Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Kirsebær]

Dette er så interessannt, syns jeg. Og spesielt når jeg har en usannsynlig kjedelig dag her hjemme. :blah:

Da jeg vokste opp var det ingen roping eller direkte kjefting. Det var prating og tilsnakk, men alltid i rolige former. (Jeg vokste virkelig opp i en happymuffinfamilie, altså. )
Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.

Med Stesnuppa (13) har vi en del andre utfordringer selvsagt enn vi har med Poden (5). Der har det hendt at jeg har hatt lyst til å rope, ta tak i henne og riste henne. Men på grunn av litt forskjellige saker så skal i hvertfall jeg gjøre mitt til at ingen her i huset brøler til henne i sinne. Det er ikke det hun trenger fra oss. Men jeg merker at jeg er mye skarpere og tydeligere sint på henne enn på Poden. Det er kanskje ikke så rart, alderen tatt i betraktning.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.

Ikke sant; det er alltid ekkelt med det som avviker fra det man er vant til. Tror jeg hadde blitt like engstelig om min mor hadde satt seg ned med mild stemme og blomster i blikket når jeg trasset som verst.

Men en annen ting: jeg nekter å være flau eller skamme meg over å brøle av og til! Det er for meg en helt naturlig del av et temperament og det å være menneske, og havner i kategorien "folk er forskjellige". Unnskyldning er selvsagt noe annet, men jeg gidder ikke gå rundt å føle meg mindreverdig eller ille berørt fordi om jeg hever stemmen altfor mye når jeg er trøtt eller irritabel. Det går under begrepet "normalvarianter" i min bok.

Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that.

Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til. For at ikke ungene skal høre at vi krangler. :dobbeltmoral:

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that.

Jeg er oppvokst i et hjem med til tider høyt desibel og mye temperament (både moren min og søsteren min er høylytte drama-queens), og det har hatt motsatt effekt på meg. Jeg er nokså konfliktsky og tar (altfor) lett til tårene om f.eks. mannen min hever stemmen til meg. Hissighet på personalmøter har jeg faktisk nesten opplevd, tror jeg (eller så har jeg vel trukket meg ut fra konflikten og observert det "utenfra").

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Jeg er nokså konfliktsky og tar (altfor) lett til tårene om f.eks. mannen min hever stemmen til meg. Hissighet på personalmøter har jeg faktisk nesten opplevd, tror jeg (eller så har jeg vel trukket meg ut fra konflikten og observert det "utenfra").

Her har du meg også. Det med å ta til tårene er et handicap i mange tilfeller, og hemmer meg litt i hverdagen. Mamma var av typen adrenalinsint og kjeftetet, men så blåste det fort over også. Pappa har aldri hevd stemmen til meg noen gang.