikke kan tenke oss at andre mennesker har andre regler de lever etter. Men det var virkelig en digresjon.)

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, jeg blir veldig forvirret når jeg leser dette. Fordi: Hvis det økonomiske er en del av din trivsel, hvordan kan du da ikke delvis velge yrke ut i fra lønnsslippen?

Det er mulig at det du mener er at lønsslippen ikke er den viktigste faktoren når du velger/valgte yrke, og der er jeg helt enig med deg. Det var definitivt ikke den viktigste faktoren for meg heller, og vil ikke være det hvis jeg gjør endringer i livet mitt, men selv om det ikke er den viktigste faktoren, så er det en faktor jeg regner med, ja. (Og dette er så internalisert i meg, at jeg kjenner at jeg går ut i fra at alle andre tenker slik også. Det er vel dette man kaller kulturforskjeller. Disse indre reglene som er så forankret at vi ikke kan tenke oss at andre mennesker har andre regler de lever etter. Men det var virkelig en digresjon.)

Det er en faktor jeg selvfølgelig regner med, men den er ikke den viktigste faktoren. Meningsfull jobb er det viktigste for meg. Å føle at jeg bidrar på det jeg er best til, egentlig. Det skaper trivsel og energi. (Om det fortsatt er slik om noen år, da jeg kanskje ikke er så idealistisk lenger, gjenstår å se... )

[Éowyn]

Mannen min har valgt yrke etter interesse. Jeg valgte etter "tja, noe må jeg jo gjøre, jeg kan ikke holde på å vase rundt på UiB i årevis..." (og hadde aldri fått jobb med det jeg egentlig vil gjøre, ikke i Norge.) Mannen min tjener det dobbelte av meg.

Kommer noen av barna (og da særlig datteren min) til å ymte frampå at hun ta utdannelse/vil jobbe innen den retning jeg gjør kommer jeg sterkt til å fraråde dette.

Skulle en av oss jobbe redusert hadde det blitt meg. Av den enkle grunn at mannen min tjener såpass mye bedre enn meg så det hadde blitt et stort økonomisk tap for oss ift om jeg hadde gått ned i stillingsprosent.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Mannen min har valgt yrke etter interesse. Jeg valgte etter "tja, noe må jeg jo gjøre, jeg kan ikke holde på å vase rundt på UiB i årevis..." (og hadde aldri fått jobb med det jeg egentlig vil gjøre, ikke i Norge.) Mannen min tjener det dobbelte av meg.

Kommer noen av barna (og da særlig datteren min) til å ymte frampå at hun ta utdannelse/vil jobbe innen den retning jeg gjør kommer jeg sterkt til å fraråde dette.

Min mann valgte også etter interesse. Jeg valgte noe safe. Jeg har allerede sagt til ungene at de må tenke seg godt om før de velger mitt yrke. Rett og slett fordi det betaler lite i forhold til hva jeg må gi.

Eldste ser ut for å ikke tenke på kjønn eller tradisjoner når hun tenker på yrke. Dog heller ikke lønn, det har hun ingen peiling på. Kanskje min masing om at hun må velge noe som virker interessant er medvirkende. Insjinør og lege er hotteste alternativene nå, og de er jo i alle fall ikke tradisjonelle kvinneyrker.

Jeg er veldig spent på hvordan faget utdanningsvalg er med på å få flere til å velge rett yrke. Vi har mye å gå på i skolen når det gjelder å veilede med hensyn til yrke.

[Polyanna]

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Ikke at man skal velge lege om sykepleie er det som interesserer en, og en ikke syns det er viktig å ha det romslig økonomisk som voksen, men det er virkelig skummelt hvor fort man tenker inne i den stereotype boksen.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Ikke at man skal velge lege om sykepleie er det som interesserer en, og en ikke syns det er viktig å ha det romslig økonomisk som voksen, men det er virkelig skummelt hvor fort man tenker inne i den stereotype boksen.

Når min jente sier hun vil jobbe med syke sier også folk automatisk til henne at det er "fint å bli sykepleier". Selvfølgelig ville de ikke ha sagt det samme til en gutt.
Da vi for noen uker siden fløy British Airways og den kvinnelige kapteinen ønsket oss velkommen ombord osv. utbrøt en av passasjerene spontant "å herregud, det er en kvinnelig kaptein", mannen hørtes genuint sjokkert og redd ut

Jaja, digresjon men slik er nå fortsatt i år 2010, helt utrolig. Aftenposten har hatt mange fine artikkler på den kjønnsdelte barndommen som er tilbake for fullt, både når det gjelder klær, leker og barnebøker ikke minst.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Jeg leste nettopp et intervju med Molly Ringwald (fra Pretty in Pink) i det populær-feministiske bladet Bust (anbefales!), hvor hun forteller om en barndomsvenninne som sa at hun ville bli sykepleier og Mollys mor spør "Hvorfor ikke bli lege da?", og denne venninnen vokser faktisk opp til å bli lege. Det er så utrolig viktig at vi ikke legger stereotypier på barna våre, selv om det er veldig, veldig lett. Jeg gjør det mange ganger selv, og må sparke meg selv på leggen.

