Fra tynn/slank til overvektig

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?

Det enorme markedet for diverse slankeprodukter er vel en klar indikasjon på at mange prøver å gjøre noe med det. Som Appelsin skriver, så virker det jo som om de fleste veldig overvektige har hatt en utvikling som er - 10 + 15 -15 + 20 - 20 +25 osv. Jojoen får større og større utslag, forbrenningen er på tur og jeg tror ik tillegg at dersom man går på en eller annen "kur", så er faren for å sprekke totalt overhengende.

Hvis man i tillegg bruker mat som dop/trøst/belønning eller hva_har_du, så er det jo lett for at det går gale veien. Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.

Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.

En venn av meg som er psykolog jobbet forresten på en ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og han hadde overspiserne, selvskaderne og anorektikerne i samme samtalegruppe. For det var gjerne det samme som lå i bunn, men at selvskadingen hadde fått ulikt utslag. Noen spiste, noen lot være å spise og noen rispet og skar seg. Alt for å få utløp for smerten inni. Og jeg har fått vite at angst og sult kan kjennes ganske likt ut og dersom mat er ditt dop, så dempes angsten med mat.

[Divine]

Jeg er enig med Mim i at vi må skille mellom de som har lagt på seg noen få kilo av ren bedagelighet og de som har så store problemer at de blir sykelig overvektige. Ingen blir sykelig overvektig av å være bedagelig anlagt. Det blånekter jeg på.

Jeg kan bare snakke for meg selv, som en del av den siste gruppen. Og det er ikke slik at de som har lagt på seg 30-40-50-60 kilo har levd lykkelig uvitende om sin vektoppgang. For meg har varselklokkene blinket, ja, ikke bare blinket, men alarmen har ult, 24 timer i døgnet, årevis i strekk. Til slutt blir man så sliten og så lammet av alarmen som uler, at man ikke lenger klarer å slå den av og begynne feilsøkingen. Man blir helt paralysert og klarer ikke annet enn å holde seg for ørene og krype sammen i fosterstilling og finne trøst i det som trøster mest: nemlig maten. OK, maten utløser alarmen, men siden det virker uoverkommerlig å noensinne få slått av alarmen, blir det til at man prøver å bekjempe den, finne måter å overleve på selv om den uler og uler.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.

Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.

Eg kjenne meg så ufattelig godt igjen. Og det er her eg må prøve å gjere enda meir. Takk for at du minne meg på dette, Mim!

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Det er nok ganske inviduelt. Jeg har aldri lagt på meg et gram uansett og tror nok aldri jeg kommer til å gjøre det. Er nå 34.

det trodde jeg også da jeg var 34 og hadde 3 barn, men da jeg var 37 og hadde fått barn nummer 4, merket jeg at sånn var det ikke lenger. Da måtte jeg begynne å tenke på hva jeg puttet i munnen (veldig uvant), og slutter jeg å trene legger jeg fort på meg litt. Forbrenningen går nok endel ned for de aller fleste når man begynner å nærme seg 40, ganske sjokkerende når man ikke er vant til å tenke på sånt i det hele tatt.

[Minty]

For min del handlet det om å ende opp med en BMI på 14 etter et studieopphold i utlandet, med et påfølgende år hvor jeg omtrent ikke tålte noe som helst mat. Da kroppen omsider tok i mot større mengder mat enn babyporsjoner måtte det jo gå som det gikk; alt ble lagret som fett i og med at jeg hadde vært i en sultetilstand. Varsellampene blinket lenge før jeg ble overvektig men jeg klarte ikke å slutte med overspisingen og her sitter jeg nå. Jeg er ikke voldsomt overvektig men det er nok til at de siste 10 årene av mitt liv har dreid seg om mat, spising og slanking. Jeg satte meg faktisk mål "oppover"; "jeg skal slutte når jeg når 80 kg", i mellomtiden var det bare å hive innpå.

Nå er jeg inne i en periode der jeg har klart å gå ned noen kg og er mer motivert enn før. Hovedfokuset er dog å få en sterk, frisk kropp.

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Minty, her.

