SV-statsråd og småbarnsfar Audun Lysbakken vil ha mindre fokus på amming

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis.

Er veldig veldig enig i dette, men føler ofte at det blir misforstått hvis man argumenterer for at barnet står mor nærmest i starten. Så lenge mor og far er klar over at situasjonen er sånn, og ikke "misbruker" det ene eller andre veien, men fordeler ting så godt de kan og far deltar i alt han kan delta i, så virker det som om dette som regel går seg til etter hvert helt naturlig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest siste del av diskusjonen, men det jeg fascineres mest av i disse diskusjonene er at det fremheves som nærmest umulig å amme barnet mer når man går ut i jobb. Det er slik jeg forstår en del av debattinnleggene i alle fall. Jeg gikk nå sist tilbake i jobb da lillesøster var nesten 9 måneder, hun ble fullammet til hun var 6 måneder og jeg ammet henne til hun var 13 måneder, de siste 4 månedene i parallell med jobben. Det er slitsomt, men ikke noe stort problem.

Jeg ser at du tenker i Lysbakkens baner, og det blir litt vel snevert. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at MANGE kvinner har jobber som ikke lar seg kombinere med amming og ammefri. Jeg jobber 24-timers-vakter et godt stykke unna der jeg bor. Og vi som ikke jobber 8-4 i en kontorjobb er mange nok til å representere noe.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Jeg ser at du tenker i Lysbakkens baner, og det blir litt vel snevert. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at MANGE kvinner har jobber som ikke lar seg kombinere med amming og ammefri. Jeg jobber 24-timers-vakter et godt stykke unna der jeg bor. Og vi som ikke jobber 8-4 i en kontorjobb er mange nok til å representere noe.

Hvis du har 24-timers vakter forstår jeg at det ikke går, men det er faktisk ikke veldig mange som har akkurat det. Og da tenker jeg at det er en av flere rammefaktorer, hvis man har en sånn jobb og vil amme må man være hjemme lenger. Enkelt og greit. Jeg klarer ikke å forstå at staten skal ta ansvar for alt som skal ordnes i livet vårt, noen ting må vi fikse selv på vårt vis.

Jeg har ikke hatt ammefri, dvs jeg hadde litt nå sist, men det var ikke særlig sentralt.

[apan]

Når det er sagt: Jeg har ikke noe imot at det tilrettelegges for at kvinner i jobb skal kunne amme. Dog synes jeg det er tullete med ammefri etter fylte ett år, men det er en annen debatt. Det jeg synes er meningsløst er å koble inn amming i en likestillingsdiskusjon.

Men all detaljstyring av permisjonen fremstår for meg nærmest meningsløs, så jeg forstår jo at jeg har problemer med å sette meg inn i dette.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Slik jeg leser det som har vært skrevet (litt forskjellig i ulike medier) er at det må være "ok" for foreldre å velge annerledes og at det å ønske seg tilbake til jobb og å overlate ansvaret til pappan er noe som ikke er mindreverdig. Han sier ikke at alle skal slutte å amme eller at amming ikke er bra.

Det er brukt ganske krigerske overskrifter på dette uten at jeg synes de passer til det Lysbakken faktisk sier.

Jeg har også opplevd at det er dette som er budskapet til Lysbakken - at det er ok å la være å være hjemme. Og at det han sier om rent vann og amming ikke er budskapet, men har kommet opp fordi kritikere av retten til å velge å la vær å være hjemme bruker amming som rambukk - slik at han bare svarer opp kritikken.

Forøvrig mener jeg at de fleste barn ser MEST til foreldrene sine hvis far tar permjsson og mor jobber og tar ammefri de første mnd. men det er en annen diskusjon.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis barnet skal ha rett på pupp til det er ett år kan jeg skjønne at man kjemper for at permisjon er noe mor kan ta ut fram til barnet er ett.

Det er jeg helt enig i. Da kan man selv velge hvordan permisjonen skal deles, blant annet etter ammeønske/ammemulighet, men også etter andre faktorer.

Jeg er i det hele tatt motstander av å påtvinge noe som helst, utenom en minimumskvote til far (jeg synes det er ok sånn det er blitt nå, men mor kan jo nå strengt tatt ikke være hjemme til barnet er ett). At man skal presse kvinner ut i jobb før gjennom ytteligere skjerpinger av delingen, ser jeg ikke som hensiktsmessig. Samtidig mener jeg at denne skrekkpropagandaen rundt jobb og amming er uheldig ift "nye ammere". Man må nesten prøve selv hva som går, jeg liker ikke at det gis inntrykk av at mor nærmest er bundet til huset i 24/7 i perioden hvor barnet ammes. Men som påpekt over her, Lysbakkens hensikter kan vel være annerledes enn vinklingen i media vil ha det til.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Er veldig veldig enig i dette, men føler ofte at det blir misforstått hvis man argumenterer for at barnet står mor nærmest i starten. Så lenge mor og far er klar over at situasjonen er sånn, og ikke "misbruker" det ene eller andre veien, men fordeler ting så godt de kan og far deltar i alt han kan delta i, så virker det som om dette som regel går seg til etter hvert helt naturlig.

