Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Puslingen]

Eg er ei "brølemamma". Eg er hissig og kan brøle høgt. Når eg får roa meg, ber eg om unnskyldning til alle rundt meg. Men eg veit så godt at det ikkje er godt nok. Eg har sjølv vakse opp med ei "brølemamma", forskjellen er vel at ho aldri ba om unnskyld eller såg det som uberettiga. Dei gangene eg har mista beherskelsen og brølt, kjem frykta for å enda som mi eiga mor. Eg jobber veldig med meg sjølv for å forbedre meg, men når eg er sliten hender det dessverre framleis.

[Pelle]

Jeg hadde en mamma som nesten avlyste julaften da jeg var 11-12 pga sutrete, klagete og kranglete barn. Tilslutt lå hun og gråt på soverommet (er vel eneste gangen jeg har sett henne gråte). Det gjorde inntrykk, og jeg hadde bare godt av å se at hun faktisk også hadde følelser.

[SpetakkelRandi]

Jeg er også for den. At barn har godt av å se at foreldre også kan bli sint, redd, lei seg, sliten, glad, osv.. Så lenge man snakker om det så er det bare bra..

[Lilith]

Jeg er også en brølemamma. Og ja, jeg brøler Jeg har alltid vært temperamentsfull og høylytt, og selv om jeg må si at jeg har utrolig mye større tålmodighet med barna enn med andre mennesker, så drar de meg likevel langt. Jeg får grusomt dårlig samvittighet etterpå, men prøver å trøste meg med at mamma er like hissig som meg og var nok brølemamma i blant, men at jeg alltid visste at hun bare var sint der og da og at det ikke betydde at hun var mindre glad i meg eller noe slikt. Jeg sier ofte unnskyld og forklarer ungene at jeg ikke mente å bli så sint men at nå hadde de dratt meg fryktelig langt.

[Kaprifol]

En gang i blant er jeg så sliten og trøtt at jeg bikker over, tålmodigheten tar slutt og jeg kan finne på å utbryte "Åååååh!" som et stønnebrøl. Eller jeg roper ut mitt budskap eller å ha sagt det med stigende intensitet en fem-seks ganger tidligere.

Jeg er ikke akkurat stolt av dette, men jeg gjør aldri noe annet enn å rope litt, og jeg forklarer alltid barna at nå er mamma sliten og trøtt, nå haster det, eller forklarer alvoret i det som skjer (ofte vet de om alvoret allerede, bare så det er sagt).

[Divine]

Jeg er heller ikke stolt av det, men det er ikke noe jeg skjemmes av heller. Ikke alle har samme temperament. Så lenge brølingen min er "saklig" og ikke skremmer ungene, så tenker jeg at det er da mange ting jeg kunne ha gjort som forelder, som er mye verre enn som så.

[Bomull]

Jeg kan eksplodere - da brøler jeg; virkelig brøler. Sinna utestemme inne; når ingenting annet funker. Funker ikke så bra det heller da, men jeg klikker bare - hvis jeg er sliten og stressa og ungene presser meg helt til det ytterste når de ikke hører/slutter med det jeg ber de om etter en, ti og femti tilsnakkelser.

Jeg forklarer som regel alltid, på barnets nivå, etterpå hvorfor mamma ble sinna slik og sånn, og ungene blir aldri redde for meg. De respekterer meg bare ikke, jeg har visst ikke så myndig stemme, pipa har en annen lyd nå pappa snakker strengt.

[Dronningen]

Jeg er ingen brølemamma, men noen ganger snakker jeg høyt og sint. Det pleier å holde. Det kommer nok an på hvordan foreldre og barn funker sammen. Mine misliker sterkt irrasjonell oppførsel, og det preger nok veldig hvordan jeg behøver å ordlegge meg. Når de vanligvis tar en beskjed, så skal det ikke mye til før de ser alvoret i det. Når de dessuten er så snusfornuftige, så skjemmes jeg også voldsomt når jeg ikke klarer å være slik jeg ønsker. Right back at me. Men så snakker vi om ting, og så løser det seg.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor! Senest i fjor faktisk, når jeg tenker meg om.

Var du sånn skikkelig superfjortis?
:aner håp for at Stesnuppa kan bli bra selv om hun er helt uforståelig nå:

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er heller ikke stolt av det, men det er ikke noe jeg skjemmes av heller. Ikke alle har samme temperament. Så lenge brølingen min er "saklig" og ikke skremmer ungene, så tenker jeg at det er da mange ting jeg kunne ha gjort som forelder, som er mye verre enn som så.

