[Sesongdiskusjon] Juleavslutning for skolen - i kirken

[cilen]

... Men hvorfor er det sånn at jeg føler jeg hele tiden må veie mine ord? Kan aldri huske jeg fikk den "doddeltforklaringen" da jeg var liten.

Tenker dere som er kristne på dette når dere forteller barna deres om tro?

Eller er dere humaniske i forklaringene deres?

Jeg sitter med en sånn; "Dette må forklares fra alle vinkler"-følelse når jeg snakker med ungene mine om religion. Eldstemann sa engang at han ikke kunne si "sånn og sånn" i RLE-timene fordi læreren var kristen. Etter at han gikk til borgelig konfirmasjon er han blitt mer modig og diskuterer med de andre i klassen. Han har fått fram flere fine argumenter og jeg tror min måte å lære barna om sånn, gjør at de skjønner at det er deres egne valg.

Men jeg blir litt "lei" når jeg skjønner at de fremdeles lærer kristendom i form av at det er dette som er sant på skolen og skjønner det slik at de som er religiøse lærer villig vekk dette som det som er sant. Skal jeg da være like freidig og fortelle ungene hva jeg mener er HELT sant? At Jesus ikke bor i himmelen og det finnes ingen Gud som skapte oss og at det er like mye tull og tøys som om det finnes troll, nisser, vampyrer, dassdrauger eller tannfeer som flyr inn gjennom vinduet og samler på melketenner?