Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[kie]

Det er vel ikke nødvendigvis idealene folk strekker seg etter, men det presset som følger med? Jeg har ikke noe imot at person x lager all mat økologisk og fra grunnen av. Jeg lar meg tvert imot inspirere. Det som jeg innbiller meg kan påvirke til følelsen av press er når person x legger ut om sin forakt for de som ikke gjør som henne selv og sier at "selvsagt gjør jeg det, noe annet ville jo vært å drite i ungene sine og sånt holder jeg meg for god til". For å sette det på spissen. Det er ikke de engasjerte innleggene eller samtalene om hjemmelaget mat. Det er fordømmelsen det noen ganger blir servert med. Eventuelt den opplevde fordømmelsen for andre.

Alle er sin egen lykkes smed og alt det der. Jeg ser den. Men jeg tar meg også i å lure litt på hvorfor det er så farlig å tenke på denne biten i en litt større sammenheng når det tross alt er mange voksne mennesker som opplever den samme forstrukketheten samtidig. Løsningen ligger kanskje på individnivå, men forklaringen på hvorfor det ble slik eller en eventuell forebygging må kanskje også ses på i litt videre forstand enn å hamre videre på poenget om ansvar for eget liv og sin egen lykkes smed? Jeg innbiller meg i alle fall at for de som lufter tankene de sitter med og forteller om opplevelsen de har av å bli strukket for langt (ofte før de ender opp med sykmeldinger også), må det til tider oppleves som å ikke bli ordentlig hørt og forstått?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Ja, men ikke alt er like viktig for alle. Man må velge.

Klart man må velge. Men man skal være ganske bevisst for å ikke få kvaler eller bli stresset på grunn av det man prioriterer ned.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det er opplest og vedtatt flere ganger at den samlede FP-summen er en drøy målestokk å strekke seg etter. Dog er det allikevel ikke noe hokuspokus å være klar over at de som gjør ditt, ikke nødvendigvis (og mest sannsynlig ikke) gjør datt.

Prioriteringer er en fin bil.

Det er helt sant. Men jeg synes ikke det er så veldig lett. Bastante uttalelser har en tendens til å henge igjen i hukommelsen min - og der jeg tidligere kunne trekke litt på skuldrene av egen tilkortkommenhet er ikke det like lett lenger.

Jeg gir ingen andre skylden for egen tankegang, jeg er fulstendig klar over at det er jeg som er herre over egen velbefinnende. Men om vi som foreldrefelleskap her på FP har et ønske om å bidra positivt i hverandres liv gjennom kontakten vi har her inne, kan det likevel være en tanke å uttale seg litt mer raust når det gjelder hva man bør og må og skal for ikke å være under pari som menneske og forelder. Her har jeg garantert egne svin på skogen også.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er vel ikke nødvendigvis idealene folk strekker seg etter, men det presset som følger med? Jeg har ikke noe imot at person x lager all mat økologisk og fra grunnen av. Jeg lar meg tvert imot inspirere. Det som jeg innbiller meg kan påvirke til følelsen av press er når person x legger ut om sin forakt for de som ikke gjør som henne selv og sier at "selvsagt gjør jeg det, noe annet ville jo vært å drite i ungene sine og sånt holder jeg meg for god til". For å sette det på spissen. Det er ikke de engasjerte innleggene eller samtalene om hjemmelaget mat. Det er fordømmelsen det noen ganger blir servert med. Eventuelt den opplevde fordømmelsen for andre.

Slik jeg opplever det - både på nett og IRL - er det sjelden de virkelig flinke som skriker høyest. Det hjelper å ha det i bakhodet.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Klart man må velge. Men man skal være ganske bevisst for å ikke få kvaler eller bli stresset på grunn av det man prioriterer ned.

Ikke sant? Jeg vet ikke hva hun egentlig mener, men jeg, f.eks., måtte lese Billas svar et par ganger før jeg klarte å slå fra meg at hun også er enig med venninnen min. Fritidsaktiviteter er dødsviktig, og holder ikke ungene på med minst to ting hver, har man for mange unger. Jeg synes det kan være vanskelig å innrømme at man roer fritiden litt ned for å beholde roen i hverdagen. Jeg er ikke interessert i en kaostilværelse, og jeg tror våre valg er riktige for oss, men jeg kan ikke for å føle på presset noen ganger.

[Tussa]

Godt nok er også en fin bil. Det helde stort sett for dei aller fleste av oss. Og så må en ta valg. No pusse eg opp hus, så da blir det lite trening. Etter jul blir det videreutdanning, da blir det mindre oppussing. Eg klare ikkje alt på en gong.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Ikke sant? Jeg vet ikke hva hun egentlig mener, men jeg, f.eks., måtte lese Billas svar et par ganger før jeg klarte å slå fra meg at hun også er enig med venninnen min. Fritidsaktiviteter er dødsviktig, og holder ikke ungene på med minst to ting hver, har man for mange unger. Jeg synes det kan være vanskelig å innrømme at man roer fritiden litt ned for å beholde roen i hverdagen. Jeg er ikke interessert i en kaostilværelse, og jeg tror våre valg er riktige for oss, men jeg kan ikke for å føle på presset noen ganger.

Jeg skjønner godt at innlegget mitt kunne oppfattes sånn, Ramses, og jeg veldig er glad for at du forsto hva jeg prøvde å formidle.

Venninnen din har kanskje noen poeng utifra _sine_ ideer om det ideelle, men vips så sitter hun i en annen hverdag, og hva som er viktig har endret seg. Mine tanker rundt dette er jo nettopp det, MINE, og da burde det spille liten rolle for andre hvis jeg synes det er viktig at barna mine både spiller et instrument og har en fysisk aktivitet på fritiden.

Problemet er når folk tror de sitter med den eneste fasiten på hva som er riktig, og har lyst til å dele den kunnskapen med alle rundt seg i tide og utide

[Nooria]

Jeg ble inspirert til å skrive innlegg rett før jeg dro på hyttetur og derfor har jeg vært fraværende i tråden etter hovedinnlegget.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg leste hovedinnlegget og ser at HI har tre barn. Men kan ikke se at det står et ord om at det er en mann inne i bildet der. Jeg mistenker likevel at hun har et eksemplar av arten i hjemmet, hvorfor er hun trippeltarbeidende da?

Jeg har absolutt en mann som fungerer (i likhet med en del andre i tråden). Dette året som jeg har vært syk har han til tider vært alenefar. Han er en svært velfungerende pappa, og jeg er ikke trippeltarbeidende selv om jeg hevder at mange er det.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Men kroppen min er tydeligvis ikke skapt for eller vant til det jeg har utsatt den for de siste 7 årene. Fasiten fikk jeg i fjor.

Det gjelder tydeligvis meg også!

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

At det ikke er så ofte at man blir langvarig og permanent utslitt av fødsler, svangerskap og amming nei.

Jeg opplever at jeg de siste åtte årene som startet med svangerskap og amming, kombinert med hektisk og stressende jobb har blitt stadig mer utmattet.

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Vi har vel aldri vært så lite fysisk aktive i jobb som nå, og helseplagene med rygg og nakke er gigantiske. Kroppen vår er jo bygd for å brukes, og jeg tror vi får mange plager fordi vi ikke bruker den like fysisk lenger. Og jeg tror mange sliter seg mer ut psykisk.

For hundre år siden hadde kvinner fysisk harde liv, mens vi i dag bruker kroppen for lite (hvertfall de av oss som ikke har jobber hvor vi er fysisk aktive) og stresser for mye. Det er to veldig ulike typer belastning. Hva som er verst skal jeg ikke begi meg inn på å bedømme.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Godt nok er også en fin bil. Det helde stort sett for dei aller fleste av oss. Og så må en ta valg. No pusse eg opp hus, så da blir det lite trening. Etter jul blir det videreutdanning, da blir det mindre oppussing. Eg klare ikkje alt på en gong.

Og da handler jo alt om prioritering mener jeg. Man kan jo godt føle at man har dårlig tid og har det travelt. Men i grunn handler det om valg og prioriteringer man tar for seg selv, og i/for familien.

Hadde feks trening likevel vært en ting som du MÅ ha i livet ditt, samma hva, så hadde du jo også fått tid til det, OM det var noe du absolutt ville prioritere. Men det ville jo gått på bekostning av noe annet. Det handler kanskje mye om å innse hva som er viktig for en selv, og ikke tenke så veldig på hva alle andre synes er viktig.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Og da handler jo alt om prioritering mener jeg. Man kan jo godt føle at man har dårlig tid og har det travelt. Men i grunn handler det om valg og prioriteringer man tar for seg selv, og i/for familien.

Hadde feks trening likevel vært en ting som du MÅ ha i livet ditt, samma hva, så hadde du jo også fått tid til det, OM det var noe du absolutt ville prioritere. Men det ville jo gått på bekostning av noe annet. Det handler kanskje mye om å innse hva som er viktig for en selv, og ikke tenke så veldig på hva alle andre synes er viktig.

Jeg har forresten den diskusjonen med makkeren min på studiet. Han har en krevende lederstilling, familie, han trener, han har båt som han må pusse opp og han har en del prosjekter. Og så klager han over at han ikke har tid til å lese det som må leses etc. Mens jeg sier at det handler om å prioritere. VIL han få tid til studiet så må han jo velge bort noe, det sier seg selv med full jobb, familie og fritidssysler - og et masterstudie som i utgangspunktet er 75 % studie. Da må jo bare noe velges bort for en periode. Uansett om det er kjipt.

[zeppelin]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Og da handler jo alt om prioritering mener jeg. Man kan jo godt føle at man har dårlig tid og har det travelt. Men i grunn handler det om valg og prioriteringer man tar for seg selv, og i/for familien.

Hadde feks trening likevel vært en ting som du MÅ ha i livet ditt, samma hva, så hadde du jo også fått tid til det, OM det var noe du absolutt ville prioritere. Men det ville jo gått på bekostning av noe annet. Det handler kanskje mye om å innse hva som er viktig for en selv, og ikke tenke så veldig på hva alle andre synes er viktig.

Viktige ord.

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.

Jeg tør nesten ikke si hvor gammel jeg er, men jeg fikk barn godt opp i 30 årene og har altså jobbet i 20 år. Det var helt noe annet for 20 år siden. For det første, så var det flere ansatte og hvis noen ble syk, så ringte en etter vikarer. I dag fordeles oppgavene på de som er til stede. Og alle møtene og rapporteringen som er pålagt ledelsen! De skal redegjøre for hver detalj og hvorfor produktiviteten var 52 istedenfor 54 i går, hver eneste dag blir veiet og målt. Detaljer istedenfor helhet. Jeg lurer på hvordan samfunnet har blitt sånn, og hvor går alle rapportene? Jeg føler meg ofte syk av "kontinuerlig forbedring". Omorganisering, omstilling, ny sjef, trivselundersøkelser, effektivisering, ny omstilling, ny sjef, medarbeiderundersøkelse, effektivisering, omstilling.... Hele året, hvert år. Ny leder hvert år etter en omorganisering.

Skammer meg over å si det, men ofte angrer jeg på at jeg fikk barn. Eller at jeg fikk barn sent, men 20-åringer som blir mamma blir også utbrent? Det er ikke tvil om at jobben min har blitt utrolig mer stressende psykisk i løpet av 10 år, som var da vi startet på å få barn (Eldstemann er 8 år). Man kan ikke forutse den utviklingen, hadde man kunnet det så...

[Pelle]

Jeg har en kontorjobb, og hadde en stund tilbake en arkivrydding, med brev fra 50-tallet. Målet med arbeidsoppgaven var den samme som nå. Ting vi kan skrive rapporter på 4-5 sider om nå ble ikke en gang berørt i konklusjonen på 50-tallet. Ei heller på begynnelsen av 90-tallet. Man hoppet galant over problemstillingen/så den ikke.

[apan]

Jeg har ikke lest hele tråden.

Jeg hadde garantert blitt, om ikke utslitt så i alle fall drittlei, av alle reisene, videreutdanningen, den kule jobben, og alt som skulle til for å tjene alle pengene. Derfor droppet jeg hele greia, fant meg en jobb jeg likte bedre med mindre lønn, jobben har ikke noe reising og det er kort vei dit. Vi prioriterer knallhardt hele tiden, vi drar sjelden bort hele helgen fordi det blir så slitsomt med mandagen som kommer brått, vi er ganske sjelden ute sent fordi vi sover lite nok som det er, vi prioriterer både venner og trening mindre enn å være sammen rolig som familie.
Jeg tenker at man får gjøre sine prioriteringer og være dem bevisst, og noen kan sikkert få med seg alt, men for mange vil det bli altfor mye. Meg selv inkludert, og jeg har egentlig ganske god kapasitet (liker jeg å tro).

Som Zoë leser jeg på FP og ser nye krav komme, men jeg har motsatt reaksjon. Veldig mye av det som forfektes her, blir så ekstremt Politisk Korrekt for meg at jeg ikke tar det til meg på noen som helst måte. Jeg synes det i enkelte tilfeller vipper over til rent komisk, og føler heldigvis ikke kravene bygge seg opp.

[mkj]

Jeg vil ikke si at jeg er en typisk karrierekvinne. Karriereklatring ser jeg helt bort fra. Men jeg vil allikevel tjene relativt greit med penger mtp at det koster å være i dagens samfunn. Vi har travle jobber begge to, men heldigvis så er det to fleksible jobber. Det betyr av vi gjerne drar fra jobben kl 15 begge to. Men det må da i tillegg også jobbes på kvelden.

Men jeg er ikke en av de som skal rekke alt mulig annet. Vi er på jobb, spiser middag, er med ungene og så jobber vi evt dør i sofaen etterpå. Nesten alt av husarbeid, treffe venner eller andre ting som er utenom skjemaet det legges til helger.

Husarbeidet lider nok mest, men jeg husker tider før jeg fikk barn, det var ikke så veldig rent da heller, så det går nok kanskje like mye på den manglende interessen som på den manglende tida. Altså det må gjerne være rent, men å komme dit er tidkrevende og kjedelig, sånn at det blir nedprioritert.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Jeg tør nesten ikke si hvor gammel jeg er, men jeg fikk barn godt opp i 30 årene og har altså jobbet i 20 år. Det var helt noe annet for 20 år siden. For det første, så var det flere ansatte og hvis noen ble syk, så ringte en etter vikarer. I dag fordeles oppgavene på de som er til stede. Og alle møtene og rapporteringen som er pålagt ledelsen! De skal redegjøre for hver detalj og hvorfor produktiviteten var 52 istedenfor 54 i går, hver eneste dag blir veiet og målt. Detaljer istedenfor helhet. Jeg lurer på hvordan samfunnet har blitt sånn, og hvor går alle rapportene? Jeg føler meg ofte syk av "kontinuerlig forbedring". Omorganisering, omstilling, ny sjef, trivselundersøkelser, effektivisering, ny omstilling, ny sjef, medarbeiderundersøkelse, effektivisering, omstilling.... Hele året, hvert år. Ny leder hvert år etter en omorganisering.

Skammer meg over å si det, men ofte angrer jeg på at jeg fikk barn. Eller at jeg fikk barn sent, men 20-åringer som blir mamma blir også utbrent? Det er ikke tvil om at jobben min har blitt utrolig mer stressende psykisk i løpet av 10 år, som var da vi startet på å få barn (Eldstemann er 8 år). Man kan ikke forutse den utviklingen, hadde man kunnet det så...

Jeg synes også jobben min har blitt mye mer stressende i løpet av de ti siste årene, bare, og da holder jeg privatlivet mitt utenfor. Det er flisespikking, krav til dokumentasjon, krav til endring hele tiden, og mye mindre ressurser enn for ti år siden. Og påleggene bare øker og øker og øker, ofte for hver eneste måned.

[Pebbles]

Jeg har et bevisst forhold til at ingen skal/bør/kan leve opp til summen av FP. Det jeg ville si noe om sies mer tydelig av kie under her:

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er vel ikke nødvendigvis idealene folk strekker seg etter, men det presset som følger med? Jeg har ikke noe imot at person x lager all mat økologisk og fra grunnen av. Jeg lar meg tvert imot inspirere. Det som jeg innbiller meg kan påvirke til følelsen av press er når person x legger ut om sin forakt for de som ikke gjør som henne selv og sier at "selvsagt gjør jeg det, noe annet ville jo vært å drite i ungene sine og sånt holder jeg meg for god til". For å sette det på spissen. Det er ikke de engasjerte innleggene eller samtalene om hjemmelaget mat. Det er fordømmelsen det noen ganger blir servert med. Eventuelt den opplevde fordømmelsen for andre.

[mkj]

Jeg lar meg heller ikke stresse opp av FP. Jeg plukker opp mye nyttig her, særlig om matlaging og håndarbeid, men jeg tar det helt med knusende ro. Serverer glatt en grandis innimellom. Men vi har alltid noen dager i uka, med fokus på hjemmelaget og god mat. Litt fordi det er bedre, det er viktig å kunne det, også for å kunne lære det videre igjen. Men noen dager er veldig travle, og jeg knekker ikke sammen av å spise et ostesmørbrød på sånne dager.

[rine]

Jeg tror ikke jeg lar meg stresse av FP, men jeg innrømmer at jeg her om dagen vurderte å legge noen nøtter ned i matboksene til ungene.

Tror faktisk jeg skal gjøre det en dag, når jeg bare husker å handle det.

[Katta]

Mens jeg har såpass hetta for nøtter i luftveiene til at nøtter i matboksen utgår av den grunn.