Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror man kan ha litt å hente på en bevisstgjøring blant de foreldre i dag deler ansvaret for barna med. Altså deler i den forstand at de er involvert i forhold til helse, undervisning osv. De har jo også litt å si for definisjonen av kravene og hva som skal til for å være god nok som mor/forelder og dermed også i forhold til hva man strekker seg etter.

Når man da har en situasjon der flere mødre sier at de opplever at de blir forstrukket i livet sitt så må man kanskje se på ting i en litt videre forstand enn kun kvinnens valg. Eller i alle fall ha litt nysgjerrighet i forhold til hvorfor såpass mange i samme livssituasjon forteller det samme og hvordan man kan endre det. Jeg tror i alle fall det ville ha løftet debatten opp fra synsenivå og kanskje gjort den mer konstruktiv, men det er mulig jeg tar feil.

God ide! Jeg er enig med deg i at det ville være konstruktivt å se det på systemnivå. Samtidig er jeg litt illusjonsberøvet, og tenker at jeg mener å ha opplevd at slike debatter er blir kneblet i starten ved at noen har hevdet at kvinnene kan takke seg selv og at de er kravstore og aldri blir fornøyd og er humørsyke og sånn. Jeg minner om http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle1495050.ece

Men det kan godt hende at jeg bare er en sur gammel hurpe, altså.

[Bokormen]

Jeg er litt delt ang om menn slipper lettere unna. Vi har opplevd flere ganger det med at barnehagepersonale henvender seg til meg etc. Men jevnt over har jeg inntrykk av at en mann lettere stemples som håpløs, lat og en man kan forsøke å oppdra. En dame som klager over slitenhet, at ting hoper seg opp og så videre får ofte sympati, og det letes etter årsaker til at det er slik, mens en mann bør greie å skjerpe seg. Her inne er det kanskje noe mer nyansert, man er vel fortsatt miljøskadd av Andre Fora.

[Katta]

Jeg er ikke nødvendigvis enig i at det er kravene det er noe galt med hvis man får hetta av å se på kjøkkenet og badet. Av og til ser det faktisk ikke ut i måneskinn, og da er det hygienen det er noe galt med. Hvorvidt det da er den som "ser" rotet best eller den andre som bør utføre oppgaven kommer jo an på litt forskjellig tenker jeg. Man bør jo prøve å bli enige om et opplegg man kan leve med, og med litt forståelse for at det av og til svikter. Men med rett til å bli irritert hvis det svikter hele tiden.

[oslo78]

Jeg forstår plutselig skilsmissetallene i Norge. Hvis noen i ramme alvor mener at man bør skilles dersom husarbeidet fordeles 60-40 og man ikke er fornøyd med det, er det ikke rart om skilsmissetallene er høye. Jeg lovte å leve sammen med mannen min i gode og onde dager, og terskelen for å skilles er langt høyere enn at fordeling av husarbeid skal avgjøre det.

[rine]

Skilles og skilles, jeg ville iallfall seriøst vurdert om det var klokt å bringe et nytt barn (som = mye ekstraarbeid) inn i familien før arbeidsfordelingen var litt mer på stell. Jeg ville selvsagt prøvd samtale før en evt. skilsmisse.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg forstår plutselig skilsmissetallene i Norge. Hvis noen i ramme alvor mener at man bør skilles dersom husarbeidet fordeles 60-40 og man ikke er fornøyd med det, er det ikke rart om skilsmissetallene er høye. Jeg lovte å leve sammen med mannen min i gode og onde dager, og terskelen for å skilles er langt høyere enn at fordeling av husarbeid skal avgjøre det.

Det tror jeg ikke det finnes noen som mener, ihvertfall ikke meg om det var mitt innlegg du sikter til. Men dersom man blir totalt utslitt fordi den ene parten ikke er villig til å bidra på hjemmebane og opplever situasjonen som uholdbar, så kan jeg da så absolutt se at det er et alternativ?

[Mrs. S]

Det er sikkert gode og dårlige perioder i alle forhold. Satser man på barn i en god periode, så kan man ikke bebreide folk det. Ingen hadde turt å føde barn, hvis man visste hva som ventet i framtiden. Arbeidsituasjonen kan forandre seg, økonomi, sykdom, så mange ting. Jeg tror det er en mekanisme innebygd i oss som gjør at vi bagatelliserer problemer, rett og slett for at arten skal overleve.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara

http://var-dags-rum.blogspot.com/201...s-moa-irl.html

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Er dette et eksplodert hjem?

I forhold til hæppimuffinsbloggene framsto det som et sarkastisk, herlig, ærlig og friskt vindpust at de viste fram sånn som det "egentlig" er. Ordet eksplodert var en smule humoristisk ment. Men jeg mener, de har en vask liggende på gulvet på barnerommet

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Sant?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Man kan forandre seg selv, men det er vel begrenset hvor mye kontroll man har over andre mennesker? Og nettopp i en setting der man maner til mindre "kontrollbehov" blant kvinner, virker det for meg ganske bakvendt å belage løsningen på hennes evne til å kontrollere et annet menneske.

Teofelia skrev vel om ansvarliggjøring og ikke kontrollering. Og det er stor forskjell på å ta grep for å ansvarliggjøre et annet voksent menneske i et samboerskap elle ekteskap der man faktisk er TO voksne om saligheta, til å (forsøksvis) kontrollere den andre til å gjøre det man ønsker de skal gjøre. Stor forskjell.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg ser at dette innlegget blir latterliggjort fordi det er for enkelt, og jeg er enig i at "du kan da bare skille deg- løsningen kanskje blir litt lettvint. Likevel må det gå an å undre seg over at kvinner velger å få både to og tre barn med en mann når de klager høylydt over at han er ubrukelig allerede etter det første barnet. Er det prevensjonsundervisningen de har gått glipp av, eller hva er det for noe?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Skilles og skilles, jeg ville iallfall seriøst vurdert om det var klokt å bringe et nytt barn (som = mye ekstraarbeid) inn i familien før arbeidsfordelingen var litt mer på stell. Jeg ville selvsagt prøvd samtale før en evt. skilsmisse.

Dette er jeg helt, helt enig i. Sitter man med ett, eller to eller tre, eller hva det er for et antall barn, og en jobb, og et hus og ... hund og stasjonvogn og en gubbe det ikke funker med, og forventninger om hæppimuffinsliv og 50-50-deling på hjemmebane og studier på si. Og det slett ikke går ihop på noe som helst slags vis, man stresser seg sjuk og utbrent og i det hel tatt Og tenker at totalbelastningen er for stor, så er det faktisk en del grep man burde gjøre i livet før man velger å gå videre med enda flere barn i samme situasjon, med samme gubben. Det behøver ikke være skilsmisse, men det kan jo begynne med en bevisstgjøring av egen rolle i eget liv, etterfulgt av en ansvarliggjøring av mannen i fellesskapet. For eksempel. Eller omvendt. Og en nøye gjennomgang av egne forventninger til liv, samliv, levestandard, osv. Jeg tror, nei jeg mener, veldig mange stresser seg selv sjuke fordi de har høye standarder til at alt, på alle områder, skal være på stell til enhver tid. Og at man bruker mye energi på å bygge stillaser rundt andre også, for at de skal fungere opp mot den standarden man selv har satt på et "perfekt og lykkelig liv TM".

[Pebbles]

pøbelsara:

"Strykbräda från Järnia".

[Pebbles]

Jeg ville aldri med overlegg giftet meg og fått barn med en mann som ikke respekterer meg nok til å dele arbeidsbyrden i hjemmet sånn noenlunde fornuftig. Jeg hadde andre kriterier også - som f.eks at jeg aldri ville giftet meg med en sykelig sjalu mann. Kameraten min synes jeg er "heldig" som har en mann som ikke er sjalu av natur og som ikke legger noen føringer på aktiviteter og helgeturer. Jeg prøver å forklare han at jeg ikke er "heldig" - jeg har med åpne øyne og med fullt overlegg nettopp valgt en slik mann for å ha en livskvalitet som jeg ønsker meg.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Teofelia skrev vel om ansvarliggjøring og ikke kontrollering. Og det er stor forskjell på å ta grep for å ansvarliggjøre et annet voksent menneske i et samboerskap elle ekteskap der man faktisk er TO voksne om saligheta, til å (forsøksvis) kontrollere den andre til å gjøre det man ønsker de skal gjøre. Stor forskjell.

Målet er vel uansett at man vil få den andre til å gjøre noe annerledes. Og med den retorikken som brukes noen ganger får jeg inntrykk av at man ikke får med seg poenget med at man faktisk ikke har kontroll over så mange andre enn seg selv. Man kan "ansvarliggjøre" et annet menneske til man blir blå uten å nødvendigvis ha kontroll på resultatet. Det kan også være en viktig innsikt for å avgjøre om når nok er nok og man eventuelt skal gå.

