Besteforeldre som ikke passer

[Polyanna]

Mine foreldre er interessert i barna, er sammen med dem når de er her, og glad for besøk. Men de bidrar ikke mye i form av hjelp og avlastning. De begynner å bli gamle, de har begrenset kapasitet, mamma lever med kroniske smerter, og pappa er så surrete at jeg ikke betror ham alene med dem i noe særlig tid om gangen. Det er jeg virkelig ikke hverken sår eller bitter for. De har stilt opp noen få ganger, men de blir helt utslitt av det. Til og med om det bare er ett barn. Men de elsker barna og barna elsker dem. Hjelp av besteforeldre syns jeg faktisk bare er en bonus.

Barnas farmor har en enorm kapasitet, selv om hun jobber fullt, og lever for å hjelpe andre. Den hjelpen setter vi selvsagt kjempestor pris på. De bor langt unna, men er her så ofte som de kan, og vi føler oss veldig prioritert og ivaretatt. Vi er heldige! (Så vi har altså 1 av 4 besteforeldre som er til hjelp)

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.

Som Smilefjes sier.

[amo]

Jeg følger litt med her, siden jeg snart er i den kategorien selv.
Jeg har ikke besteforeldre til mine her jeg bor, og har ikke hatt så mye hjelp derfra iom. at det er snakk om reiser, inkl. ferjer og tidsaspektet det medfører. Dog har de alltit stillt opp om det er siste utvei. Siste utvei er min ordlegging, siden det må planlegges med reiser om vi har reist dit med de, eller de har kommet her. Det må også planlegges med tilbakelevering.Jeg har heldigvis opparbeidet meg et godt nettverk her jeg bor ila de 24 årene jeg har vært mamma. Noen helger har vi dog avtal fremover, der minste skal til mamma ila sommeren/høsten.
Slik vil det nok bli når jeg blir bestemor også. Siden barnebarnet bor langt unna, så kan jeg ikke delta i det daglige og avlaste/passe en kveldsstund på sparket. Ferjer er noe herk å være avhengig av.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det er en viss planmessighet, en gudbenådet frekkhet og fullstendig skamløshet i å spørre. Jeg synes det er uproblematisk å spørre, det verste som kan skje er at man får nei og det er da ikke så farlig?

Jeg er nok ikke velsignet med å kunne ta familie for gitt. Mannen min kan det, de er mye mer familieorientert. Vi trenger ikke så mye hjelp, men får stort sett alltid ja når vi spør. På den annen side så hjelper vi dem med hytte, hage og andre ting.

Det er vel også sånn at det ikke nytter å ligge på gamlehjemmet og sutre over manglende besøk, om man ikke stilte opp for barn eller barnebarn i det hele tatt. Mine foreldre er hippier som nekter å innse at de begynner å dra på åra, og synes i grunnen det er litt stress å være besteforeldre, tittelen og rollen bryter med deres selvoppfatning. Hvis de ikke stiller opp eller er interessert, så blir ikke ungene kjent med dem og hvem bryr seg om en bestefar de ikke kjenner?

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

[Dixie Diner]

Jeg er i samme situasjon selv. Svigers 10 minutter unna, men det er nå over 2 år siden barna har vært der på overnatting eller besøk uten oss. Jeg tenker ikke så mye på at jeg og mannen skal ha "fri", men det at jeg synes det er sårt at de ikke engang kan ta initiativet til å ta dem med på kino, tivoli eller lignende en gang i skuddåret!
Jeg jobber i barnehage og ser daglig besteforeldre hente og levere barn, spesielt i helgene. Da er det ekstra sårt å tenke på at det aldri vil skje med oss. Minsten hadde jo vært så utrolig glad om bestefar eller bestemor kom og hentet ham en dag, mer skal det ikke til.
Det verste er allikevel alle lovnadene. De lover og lover, spesielt svigerfar. Nå de siste par gangene vi har vært der, har han sagt til eldste at han skal ta henne med til Italia snart. For det første er det 100 % uaktuelt at han tar henne med seg dit alene (det er flere årsaker til det), og for det andre skjønner jeg ikke at det må så store ting til. Italia liksom. Hva med Kongeparken i noen timer?? Det virker som om han sier sånt fordi han vet at da blir det ikke noe av, så da har han liksom "gjort sitt"

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.

Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.

Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.

Det er ganske vanskelig å bytte barnevakttjenester med vennepar jo.
Det høres så lett ut men det er ikke så enkelt som noen av dere vil ha det til.

[mkj]

Vi er heldige på mange måter, for det skorter ikke på innsatsviljen føler jeg. Men når det er sagt - våre besteforeldre bor hhv en dags flytur unna og bestemoren bor nesten 20 mil unna.

Bestemoren har litt skrantende helse, og vi spør derfor ikke henne om å passe ungene, i hvertfall ikke begge. Hun ville sagt ja, og det ville slite henne helt ut rett og slett, og det ville ikke føles godt for noen. HÅper hun ikke synes det er sårt at vi ikke spør. Jeg tror hun synes det er sårt at hun ikke orker/greier. Men hun er jevnlig på besøk, kjøper mange gaver og følger med på skolearbeid. Så jeg føler hun stiller opp og er interessert, selv om hun ikke makter å avlaste oss nevneverdig.

Min mor stiller opp så mye hun kan, men de bor i et annet land. Men ofte reiser vi dit på ferie, da har vi greit med barnevakt (altså vi reker ikke i 14 dager på fylla, men kan få oss et par kvelder ute uten unger) Og når de er her hjemme så stiller hun opp. Helst med pass av en i gangen, men om vi skal noe så tar hun begge to, stort sett uten noe om og men. Hun hadde god hjelp fra sin svigermor da vi var små, og det er vel det hun betaler tilbake nå. Jeg setter veldig pris på det, og det vet hun. Hun har nok mine barn mer enn min brors, men jeg håper/tror ikke de synes det er urettferdig, da de har veldig god hjelp fra besteforeldre på den andre siden igjen. Uansett der også - de er veldig opptatt av alle sine barnebarn.

Våre unger er litt eldre enn HI sine. Eldstejenta på 7 er det ikke noen problemer å få noen til å 'passe' De sover stadig over hos hverandre uansett. Men lillebror er for liten foreløpig til sånt. Antar at det blir et par år til det blir aktuelt minst, at han skal sove borte.

Men vi planlegger evt weekenturer ut fra når min mor kan passe barna. Hadde vi ikke hatt henne, så tror jeg ikke vi hadde reist bort før ungene hadde blitt større.

[Anne C]

Mamma eller pappa kommer aldri til å hente gutta i barnehagen eller noe sted, skal de være der så må vi komme med de. De kan heller ikke kjøre de hit, og ja pappa har bil, og kjører hver dag. De har ikke vært her på 4 år eller noe. De bor 20 min med bil herfra. Me jeg drar heller ikke på besøk til de, så det er vel delvis min feil og.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Så om man bare ønsker å komme til dekket bord og bare se dem innimellom så må man skjønne at de barnebarna kommer neppe til å ta noe særlig kontakt når de blir store.

Jepp, det var strategien til min mormor. Hun bor ganske nærme oss, men det er sjelden jeg besøker henne. Min farmor som bor lenger unna var vi mye sammen med, både alene og med foreldrene våre, og hun får mye besøk. Man høster som man sår.

[Chablis]

Vi har mine foreldre som stiller opp, men de bor 50 mil unna og jobber fullt så det begrenser seg. De kom hit i mars og passet poden fra fredag til mandag, utenom det så er de barnevakt om jeg er hjemme hos de og er ute sammen med venner.

Mine svigerforeldre stiller aldri opp, de bor ikke langt unna men likevel har de aldri hentet poden i barnehagen, hatt han på besøk alene osv. Jeg synes det er veldig sårt men har innsett at de bare er sånn.

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Minni, her.

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

Hvem er ikke det. Kjente meg utslitt selv jeg, tre timer inn i dagen i dag.

[emin]

Opprinnelig lagt inn av Minni, her.

Det er ganske vanskelig å bytte barnevakttjenester med vennepar jo.
Det høres så lett ut men det er ikke så enkelt som noen av dere vil ha det til.

Enig, og spesielt når de nærmeste vennene våre ikke har barn selv eller har barn som ikke bor sammen med dem/ikke har fast samværsordning. Da er de innmari lite interesserte i å passe på våre barn, ikke engang for et kinobesøk. Jeg kan forstå dem, jeg hadde neppe jublet ved tanken jeg heller om jeg stod i deres sko.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av emin, her.

Enig, og spesielt når de nærmeste vennene våre ikke har barn selv eller har barn som ikke bor sammen med dem/ikke har fast samværsordning. Da er de innmari lite interesserte i å passe på våre barn, ikke engang for et kinobesøk. Jeg kan forstå dem, jeg hadde neppe jublet ved tanken jeg heller om jeg stod i deres sko.

Ja, vi har også mange vennepar som ikke det passer å bytte med. Men noen pleier det å gå an å få det til med. Men så har vi jo også gått aktivt inn for å bygge opp et nettverk av familier med barn i samme alder som våre, nettopp fordi vi overhodet ikke har hjelp i familie.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Ja, vi har også mange vennepar som ikke det passer å bytte med. Men noen pleier det å gå an å få det til med. Men så har vi jo også gått aktivt inn for å bygge opp et nettverk av familier med barn i samme alder som våre, nettopp fordi vi overhodet ikke har hjelp i familie.

Samme her, selv om vi har litt hjelp i familie. Jeg er egentlig ikke særlig sosialt anlagt, men jeg og mannen har luftet tanken om barnevaktbytte/lekebesøk uten foreldre, for mange av venneparene våre, og så biter vi der det er antydning til napp. Og tilbyr selvsagt det samme i retur, jeg synes det er koselig med små gjester, men er nok ikke så flink til å ta initiativ til det selv. Jeg er som sagt egentlig litt asosial.

[Malama]

Knerten skal kanskje, uvisst men muligens sove borte fra oss ei natt i sommer. Kanskje. Da blir han tre år. Og alene blir vi uansett ikke, lillesøster blir her hos oss. Det er mine foreldre som har sååååå lyst å ha ham på overnatning i campingvogna si, da blir den stående på en campingplass ti minutter herfra, knapt nok det. Bare fordi de har så lyst.

Vi har ikke barnevakt. Vi er klar over det. Vi bor 35 mil unna min familie, 42 mil unna hans. Vi burde nok derfor vurdere å bygge opp et nettverk av småbarnsforeldre rundt oss ja. Men, mangelen på kjærestetid er ikke årsaken til at vi tenker på slikt altså. Kjærester har vi faktsik klart å være som foreldre også. Å reise bort ei helg alene har vi ikke tenkt tanken på engang, vi er småbarnsforeldre, babyforeldre, og tenker derfor på muligheter for hva vi kan finne på sammen, ikke bare oss. Vi er vel litt nybegynnere på dette greiene, vi har bare vært foreldre i drøyt to og et halvt år... så vi savner ikke egentlig alenetid. Men barnevakt er kjekt å ha av og til... sånn når man føder barn nummer to, f.eks. Så da importere vi min mor ei ukes tid før termin, så hadde hun ansvar for Knerten under fødselen. (Siden jeg fødte lillejenta hjemme har han likevel ikke sovet borte fra oss. Borte fra en av oss noen ganger, men alltid sammen med den andre)

[annemede]

Det er en vesentlig forskjell tenker jeg, på om besteforeldregenerasjonen i forkant av at barnebarna kom har proklamert hvor mye de gleder seg, hvor ofte de har ikke bare tenkt, men faktisk planlegger å komme på besøk, at de gjerne vil ha de på overnatting flere ganger i året, at de skal komme å hente barnebarna i bhg, ja, de foreslo til og med å være dagmamma for dem.
Når så barnet kommer, og det er kjempesykt, og man spør om hjelp til pass i en time slik at man kan komme seg på apoteket for å hente medisiner, men får nei. Når man har bestilt bord på restaurant for besteforeldregenerasjonen har lovet at de skal være barnevakt men ikke møter, og heller ikke gir beskjed, når de skal være bv når man skal i doktormiddag, og de ombestemmer seg og ikke gidder komme, og man reiser for å levere barnet, så sier de at de ikke våger å ta ansvaret for barnet over natten. Da kjenner jeg at jeg kobler dem ut, da kan de bare ha det så godt. Mitt beger er fullt, de kommer når de kommer og drar når de drar. Etter at de har brutt avtaler som de selv har foreslått så innser jeg at jeg ikke kan forvente noe. Ja, de droppet oss også to dager før et bryllup de lovet å være barnevakt i, det var ene gangen, andre gangen ga de oss 6 dager varsel om at det ikke passet (også bryllup).

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Det er en vesentlig forskjell tenker jeg, på om besteforeldregenerasjonen i forkant av at barnebarna kom har proklamert hvor mye de gleder seg, hvor ofte de har ikke bare tenkt, men faktisk planlegger å komme på besøk, at de gjerne vil ha de på overnatting flere ganger i året, at de skal komme å hente barnebarna i bhg, ja, de foreslo til og med å være dagmamma for dem.
Når så barnet kommer, og det er kjempesykt, og man spør om hjelp til pass i en time slik at man kan komme seg på apoteket for å hente medisiner, men får nei. Når man har bestilt bord på restaurant for besteforeldregenerasjonen har lovet at de skal være barnevakt men ikke møter, og heller ikke gir beskjed, når de skal være bv når man skal i doktormiddag, og de ombestemmer seg og ikke gidder komme, og man reiser for å levere barnet, så sier de at de ikke våger å ta ansvaret for barnet over natten. Da kjenner jeg at jeg kobler dem ut, da kan de bare ha det så godt. Mitt beger er fullt, de kommer når de kommer og drar når de drar. Etter at de har brutt avtaler som de selv har foreslått så innser jeg at jeg ikke kan forvente noe. Ja, de droppet oss også to dager før et bryllup de lovet å være barnevakt i, det var ene gangen, andre gangen ga de oss 6 dager varsel om at det ikke passet (også bryllup).

Jeg tror jeg hadde droppet dem lenge før. Mulig jeg er streng, men det var da voldsomt så mange sjanser de har fått etter å ha falt igjennom gang på gang?

Men jeg er sikkert heldig, når man produserer barnebarn nr 10 og 11 på ene siden, og 6 og 8 på andre siden så er det egentlig ikke voldsomt med barnebarnentusiasme å spore på noen av sidene i forkant.