Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Man kan forandre seg selv, men det er vel begrenset hvor mye kontroll man har over andre mennesker? Og nettopp i en setting der man maner til mindre "kontrollbehov" blant kvinner, virker det for meg ganske bakvendt å belage løsningen på hennes evne til å kontrollere et annet menneske.

Teofelia skrev vel om ansvarliggjøring og ikke kontrollering. Og det er stor forskjell på å ta grep for å ansvarliggjøre et annet voksent menneske i et samboerskap elle ekteskap der man faktisk er TO voksne om saligheta, til å (forsøksvis) kontrollere den andre til å gjøre det man ønsker de skal gjøre. Stor forskjell.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg ser at dette innlegget blir latterliggjort fordi det er for enkelt, og jeg er enig i at "du kan da bare skille deg- løsningen kanskje blir litt lettvint. Likevel må det gå an å undre seg over at kvinner velger å få både to og tre barn med en mann når de klager høylydt over at han er ubrukelig allerede etter det første barnet. Er det prevensjonsundervisningen de har gått glipp av, eller hva er det for noe?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Skilles og skilles, jeg ville iallfall seriøst vurdert om det var klokt å bringe et nytt barn (som = mye ekstraarbeid) inn i familien før arbeidsfordelingen var litt mer på stell. Jeg ville selvsagt prøvd samtale før en evt. skilsmisse.

Dette er jeg helt, helt enig i. Sitter man med ett, eller to eller tre, eller hva det er for et antall barn, og en jobb, og et hus og ... hund og stasjonvogn og en gubbe det ikke funker med, og forventninger om hæppimuffinsliv og 50-50-deling på hjemmebane og studier på si. Og det slett ikke går ihop på noe som helst slags vis, man stresser seg sjuk og utbrent og i det hel tatt Og tenker at totalbelastningen er for stor, så er det faktisk en del grep man burde gjøre i livet før man velger å gå videre med enda flere barn i samme situasjon, med samme gubben. Det behøver ikke være skilsmisse, men det kan jo begynne med en bevisstgjøring av egen rolle i eget liv, etterfulgt av en ansvarliggjøring av mannen i fellesskapet. For eksempel. Eller omvendt. Og en nøye gjennomgang av egne forventninger til liv, samliv, levestandard, osv. Jeg tror, nei jeg mener, veldig mange stresser seg selv sjuke fordi de har høye standarder til at alt, på alle områder, skal være på stell til enhver tid. Og at man bruker mye energi på å bygge stillaser rundt andre også, for at de skal fungere opp mot den standarden man selv har satt på et "perfekt og lykkelig liv TM".