Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

Er det bare meg som er brølemamma og som har vondt i magen over det? Jeg syns aldri det er på sin plass å brøle, det må da virke veldig truende. Å bli sint og heve stemmen - helt ok - men å rope og brøle? Det er en forferdelig måte å opptre overfor barn, føler jeg. Jeg trodde jeg var aldri så lite unormal og hater den siden av meg, så sånn sett er det en trøst å se at det er flere med samme svakhet. Men jeg klarer altså ikke å tenke at det er greit noengang, ikke overfor barn.

Overfor voksne ser jeg annerledes på det. Jeg har forøvrig vært et brølemenneske hele oppveksten og i ett av forholdene mine og har fått veldig negative reaksjoner og karakteristikker pga det. Det kan jo være at det er defor jeg får så vondt i magen av den reaksjonsmåten også, men jeg tror virkelig at det kan virke veldig truende på barn. Uansett hvor langt de har strukket strikken.