Sliten ektemann med psykisk syk kone

[oslo78]

Hvordan vet du at hun er psykisk syk? Jeg gikk på en smell for to år siden, og jeg var ikke syk i hodet, men i kroppen. Jeg kastet opp, sov ikke, svimte av, hadde ekstreme smerter i magen og ryggen - og det hjalp ikke noe å gå til psykolog for å si det sånn. Det eneste som har hjulpet er å hvile, få hjelp til å sove og å bygge meg sakte, sakte opp igjen. Som en som har vært på andre siden av bordet med smerter, blir jeg litt provosert av å høre at man skal komme seg i aktivitet og at det skal gjøre ting bedre. Det var da jeg endelig sluttet å prøve å trene og hvilte i steden at jeg begynte å bli bedre.

[nokon]

Du har fått ganske mange gode råd.

Eg må kommentere det fleire skriv om paralgin forte - eg har opplevd å bli dårlegare av det. Eg fekk det på grunn av eit prolaps, og i løpet av dei seks vekene eg brukte denne typen smertestillande, fekk eg ganske kraftig hovudpine av pillene. I tillegg blei eg i dårleg humør (noko som kan forsterke depresjon), fordi eg blei å sløv av pillene. Så råd kan vere å følgje litt med på desse pillene, dei har ganske sterke biverknadar.

Ein annan ting: eg kjenner til familiar som har vore i liknande situasjon (langvarig sjukdom hos ein forelder), som har fått avlastningsheim via barnevernet. Dette er ikkje bare eit tilbod til uskikka foreldre, men også eit tilbod som kam gi deg ein pause kvar tredje eller fjerde helg. Det kan hende det er litt ventetid, men det er eit alternativ som kan vere til hjelp og avlastning.

Lykke til. Det høyrest ut som ein vond situasjon å vere i.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hvordan vet du at hun er psykisk syk? Jeg gikk på en smell for to år siden, og jeg var ikke syk i hodet, men i kroppen. Jeg kastet opp, sov ikke, svimte av, hadde ekstreme smerter i magen og ryggen - og det hjalp ikke noe å gå til psykolog for å si det sånn. Det eneste som har hjulpet er å hvile, få hjelp til å sove og å bygge meg sakte, sakte opp igjen. Som en som har vært på andre siden av bordet med smerter, blir jeg litt provosert av å høre at man skal komme seg i aktivitet og at det skal gjøre ting bedre. Det var da jeg endelig sluttet å prøve å trene og hvilte i steden at jeg begynte å bli bedre.

Det er jo ingen som har sagt at man ikke skal hvile, men å ligge hele dagen tror ihvertfall jeg ikke er bra for noen, spesielt ikke om man sliter med migrene og hodepine... Ja, hvile er kjempe viktig, men å komme igang med aktivitet er jo bra for alle. Når man har gått kanskje 6 mnd-1 år og bare er hjemme, så må man komme seg ut og opp - i sakte tempo. Jeg snakker utifra mine erfaringer, og erfaringene jeg har fra alle bøker og blader jeg har lest.
Om man har sovet og slappet av i ett halvt år og hodepinen bare fortsetter er det vel på tide å gjøre noe annet enn bare å ligge synes nå jeg. Ikke for anstrengende ting, men sakte men sikkert, da er balansen mellom hvile og trening/aktivitet hårfin. Jeg ble selv bare dårligere om jeg tok i for hardt med trening, bare 5-10 min på stepmaskinen satt meg helt ut i starten, men jeg var jo alikevel sengeliggende store deler av dagen så å ha rørt litt på seg var jo kjempe fint, bare en liten runde rundt kvartalet gjør jo at man får litt luft og solglimt

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Nip, her.