Om man velger å bruke ordet "kontroll" eller "ansvarliggjøre" mener jeg at det i bunn og grunn handler om det samme. Nemlig at man søker å endre noe (et annet menneskes atferd). Og jeg synes det blir litt pussig å basere løsningen så mye på en persons suksess i å "ansvarliggjøre"/"kontrollere" hva et annet menneske velger å gjøre, når man samtidig tilskriver problematikken til kvinners "kontrollbehov" og sier at de må slippe kontrollen.

Det blir litt "Slipp kontrollen og få samtidig mannen din til å forandre seg" over det og jeg synes det blir ganske selvmotsigende. For ikke å snakke om hvor avleggs jeg synes tankegangen er.

Jeg synes frustrasjonen over menn som ikke trår til nok på hjemmebane feilrettes når man fokuserer så mye på kvinnene og så lite på mennene som faktisk sluntrer unna.

[Penelope]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg prøver å forklare han at jeg ikke er "heldig" - jeg har med åpne øyne og med fullt overlegg nettopp valgt en slik mann for å ha en livskvalitet som jeg ønsker meg.

Veldig bra kommentar. Jeg får også høre av enkelte at jeg er "heldig". Kanskje mannen er heldig også??? Men det sies ikke til meg ihvertfall.
Vi har jo valgt hverandre helt frivillig

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

I forhold til hæppimuffinsbloggene framsto det som et sarkastisk, herlig, ærlig og friskt vindpust at de viste fram sånn som det "egentlig" er. Ordet eksplodert var en smule humoristisk ment. Men jeg mener, de har en vask liggende på gulvet på barnerommet

De hadde en dokost i senga! Og attpåtil av gull!

[Teofelia]

Kie: hvis mannen min gjør fem ganger så mye i huset som jeg gjør, så er det verken merkelig og galt at han ønsker å endre på min adferd.

Det klarte han til sist også, og jeg har ikke fått det mindre bra av den grunn.

Det er ikke gitt at bedre balanse i arbeidsdelingen hjemme må være til gavn for den ene og til ulempe for drn andre. Det kan meget vel hende at begge går i pluss. Jeg vet i alle fall at det jeg må betale i form av mer husarbeid, får jeg mange ganger igjen i form av økt kvalitet på forholdet, mer opplagt mann og bedre tilfredshet med egen innsats. Og jeg tror ikke noe på at dette nødvendigvis må virke annerledes dersom det er menn som skal reformeres.

[kie]

Godt poeng.
Men er vi så uenige om hva man har kontroll over og hva man ikke har kontroll over? Det er nemlig den delen av det som jeg synes er greit å ha en ryddig tankegang i forhold til. Det er jo nok av kvinner (og kanskje menn?) som driver med evinnelige og til tider håpløse "forandre"-prosjekt på et annet voksent menneske og jeg tenker at på et eller annet tidspunkt må man kanskje innse at den som skal forandre noe ved egen atferd også må ville det selv.

[Teofelia]

Jeg for min del har bare sagt at enhver er ansvarlig for sine egne valg og grenser. Jeg klarer ikke å se hvordan det kan tolkes til at jeg er for kontroll og manipulasjon av andre.

[oslo78]

Jeg synes det tar kaka at kvinnen i tillegg til å eventuelt være den som gjør mest hjemme også skal få ansvaret for at mannen ikke gjør det han skal. Det er mannens ansvar, enkelt og greit. Og jeg valgte mannen min leeeenge før vi fikk barn og uten at jeg hadde mulighet til å sjekke han ut i forhold til husarbeid og plikter.

Mannen min deltar omtrent like mye som meg til vanlig. Men de siste årene før jeg ble syk i fjor var han veldig sliten. Og at jeg da prøvde å dra en større del av lasset enn vanlig (noe som kanskje var med på å gjøre meg syk) nekter jeg å ta selvkritikk for. Man stiller da opp for den man er gift med også i de tidene da ikke alt går på skinner - i min verden.

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler?

Du sa det bedre enn meg. Nå er jeg altså fornøyd med mannen på husarbeidsfronten, men det ante jeg virkelig ikke noe om da jeg valgte ham for 14 år siden.