For min del handlet det om å ende opp med en BMI på 14 etter et studieopphold i utlandet, med et påfølgende år hvor jeg omtrent ikke tålte noe som helst mat. Da kroppen omsider tok i mot større mengder mat enn babyporsjoner måtte det jo gå som det gikk; alt ble lagret som fett i og med at jeg hadde vært i en sultetilstand.

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Tøtto, her.

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av Tøtto, her.

Mener du at alt måtte bli lagret som fett fordi du hadde vært undevektig/ hadde sultet deg? Jeg mener ikke at du tar feil, men spør av nysgjerrighet.

Tangina svarte for meg; kroppen fikk nok litt sjokk ja. Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg var mindre aktiv enn før.

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

Men vil ikke forbrenningen likvel stabilisere seg igjen etter en tid?

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Tøtto, her.

Men vil ikke forbrenningen likvel stabilisere seg igjen etter en tid?

Det høres jo logisk ut - jeg vet egentlig ikke noe om dette. Jeg har heldigvis ikke fortsatt å legge på meg i samme tempo - det går litt saktere nå. Men det er veldig vanskelig å gå ned et par kg (for ikke å snakke om 30).

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Det høres jo logisk ut - jeg vet egentlig ikke noe om dette. Jeg har heldigvis ikke fortsatt å legge på meg i samme tempo - det går litt saktere nå. Men det er veldig vanskelig å gå ned et par kg (for ikke å snakke om 30).

Det forstår jeg godt!

[cora]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.

Da har jeg vært heldig, for jeg hadde ogspå BMI på 17 en periode i studietida. Jeg har ikke opplevd at vekta har økt raskt som en følge av dette.

[Filifjonka]

Jeg har også vært veldig tynn i perioder (BMI på 15), men opplevde ikke vektøkning som følge av dette. Stort sett lå jeg stabilt på en vekt som tilsa BMI på 18,5.

[Tangina]

Jeg vet som sagt ikke noe om hvorvidt dette stemmer - det var noe jeg hørte den gangen og det stemte godt for meg. Det har i så fall muligens noe å gjøre med hvor fort man går ned og hvor lite man får i seg i løpet av en dag. Jeg gikk ned 16-17 kg i løpet av et halvår og spiste minimalt - noen dager bare et par kjeks, litt ris og litt frukt. Jeg mislikte maten jeg hadde tilgjengelig og inntok bare det helt nødvendige for å klare å fungere det året.

[cora]

Jeg gikk ikke ned så mye, bare 6-7 kg på ett år, så det kan være derfor at det kroppen ikke ble så "forstyrret". Men jeg husker at jo lengre jeg gikk uten mat, jo mer fornøyd med meg selv ble jeg. Og jeg syntes overhodet ikke at jeg var tynn den gangen.

[Blondie]

Jeg orker ikke å lese alle svarene i denne tråden, kjenner jeg. For meg bunner dette i et vrangt syn på egen kropp - begge veier. Jeg har følt meg kjempetynn når jeg har veid 115 kg - og kjempetjukk når jeg veide 60. Årsaken til min overvekt har vært kosekilo når jeg traff mannen, tett fulgt av en gjeng graviditeter iblandet noen livskriser og et generelt usunt forhold til mat.

[Nessie]

For meg har mat ofte vært følelser. Og det er ikke så enkelt å bare stoppe da. Jeg har trøstespist, kjedespist, gledesspist og spist når jeg har vært lei meg. Og det tok lang tid før jeg turte ta et oppgjør med hodet, og det fungerte i grunn først når jeg hadde tatt et valg ift å få hjelp til å gå ned i vekt ved hjelp av operasjon.

Jeg kunne fint legge på meg 20 kg på 2 mnd. Da går det fort. Og man rekker nesten ikke stoppe opp og undre seg.

[Tussa]

Men Nessie, når du går opp 20 kg på to månedar, kva tenker du underveis da? Kva spise du? Dette tør eg berre spørre fordi eg kjenne Nessie så godt at eg veit ho syns det er greit å svare.

[Acsa]

Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost.

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)

Takk for svar! Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? *Med fare for å bli peppret skikkelig* Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )