Fra tynn/slank til overvektig

[Acsa]

Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost.

[mamaria]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost.

Nesten samme historie som meg. Har ikke hatt normalt forhold til mat på det jeg kan huske...
Fordi jeg var aktiv som ung, var det først etter å ha født barn nr 1 at jeg la skikkelig på meg. Rolig barn, loff med nugatti og billig appelsinbrus. Jeg var nede i før-fødsel-vekt kjapt, men derfra gikk det sakte oppover. Jeg merket det ikke. Først da en søster så hyggelig bemerket noe sånt som at "nå må du skjerpe deg før du blir ei skikkelig dundre" noen mnd etter, SÅ jeg det. Da hadde jeg lagt på meg ca 15 kilo på 4 mnd.

Siden den gang har det gått litt opp og ned. Jeg er god på å slanke meg i noen uker, men så blir jeg drittlei, og det er som om jeg må protestere mot min egen avgjørelse om å gå ned i vekt. Tror det er gamle spøkelser fra den tida min mor foreslo at vi skulle slanke oss sammen fra mandagen av.
Da går jeg opp igjen, av og til fort, av og til sakte. Like forbanna på meg selv hver gang. I år har jeg rukket å gå ned 12 kilo på pulver, og deretter gått opp minst 15. Har ikke veid meg på en stund.
Denne gangen har jeg hatt skylapper på, og tenkt at -senere. IKKE nå.
Dagene er for rolige og ustrukturerte fordi jeg er delvis sykemeldt. Jeg måtte kjøpe meg et par topper og bukser i helga, str 44 og 46.
Og når jeg ser bilder fra sydenturen nylig blir jeg enkelt og greit kvalm, og sletter dem. Jeg føler meg ikke så svær som jeg ser ut.

[Maverick]

Jeg la på meg ekstremt mye da jeg ble gravid med nr. 1, var noenlunde invalidisert, (mye fordi det er et ganske heftig sjokk for kroppen å smekke på 50 kilo på 8 måneder), ble bedagelig anlagt og regnet med at alt skulle renne av av seg selv etter at pjokken var ute. Det gjorde det ikke. Etter det første vekttapet begynte jeg å gå opp igjen.
Da var det kutt av godis, bevege seg mer, de seriøst enkle grepene. Og så gikk jeg ned.

Men nå har jeg et håpløst forhold til mat, og er ingen fan av "en blind leder en blind"-strategien.

[Katta]

For meg er det tre ting som har spilt en rolle med hensyn på vekt. For det første gikk jeg opp veldig mye i første svangerskap. Noen bør fortelle førstegangsgravide at det er en stor fordel å leve supersunt i svangerskapet, for den amminga tar ikke med seg så mange kilo som man skulle håpe på. De kiloene som kom på da, gikk aldri helt av igjen. Det ble ti kilo ekstra, og de sitter fast ennå. Og i perioder endel mer. Det andre som har spilt en rolle for meg, er kombinasjonen jobb og barn. Som innebærer tidsklemme, mer bilbruk, mer fokus på mat og mindre trim. For det tredje jobber jeg i perioder mye om natten. Jeg har etterhvert sett at det ikke er bra med hensyn på vekta. Selv om jeg ikke spiser noe ekstra (som i seg selv er en bragd når man går fra post til post og blir invitert på godsaker av sykepleierne), går jeg ikke ned i vekt i perioder med mye nattarbeid. Jeg har derfor lurt på om det gjør noe med hormonbalansen eller forbrenninga.

For meg begynner varsellampene å lyse når buksene mine strammer. Jeg lærte på GR-kurs at en buksestørrelse utgjør 4-5 kg. Det stemmer bra med varsellamper for min del.

Og kost vs trening: for meg er det sånn at enten er jeg i en god sirkel hvor jeg trener, spiser sunt og har overskudd, eller jeg er i en dårlig sirkel der jeg sitter på sofaen, føler meg sliten og har søtsug. Trening er viktig fordi det hjelper til med å spise riktig. Den faktoren er for meg viktigerer enn bidraget til forbrenninga i seg selv.