Jeg er helt uenig i dette, det behøver ikke være sånn. Jeg har aldri følt meg nærmere barna enn mannen min, han har vært like nær, deltagende og omsorgsfull fra fødselen og ungene har ikke vist noe behov for at jeg er førstepri når de var babyer, tross at jeg var hjemme lengst hver gang. De har absolutt søkt like mye, om ikke mer i perioder, til pappaen sin. Er jeg en dårlig mor.

Jeg protesterer overhodet ikke på at det finnes de som får til å amme etter at de går ut i jobb. Dog er det neppe gjennomførbart for et flertall å amme videre relativt små barn på rundt seks måneder etter at de jobber. Vi er ganske mange som jobber langt hjemmefra, og som er borte lange dager.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Hvis du har 24-timers vakter forstår jeg at det ikke går, men det er faktisk ikke veldig mange som har akkurat det. Og da tenker jeg at det er en av flere rammefaktorer, hvis man har en sånn jobb og vil amme må man være hjemme lenger. Enkelt og greit. Jeg klarer ikke å forstå at staten skal ta ansvar for alt som skal ordnes i livet vårt, noen ting må vi fikse selv på vårt vis.

Jeg har ikke hatt ammefri, dvs jeg hadde litt nå sist, men det var ikke særlig sentralt.

Jeg tror du ville blitt overrasket over hvor mange som faktisk jobber i "ugunstige" jobber, for vi trengs, vi også, og mitt argument er jo å beholde ordningen slik den er i dag og ikke øremerke flere uker til far. Staten har jo allerede denne luksusordningen, og de resterende ukene er valgfrie, og jeg føler ikke at jeg forventer eller krever noe ekstra av staten bare fordi jeg ønsker å beholde dagens ordning.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Jeg tror du ville blitt overrasket over hvor mange som faktisk jobber i "ugunstige" jobber, for vi trengs, vi også, og mitt argument er jo å beholde ordningen slik den er i dag og ikke øremerke flere uker til far. Staten har jo allerede denne luksusordningen, og de resterende ukene er valgfrie, og jeg føler ikke at jeg forventer eller krever noe ekstra av staten bare fordi jeg ønsker å beholde dagens ordning.

Vi er helt enige i forhold til dagens ordning.
Som sagt, jeg er bare uenig i hele rollen ammingen har fått i debatten, men som påpekt ovenfor kan det være medias skyld og ikke Lysbakken.

Lykken, jeg mener ikke at en ettåring alltid vil være mest knyttet til moren altså. Men en baby på tre uker er som en absolutt hovedregel det tror jeg. Så er det en gradvis oppdagelse av verden rundt og da særlig en tilstedeværende pappa. Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

Jeg mener at amming har en klar betydning når man snakker om halvdeling av permisjonen. (og det gjør man om man skal argumentere med likestilling i forhold til arbeidslivet). Da skal mor i full jobb når barnet er 22 uker gammelt og fortsatt fullammes. Det er et greit valg for de som ønsker det slik. Det er overhodet ikke en grei retningslinje å innføre for alle.

[Mex]

Jeg kjenner at jeg blir litt matt av hele greia.
Jeg syns det er gjort MYE bra for å få far mer på banen og slik fordelingen er lagt opp nå, så har vi kommet et godt stykke på vei i forhold til likestilling.
Men MÅ man virkelig fortsette å snevre inn og detaljstyre hvordan hver enkelt familie ønsker å fordele permisjonen sin?
Smilefjes sier mye bra.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener at amming har en klar betydning når man snakker om halvdeling av permisjonen. (og det gjør man om man skal argumentere med likestilling i forhold til arbeidslivet). Da skal mor i full jobb når barnet er 22 uker gammelt og fortsatt fullammes. Det er et greit valg for de som ønsker det slik. Det er overhodet ikke en grei retningslinje å innføre for alle.

Jeg må vel ta tilbake det jeg sa om at amming er irrelevant, for jeg er enig i at det er relevant når man går til slike ekstremiteter. Jeg synes dette forslaget er såpass sprøtt at jeg nærmest ikke har tatt det seriøst.

[ingling]

Men altså, hvor er disse forslagene om halvdeling av permisjonen? Finnes de? For det intervjuet sier ikke noe om at permisjonen skal halvdeles, altså. At en er for mer likestilling også i forhold til barn og fordeling av permisjon betyr ikke at en mener at permisjonen skal deles i to klin like deler. Likestilling handler ikke om at alt skal være likt, men at en skal ha like muligheter. Da kan noen dele slik at pappaen tar kun fedrekvoten, mens andre kan dele annerledes, og alt er greit. Vis meg hvor det står at permisjonen skal deles i to like deler, da?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Lykken, jeg mener ikke at en ettåring alltid vil være mest knyttet til moren altså. Men en baby på tre uker er som en absolutt hovedregel det tror jeg. Så er det en gradvis oppdagelse av verden rundt og da særlig en tilstedeværende pappa. Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

Jeg skjønner hva du sier og tror sikkert det kan stemme for mange, men jeg må si selv at jeg ikke har hatt babyer som i nevnverdig grad fra fødsel har virket mest knyttet til meg. De har ikke grått eller virket ubekvemme hos far kontra meg. Men med mine to keisersnitt så er det også far som har hatt de første timene nærkontakt på sykehuset.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg må vel ta tilbake det jeg sa om at amming er irrelevant, for jeg er enig i at det er relevant når man går til slike ekstremiteter. Jeg synes dette forslaget er såpass sprøtt at jeg nærmest ikke har tatt det seriøst.

Er det ekstremt å halvdele? Jeg synes ikke det, men det blir ekstremt å tvinge det på foreldre.
Jeg har et vennepar som begge ganger har halvdelt permisjonen, dette visste de fra fødsel og la opp planlegging og forberedelser med flasketilvenning etc utifra det. Det gikk kjempefint.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Er det ekstremt å halvdele? Jeg synes ikke det, men det blir ekstremt å tvinge det på foreldre.
Jeg har et vennepar som begge ganger har halvdelt permisjonen, dette visste de fra fødsel og la opp planlegging og forberedelser med flasketilvenning etc utifra det. Det gikk kjempefint.

Jeg tenkte hovedsakelig at blir ekstremt å tvinge det på foreldre.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg er helt uenig i dette, det behøver ikke være sånn. Jeg har aldri følt meg nærmere barna enn mannen min, han har vært like nær, deltagende og omsorgsfull fra fødselen og ungene har ikke vist noe behov for at jeg er førstepri når de var babyer, tross at jeg var hjemme lengst hver gang. De har absolutt søkt like mye, om ikke mer i perioder, til pappaen sin. Er jeg en dårlig mor.

På samme måte som man ikke er en dårlig mor (eller far) hvis motsatt. Jeg ammet to av ungene vel og lenge, men mistet melken med nr.2 etter hvert. Han samsov jeg da heller ikke like mye med som de andre to, da han sov etter hvert rundt av MME. De to bærtene var derimot veldig "på meg". Det handlet jo ikke om at vi ikke fordelte ting hjemme og at ikke vi begge tok del i ting. Det ville jo nesten vært umulig etter hvert som det kom barn til. Men amminga gjorde nok noe med både følelsen av "avhengighet" begge veier, og kanskje spesielt med minstemor som ikke tok smokk. Så det varierer jo litt ut fra situasjonen. Etter hvert så viskes jo dette ut, og det daglige er det daglige.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

På samme måte som man ikke er en dårlig mor (eller far) hvis motsatt. Jeg ammet to av ungene vel og lenge, men mistet melken med nr.2 etter hvert. Han samsov jeg da heller ikke like mye med som de andre to, da han sov etter hvert rundt av MME. De to bærtene var derimot veldig "på meg". Det handlet jo ikke om at vi ikke fordelte ting hjemme og at ikke vi begge tok del i ting. Det ville jo nesten vært umulig etter hvert som det kom barn til. Men amminga gjorde nok noe med både følelsen av "avhengighet" begge veier, og kanskje spesielt med minstemor som ikke tok smokk. Så det varierer jo litt ut fra situasjonen. Etter hvert så viskes jo dette ut, og det daglige er det daglige.

Mens jeg tror dette har vel så mye med personlighet på ungene og hvordan mor og far opptrer som at ammingen alltid gjør barnet nærmere mor. Er man veldig innstilt på at babyen skal være (mest) knyttet til deg bevisst eller ubevisst så kan man ha en måte som ekskluderer far (bærer og bærer selv, tar oftest initiativet til bleieskift, er kjappest ute for å trøste, tar barnet fra andre så fort det gir fra seg knyst, kan ikke være borte fra barnet det første året, sitter alltid ved siden av barnet ved måltider istedenfor å slippe til far, besteforeldre, tanter etc). Det er ihvertfall slik jeg oppfatter det med mine eksempler fra RL.