Naboen røyker på verandaen

[Bergensis]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg bodde i blokk i hele barndommen, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble da jeg i en alder av ti fikk høre av noen andre barn at det var synd på meg som bodde i blokk. Jeg hadde virkelig aldri, ALDRI sett på det som noe stakkarslig.

Eg tykte synd i dei venene eg hadde som budde i blokk, for der var det frå tid til anna folk som bæsja eller spydde eller tissa i trappeoppgangen. Det var søppel og røyksneipar. Det lukta vondt, naturleg nok. Det var mørkt og kjipt og ofte mykje bråk. Dette er den einaste referansen eg hadde til blokk som barn, og da er det rimelig naturleg at eg tykte synd i "blokkbarna".

I seinare tid har eg jo skjønt at denne blokka ikkje var særleg representativ. Heldigvis.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

I seinare tid har eg jo skjønt at denne blokka ikkje var særleg representativ. Heldigvis.

Jeg bodde i en "ren og pen" blokk. Type lavblokk med bare to blokker i hele borettslaget. Med stor plen, fin lekeplass og hobbyrom til oss ungene i tilfluktsrommet. Det eneste negative var fru Mikalsen som hatet barn og som var kjempeskummel.

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men ja, jeg blir nok litt ekstra oppgitt når man disser det å bo i gård eller blokk, for det går faktisk helt fint, for de aller aller fleste. Det minner meg nok om de sjarmerende klassekamereatene mine på Handlesgym som fnyste over at man "kjøpte seg en adresse", når man bodde i Obosblokk på Ullern. Hadde man ikke råd til enebolig, fikk man holde seg på stinkeøstkanten. :snobb:

Men det er ikke for alle, og jeg synes man bør få lov til å si at det livet passer ikke for meg, uten at det skal ses på som dissing eller noe.
Jeg har bodd i blokk, i mange år, mange forskjellige blokker, og jeg hatet hvert sekund av det. Det gjorde noe med livskvaliteten min, jeg hater å ha fremmede mennesker så tett opptil meg, jeg hater å måtte forholde meg til andre menneskers støy når jeg skal sove (eksempel), andres matlukt når jeg er syk etc.
Det er ikke dissing av blokk, men blokklivet passer overhode ikke for meg, jeg er ikke i stand til å være så fleksibel og smidig hele tiden, jeg trenger å kunne være alene, for meg selv uten å måtte ta hensyn til andre med mindre jeg vil det. Jeg har et enormt behov for å ha det stille når jeg ønsker det, spille høy musikk når jeg ønsker det eller slippe støy/matlukt eller annet som kan være irriterende.
For meg (og flere sikkert) fremstår det som det ultimate mareritt å måtte bosette seg i blokk igjen, mens det for andre passer utmerket. Jeg vet at mange hadde tatt sin død av å bo i enebolig på landet, mens for meg passer det ypperlig.
Vi er alle forskjellige, og jeg gråter av lykke hver gang jeg tenker på hvor heldig jeg er som er kommet meg vekk fra blokkhelvetet. Men det er en super boform for de som klarer å bo slik.