[Marit K]

Denne tråden har vært nokså ubehagelig å lese, og jeg regner med at det er fordi den treffer på følsomme steder. Selv var jeg undervektig i ungdomsårene og kunne spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg et gram. Det, ved siden av å vokse opp i en familie som mente at mat var kos, og at dersom man virkelig koste seg (og det gjorde man til hverdags også må skjønne) skulle man spise til man omtrent kastet opp, har gitt ganske sørgelige matvaner det er vanskelig å kvitte seg med. I voksen alder har jeg lagt på meg en hel del, og jeg sliter virkelig med å finne vilje og motivasjon til å gjøre noe med det, fordi maten har et slikt sterkt tak på meg. Det blir som å kvitte seg med en bestevenn, og jeg vet at før eller siden må jeg skjønne at dette er en av de mange bekjentskapene man får gjennom livet som man bare må sette grenser for og tøyle litt. Alle har vi vel en slik venn. Det er bare så inderlig vanskelig å ta dette første steget. Om man bare hadde hatt noen å gjøre dette sammen med, men slike Grete Roede-kurs-greier er slettes ingen ting for meg. Tenk om det var med mat som med røyk- at man bare kunne kutte det ut og aldri ta en matbit igjen. Jeg har nemlig sluttet å røyke, og det helt uten problemer. En dag stumpet jeg røyken og har aldri prøvd det igjen. Null problem. Mat derimot...

[Nessie]

Men jeg har på en måte "alltid" vært stor. Eller. Jeg har iallefall følt meg stor. Men jeg var høy og kraftig ganske tidlig, men jeg var også VELDIG aktiv i barneåra/tenåra, og holdt det i sjakk på den måten. Første gang jeg ble såpass stor at jeg kan si jeg var overvektig var vel da jeg starta på høgskolen, og sluttet med handball og gym på skolen.

[Fibi]

Da jeg fikk kyssesyken og var nede i rundt 45 kg (168 cm på den tiden) sluttet jeg å trene roing. Jeg gikk fra ni økter i uken til "sånn halvveis" i gymmen. Samtidig begynte jeg på videregående, og der var det brusautomat på skolen. Legg til ny kjæreste og den obligatoriske sofakosen med digg og film, to svangerskap og en spiseforstyrrelse (BED) med tilhørende depresjon, og vips er man hundre kilo i dag.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )

Det første man gjør er vel en overdrivelse, men ja. Jeg har sluttet på dagen i samtlige graviditeter. (Med minstemor sluttet jeg fjorten dager før, det var veldig planlagt). Det har vært superlett og noe jeg har vært veldig motivert for, jeg har alltid visst at jeg ikke skulle røyke som gravid, det var noen UL-bilder av et foster som ble påvirket av mors røyking som fikk meg så bestemt på det, jeg så hvordan det lille vesenet virkelig plagdes når moren tok en røyk.

Men slik min spiseforstyrrede mor serverer sunn og god mat med jevne mellomrom til sin familie, mens hun selv spiser nada eller bare litt og heller inntar måltidene i smug, så nærer jeg mer omsorg for ungene mine enn meg selv. Jeg slutter gjerne å røyke for barna mine, men for egen del så har jeg både noen selvdestruktive trekk og noen hedonistiske trekk som tilsammen fører til at jeg røyker. Ikke mye lenger, ikke ofte, men litt. Og jeg tror helt ærlig jeg aldri kommer til å slutte helt. Jeg blir aldri en winnertip-innerøykende bingodame med gule fingre og rallende hoste, men jeg kommer alltid til å ha med røyk på fest eller røyke en eller to røyk om dagen i perioder.

[Blondie]

Jeg skjønner ikke hva fornuft har med saken å gjøre. Virkelig ikke. For mange gjelder jo dette faktisk sykdom - det er ikke bare å ta seg sammen. Overspising er veldig komplisert og arter seg forskjellig, men stort sett krever det mye for å få hjelp. Det er rett og slett ikke særlig anerkjent som problem. (selv om det har blitt bedre de siste årene).

Jeg har selv vært både anorektiker og overspiser. I førstnevnte perioder har støtteapparatet vært formidabelt, som overspiser har det ikke vært snakk om i det hele tatt.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg har selv vært både anorektiker og overspiser. I førstnevnte perioder har støtteapparatet vært formidabelt, som overspiser har det ikke vært snakk om i det hele tatt.

Jeg slutter aldri å undre meg over dette.
Jeg har prøvd noen ganger å få hjelp via helseNorge, men utover beskjed om å kutte ut bløtkake (bløtkake liksom ) eller kirurgi er det lite å hente.
Nå har jeg mitt eget opplegg med verden beste og snilleste/strengeste fastlege

Det er vel langt flere som dør av overvektrelaterte sykdommer, enn de som dør av sykdommer foråsaket av andre spiseforstyrrelser?
(uten at de gruppene skal settes oppimot hverandre)

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.