Det er jo ingen som har sagt at man ikke skal hvile, men å ligge hele dagen tror ihvertfall jeg ikke er bra for noen, spesielt ikke om man sliter med migrene og hodepine... Ja, hvile er kjempe viktig, men å komme igang med aktivitet er jo bra for alle. Når man har gått kanskje 6 mnd-1 år og bare er hjemme, så må man komme seg ut og opp - i sakte tempo. Jeg snakker utifra mine erfaringer, og erfaringene jeg har fra alle bøker og blader jeg har lest.
Om man har sovet og slappet av i ett halvt år og hodepinen bare fortsetter er det vel på tide å gjøre noe annet enn bare å ligge synes nå jeg. Ikke for anstrengende ting, men sakte men sikkert, da er balansen mellom hvile og trening/aktivitet hårfin. Jeg ble selv bare dårligere om jeg tok i for hardt med trening, bare 5-10 min på stepmaskinen satt meg helt ut i starten, men jeg var jo alikevel sengeliggende store deler av dagen så å ha rørt litt på seg var jo kjempe fint, bare en liten runde rundt kvartalet gjør jo at man får litt luft og solglimt

Hun ligger høyst sannsynlig ikke til sengs hele dagen når hun har et lite barn. For min del var det i hvert fall mer enn nok med den aktiviteten jeg fikk av å være mamma for barna. Det tok et halvt år før jeg kom meg gjennom en helg med barn uten å klappe totalt sammen etterpå.

Turer: Jeg startet med 10 minutters tur hver dag. Da hadde jeg utrolig sterke smerter etterpå - og jeg gikk i skilpaddetempo. Jeg brukte et halvt år på å komme opp i 45 minutters turer hver dag. Nå, etter snart to år, kan jeg gå nesten så lang tur jeg vil, men bare på dager hvor det ikke er mye program.

Jeg vet ikke hva som feiler HIs kone, men mer aktivitet er ikke alltid tingen - det var poenget mitt. Og psykolog hjelper slett ikke alltid mot smerter i kroppen eller hodet - det var mitt andre poeng. Men hjelp trengs - mas, mas og mas. Jeg ble lagt inn på sykehus fem uker da jeg var på mitt verste, og det var redningen. Fem uker totalt uten krav, uten aktivitet og uten dårlig samvittighet overfor mann og barn. Derfra har det gått sakte, sakte oppover - med mange nedturer innimellom.

Mistenkeliggjøring av at hun gjør seg til for å slippe å gjøre noe, er i hvert fall det verste HI kan bedrive. Samvittigheten min var svartere enn svartest, og mannen min var sliten og sur - og det var helt krise for meg i hvert fall. Å komme bort fra mannen de fem ukene var faktisk det aller viktigste for oss som par, ellers er jeg redd vi hadde vært skilt i dag.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hun ligger høyst sannsynlig ikke til sengs hele dagen når hun har et lite barn. For min del var det i hvert fall mer enn nok med den aktiviteten jeg fikk av å være mamma for barna. Det tok et halvt år før jeg kom meg gjennom en helg med barn uten å klappe totalt sammen etterpå.

Turer: Jeg startet med 10 minutters tur hver dag. Da hadde jeg utrolig sterke smerter etterpå - og jeg gikk i skilpaddetempo. Jeg brukte et halvt år på å komme opp i 45 minutters turer hver dag. Nå, etter snart to år, kan jeg gå nesten så lang tur jeg vil, men bare på dager hvor det ikke er mye program.

Jeg vet ikke hva som feiler HIs kone, men mer aktivitet er ikke alltid tingen - det var poenget mitt. Og psykolog hjelper slett ikke alltid mot smerter i kroppen eller hodet - det var mitt andre poeng. Men hjelp trengs - mas, mas og mas. Jeg ble lagt inn på sykehus fem uker da jeg var på mitt verste, og det var redningen. Fem uker totalt uten krav, uten aktivitet og uten dårlig samvittighet overfor mann og barn. Derfra har det godt sakte, sakte oppover - med mange nedturer innimellom.

Jeg også var alenemamma altså, så jeg rørte jo på meg også... Det er jo bare fint med forskjellige råd, noe funker for noen, noe annet funker for andre... Jeg mente ikke nødvendigvis at psykolog hjalp på smertene i kroppen, men for å takle en vanskelig hverdag med smertene, jeg er fortsatt svimmel jeg selvom jeg har gått til psykolog i 3 år, men har fått endel hjelp til å takle sykdommen.
Jeg tror også at "barneaktiviteten" man får (selvom den er veldig koselig) ikke nødvendigvis er det freden og roen man trenger og at man trenger ro, fred og aktivitet. Gjerne Yoga etterhvert også - for mange Helt enig med deg at ingen krav, ro og fred er helt nødvendig.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Nip, her.

