Fra tynn/slank til overvektig

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...)

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)