For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.

For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.

Igjen, jeg skjønner at dette temaet er sårt og personlig, det er jo det for mange av oss, men enden på visa blir ofte "å, skam deg, det finnes andre som har det verre". Like lite konstruktivt som å servere ungene regla om sultne barn i Afrika.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Og jeg får litt lyst til å rødprikke denne typen innlegg, kjenner jeg. For det er det at jeg vet de kommer, som gjør at jeg (ikke lengre) har særlig lyst til å delta i disse trådene.

Som Mim sa: snørr og barter. Det er selvfølgelig to ting å være/ha vært ekstremt overvektig, og bare ha noen kilo for mye, og de to tingene er veldig vanskelig å diskutere i samme tråd, uten at noen skal føle seg støtt. Jeg synes forøvrig det er sagt mye fornuftig her om de mekanismene som gjør at man kan gå fra normalvektig til overvektig. Og sammenlikningen med alkoholikere og narkomane er selvfølgelig veldig god, og ikke minst viktig. For mennesker kan jo kutte ut alkohol og narkotika, men man kan ikke si "nei takk, jeg spiser ikke". Og av det følger det jo naturlig at det er mye mer komplisert å være en matmisbruker enn en en som misbruker medikamenter. At ekstrem fedme kan regnes som en sykdom på lik linje med andre misbruk, bør være hevdet over en hver tvil.

Men så er det den andre biten da, og der hvor snørr og barter kommer inn. Det er veldig mange, og stadig flere, som er overvektige. Ikke over grensen til sykelig fedme, men overvektige. As in at fettprosenten er vel over det den bør være. Og det er faktisk et samfunnsproblem og et helseproblem at stadig flere av oss må opp i størrelse 42 til 44.

De aller, aller fleste av oss vil aldri bli sykelig tykke. Vi vi vil bare være litt runde. Vi vil spise oss opp, og slanke oss ned igjen. Og for dem som virkelig sliter med overvekten, der overvekten er mer enn bare kosekilo, så kan jeg forstå at det kan føles fryktelig bagatellmessig det hele, men det er fremdeles et samfunnsproblem at stadig flere av oss springer rundt med for høy fettprosent. Eller springer og springer, det er vel kanskje det at vi ikke springer så mye som er problemet...

Jeg mener det må være lov å adressere det problemet det faktisk er at gjennomsnittsmennesket blir tyngre og tyngre. For det gjenspeiler det at vi spiser feil og beveger oss alt for lite, og gir økning av sykdommer vi ikke vil ha. Og det er trist at et hvert fokus på dette blir vridd til at vi ønsker å se ut som om vi er tyve og modelltynne, for det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om det Mim snakker om - at man skal være i sitt livs form. Ikke fasong.

Jeg synes virkelig vi er på helt feil vei hvis vi går mot et samfunn der det er ok for alle å være størrelse 42-44. Eller la meg omformulere det, for klesstørrelser er et dårlig eksempel, man bærer klesstørrelser forskjellig, i like stor grad som BMI ikke er et godt mål. Jeg synes det er feil om vi går mot et samfunn der det er ok at "folk flest" (altså ikke de med et komlisert forhold til mat - snørr og bart!) har en så høy fettprosent at det øker faren for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.

Og det handler ikke om å slanke seg, men om kosthold (ferdigmat, fastfood, brus, alkoholvaner osv) og om bevegelse.

Når jeg er størrelse 42 er jeg overvektig i form av eplefasong og skyhøy fettprosent. Jeg er nå størrelse 38, men veier omtrent det samme jeg gjorde da jeg var en størrelse 42. Men jeg har midje og en normal fettprosent. Bare for å illustrere at dette ikke dreier seg om vekt for alle.