[Polyanna]

Svigerinnen min snakker alltid om hvordan datteren "alltid har hatt lyst til å bli sykepleier", og jeg VET at hennes respons på "noe med syketing" er "sykepleier". Det har mye å si, tror jeg!

[allium]

Det er ikke for ingenting at mange har problemer med denne gåten:

En far og hans sønn var utsatt for en ulykke. Når de triller gutten inn på akutten utbryter legen: Herregud - det er jo min sønn!

Hvordan er dette mulig?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg leste nettopp et intervju med Molly Ringwald (fra Pretty in Pink) i det populær-feministiske bladet Bust (anbefales!), hvor hun forteller om en barndomsvenninne som sa at hun ville bli sykepleier og Mollys mor spør "Hvorfor ikke bli lege da?", og denne venninnen vokser faktisk opp til å bli lege. Det er så utrolig viktig at vi ikke legger stereotypier på barna våre, selv om det er veldig, veldig lett. Jeg gjør det mange ganger selv, og må sparke meg selv på leggen.

Så sant så sant. Det er mye leggsparking her også i forhold til det. Samtidig er jeg litt opptatt av at det er viktig å balansere dette, slik at det ikke blir sånn at det bare er det som tradisjonelt er guttegreier som er akseptert. Jeg har flere i omgangskretsen som applauderer jenter som leker med biler og verktøy, men samtidig rynker på nesen når guttene vil leke med dukkevogn. Det er kult for jenter å være guttete, men ille for gutter å være jentete. Da blir jeg litt lei meg.
:I digress:

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Det er kult for jenter å være guttete, men ille for gutter å være jentete. Da blir jeg litt lei meg.
:I digress:

Jepp. Jeg leste en artikkel i et dansk foreldreblad om det for lenge siden, om hvordan tradisjonelt guttete farger, interesser osv. er mye mer verdsatt i samfunnet enn de som er tradisjonelt jentete. Man må bryte ned barrierer begge veier.

[Éowyn]

Jeg har en niese som vurderte å bli enten lege eller sykepleier. Jeg argumenterte som bare det for legeyrket (bla. brukte eks. fra klassevenninner- dog ikke sykepleiere- som nå sliter med å få kjøpe en liten leilighet pga lønnen), men det ser ut til å hun kommer til å søke sykepleiestudiet. (Hun tar noen andre fag nå, så det kan jo være hun ombestemmer seg til SO neste år.)

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Dette er ikke rettet mot deg, selv om jeg siterer deg, Ployanna. Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege. Og jeg er forresten blant "taperne" som jobber redusert.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jepp. Jeg leste en artikkel i et dansk foreldreblad om det for lenge siden, om hvordan tradisjonelt guttete farger, interesser osv. er mye mer verdsatt i samfunnet enn de som er tradisjonelt jentete. Man må bryte ned barrierer begge veier.

En av niåringens venninner kler seg nesten kun som gutt. Fotballklær er favoritten. Sånn har det vært siden hun gikk i barnehagen, og ingen har reagert spesielt på det. Men da lillebroren hennes begynte å kle seg ut i kjoler, innkalte barnehagen til samtale om kjønnsidentiteten hans.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

En av niåringens venninner kler seg nesten kun som gutt. Fotballklær er favoritten. Sånn har det vært siden hun gikk i barnehagen, og ingen har reagert spesielt på det. Men da lillebroren hennes begynte å kle seg ut i kjoler, innkalte barnehagen til samtale om kjønnsidentiteten hans.

Det er ille. Da tror jeg jeg hadde blitt ganske gretten.
Men jeg har kjent litt på det, at mødre sier med så utrolig stolthet at døtrene er skikkelig guttejenter og bare vil leke med biler, mens jeg (til min store ergrelse) føler jeg må unnskylde at snupsen kun vil gå med kjole og elsker å leke med dukker, pet shop og annet typisk jentegreier.

forøvrig skjønner jeg godt at en del velger sykepleier fremfor lege jeg, altså, det er jo relativt enorme forskjeller på opptakskrav, studielengde og ansvarspress på de to yrkene, og legestudiet er ikke noe som passer for alle, akkurat (helt uten å tenke kjønn)
Men selvsagt bør det ikke være slik at man foreslår sykepleier til jenter og lege til gutter. Så klart ikke!