Jeg tror heller ikke temperamentforskjeller er noe man skal forsøke å jevne ut. Forskjellige foreldre og forskjellige unger. Slik er det.

Unger skal bli kjent med foreldrene sine og vite hva de kan forvente.

[gullet]

Det hender jeg brøler;bruker høy og sint stemme, men det er ikke så ofte.
Som regel klarer jeg å forklare hvorfor jeg blir lei meg elelr sint, men når jeg oppdager at husets snart tiåring har surret tape rundt et rør som er 170cm langt og satt det fast i taket(sånn ca fire taperuller). Da måtte jeg brøle og spørre hvorfor og hva!

[Tangina]

Jeg er brølemamma, og brøler litt for ofte til barna mine. Når jeg tenker meg om, skjedde det aldri før nr. to kom, og jeg tror jeg hadde blitt ganske satt ut hvis noen sa til meg at jeg kom til å brøle til barna mine da jeg satt der med det snille lille enebarnet på to år. Brølekjæreste har jeg derimot vært lenge. Jeg er en skikkelig hissigpropp, noe jeg deler med min yngste sønn (jeg tror dessuten at vi begge må sies å være autonome i juulsk forstand), og utestemmen brukes litt for ofte inne. Jeg går heller ikke av veien for å smelle med dører. Jeg liker det dårlig, og det gjør sambo og. Det er imidlertid ikke lett å gjøre noe med når man her vært av brøletypen hele livet.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Jeg brøler nok mer til min overordnede enn til ungene mine.

[Kirsebær]

Dette er så interessannt, syns jeg. Og spesielt når jeg har en usannsynlig kjedelig dag her hjemme. :blah:

Da jeg vokste opp var det ingen roping eller direkte kjefting. Det var prating og tilsnakk, men alltid i rolige former. (Jeg vokste virkelig opp i en happymuffinfamilie, altså. )
Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.

Med Stesnuppa (13) har vi en del andre utfordringer selvsagt enn vi har med Poden (5). Der har det hendt at jeg har hatt lyst til å rope, ta tak i henne og riste henne. Men på grunn av litt forskjellige saker så skal i hvertfall jeg gjøre mitt til at ingen her i huset brøler til henne i sinne. Det er ikke det hun trenger fra oss. Men jeg merker at jeg er mye skarpere og tydeligere sint på henne enn på Poden. Det er kanskje ikke så rart, alderen tatt i betraktning.

[Kirsebær]

Jeg blir bare så fnisen av å se for meg voksne mennesker brøle og hoppe opp og ned. Jeg skjønner at det ikke er så gøy, altså, men jeg ser for meg en tegneseriefigur, liksom.

[Teflona]

Jeg er ikke brølemamma nå, men jeg var det nok litt med eldste, noe jeg fortsatt kan ha dårlig samvittighet for. Det kommer lite godt ut av brøling og roping, selv om det er forståelig at det kan skje fra tid til annen.

[Lorien]

Neket sa det.

[Olympia]

Jeg er en brølemamma :bryter sammen og tilstår:

Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.

Nå er jeg riktignok fra lenger sør i Europa, og ungene er vant med at folk der nede gjerne lager mere lyder både når de er sinte, triste eller glade. Nylig var vi på en restaurant hvor det ble ledd veldig mye og høyt ved nabobordet. Da kommenterte Lillebror at det nesten hørtes ut som vi var i Italia.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.

Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Neket sa det.

Mener du jeg skal leite meg bakover i tråden for å finne ut hva hun mener da?

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er en brølemamma :bryter sammen og tilstår:

Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.

Nå er jeg riktignok fra lenger sør i Europa, og ungene er vant med at folk der nede gjerne lager mere lyder både når de er sinte, triste eller glade. Nylig var vi på en restaurant hvor det ble ledd veldig mye og høyt ved nabobordet. Da kommenterte Lillebror at det nesten hørtes ut som vi var i Italia.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.

Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.

Jeg glemte å skrive at jeg har fått min straff for all brølingen: Jeg har selvsagt fått brølebarn også.

[Lorien]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Mener du jeg skal leite meg bakover i tråden for å finne ut hva hun mener da?

Jepp!