Sånn, rødprikk i vei, Smilet, om du synes jeg fortjener det. Men jeg mener virkelig at det må gå an å diskutere overvekt som generelt samfunnsproblem, uten at vi samtidig skal føle at vi tråkker på dem som sliter med fedme av helt andre grunner enn dem som bare koser på seg noen kilo. Jeg synes det er rett og rimelig å holde de med sykelig overvekt fullstendig ute av debatten om at gjennomsnittnordmannen er blitt feitere, iom at det er to helt forskjellige ting som ligger bak det å være overvektig og det og være sykelig overvektig. Som det er blitt påpekt igjen og igjen. Man blir ikke sykelig overvektig uten at det ligger noe mer komplisert bak, fysisk eller psykisk. Og det er ingen easy fix for det. Men for nordmenn flest så handler det stort sett og kosthold og trening og det å ta seg sammen på et eller annt vis.

[Milfrid]

Forøvrig blir jeg helt satt ut av å lese alt det folk kan finne på å si til andre i denne og den andre tråden om overvekt. Fy f****! Men det beviser jo bare at det finnes uendelig mange idioter, og at tykk i skallen i grunnen er uendelig mye mindre "sjarmerende" enn tykk i kroppen.

[tiddelibom]

Dette er interessant lesing. Jeg er en sånn som alltid har hatt noen kilo for mye, men jeg har aldri følt meg feit. Dog: jeg har vel også en grense på str. 44. Om jeg ikke får på det, da må jeg ta noen grep. Jeg går litt opp og ned i perioder, og tar iblant grep, slik jeg har gjort nå en stund.

Nå har jeg klart å gå ned 6 kilo siden april ved å kutte godteri og chips totalt (for meg er det lettere å la det helt være enn å unne meg litt, for det blir aldri litt, det blir alltid hele posen/platen), og trene masse, samt prøve å spise fornuftig. Det skal mye til for meg. Jeg ligger nå på et kaloriinntak på ca 1700 / dag i snitt (da er det innbakt utskeielse på fredag og lørdag), og trener 9-11 timer i uka. Vektnedgangen går utrolig sakte synes jeg. Men jeg målte meg i går, og krymper litt, i det minste.

Jeg tror det er mye i det at man forbinder kos med mat. Det er en utfordring å kose seg uten å stappe noe i munnen.

[Ole Brumm]

For min egen del, så er der varsel-klokker som kimer når jeg må legge bort favoritt buksene fordi de er blitt for stramme. Nå er jeg normalvektig i utgangspunktet, har en BMI som ligger i øvre halvdel av normalområdet. Jeg vet av erfaring at for min del så er det nesten bare kostholdet som gir meg de kiloene, å trene i seg selv har ingen betydning for min vekt (siden jeg da premierer meg selv med litt sjokolade eller lignende om jeg har vært "flink" til å trene).

Også er jeg litt som Joika når det gjelder trening, det skal være gøy og helst noe jeg gjør sammen med andre, å trene bare for å trene fungerer ikke i lengden. (Hjemmetrening er ikke helt min greie, har både ball, mini step og diverse treningsvideoer/spill.)

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Fiskedask og rødprikk notert.

Jeg skjønner at det er sårt, men jeg syns at det å si at størrelse 42 aldri betyr overvekt, blir omtrent like feil som å si at det alltid gjør det. Men jeg kan være enig i at det nok sjelden vil tilsi fedme. Om det finnes objektive mål for overvekt (eller skjønnhet, menneskeverd, psykisk styrke), er verken badevekta eller klesstørrelser blant dem. Det blir for unyansert, det var det jeg ville frem til.

Størrelser, også den omtalte 42, er relative. Min mann er svært slank, og selv om vi to bruker samme størrelse i shorts, betyr ikke det at jeg er det. Jeg er over 20 cm lavere, og veier nesten like mye. Skal jeg da la være å ta tak i overvekten min, fordi jeg kan skryte av et normalt tall bak i buksa? Selvfølgelig ikke.

Generelt syns jeg det blir vanskelig å snakke om lettere overvekt og fedmeproblematikk i samme tråd, nettopp av grunner som dette.

Jeg elsker Mim litt i dag.

[Blondie]

Dette er en skikkelig deprimerende tråd, faktisk, uten at jeg klarer å redegjøre for hvorfor sånn egentlig.

Jeg kan fint legge på meg 20 kg på to måneder. Da innebærer det ikke sinnsyke mengder mat og snop av gangen, men et jevnt sig. Jeg blir så deprimert fordi vekta øker og dermed tenke at jeg ikke fortjener annet enn å bli sykelig overvektig. Det er derfor det ofte i perioder tipper helt andre veien også, fordi redselen for å gå opp veldig mye på kort tid er så innprentet i tankegangen.