Jeg også var alenemamma altså, så jeg rørte jo på meg også... Det er jo bare fint med forskjellige råd, noe funker for noen, noe annet funker for andre... Jeg mente ikke nødvendigvis at psykolog hjalp på smertene i kroppen, men for å takle en vanskelig hverdag med smertene, jeg er fortsatt svimmel jeg selvom jeg har gått til psykolog i 3 år, men har fått endel hjelp til å takle sykdommen.
Jeg tror også at "barneaktiviteten" man får (selvom den er veldig koselig) ikke nødvendigvis er det freden og roen man trenger og at man trenger ro, fred og aktivitet. Gjerne Yoga etterhvert også - for mange Helt enig med deg at ingen krav, ro og fred er helt nødvendig.

Yoga var veldig fint for meg - etter et år. Før det bare svimte jeg av om jeg fant på noe sånt...

Barneaktivitet er slett ikke det optimale for å bli frisk, men det er vanskelig å velge bort barna sine, og den aktiviteten man får ved å være sammen med den kan være nok en periode - i hvert fall var det det for meg. Fremdeles er det sånn at jeg må være ytterst forsiktig i ferier, da har jeg ingenting å gå på fordi barna er nok i seg selv.

Enig i at det er bra med ulike råd, jeg ville bare være en motvekt til alle dem som "maste" om mer aktivitet. Mitt råd er at hun får hjelp av lege til å reise bort et sted i noen uker, et sted hvor det er personale å snakke med og ro og fred. Kanskje det hjelper, kanskje ikke - men det kan i hvert fall gi svar på hvilken vei det er riktig å gå.

[Libra]

Men Oslo78, sier ikke du akkurat det samme som resten? Litt aktivitet, sakte men sikkert, med mulighet til hvile etterpå. Reise bort for å få rod og fred - men også noen å snakke med?

Jeg vet av mange som også sliter med hodepine og kroppssmerter når de er deprimerte. Selv om smertene er reell så er de likevel utløst av depresjon. En depresjon er ikke bare tanker og følelser. Den kan også være kjemisk betinget og da er det ikke usannsynlig at det kan påvirke resten av kroppen. Uansett, hvis man har forsøkt noe over så lang tid, må det være verdt å forsøke noe annet. Erfaringene til veldig, veldig mange, er at litt aktivitet hjelper.

HI - når det gjelder psykologer, så er det flere enn de som er knyttet til sykehusene man kan benytte. Det er mange privatpraktiserende som har refusjonsavtale med NAV. Det betyr at man kun betaler vanlig egenandel (som på sykehus) og at dette inngår i frikortsordningen hvis man har henvisning fra lege. Legen vil normalt ha oversikt over disse, ellers kan det bære at NAV gi deg det. Man ringer rundt selv, blir satt på ventelister, man blir litt motløs og ringer noen runder igjen - så får man plutselig napp.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Yoga var veldig fint for meg - etter et år. Før det bare svimte jeg av om jeg fant på noe sånt...

Barneaktivitet er slett ikke det optimale for å bli frisk, men det er vanskelig å velge bort barna sine, og den aktiviteten man får ved å være sammen med den kan være nok en periode - i hvert fall var det det for meg. Fremdeles er det sånn at jeg må være ytterst forsiktig i ferier, da har jeg ingenting å gå på fordi barna er nok i seg selv.

Enig i at det er bra med ulike råd, jeg ville bare være en motvekt til alle dem som "maste" om mer aktivitet. Mitt råd er at hun får hjelp av lege til å reise bort et sted i noen uker, et sted hvor det er personale å snakke med og ro og fred. Kanskje det hjelper, kanskje ikke - men det kan i hvert fall gi svar på hvilken vei det er riktig å gå.

Hehe... Tok endel år før jeg også var klar for Yoga, etter jeg begynte med trening... Nå har jeg holdt på ca en dag i uka i ett års tid, det er veldig fint. Jeg ble kjempe svimmel bare av tanken på å tenke på pusten :P

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Mistenkeliggjøring av at hun gjør seg til for å slippe å gjøre noe, er i hvert fall det verste HI kan bedrive. Samvittigheten min var svartere enn svartest, og mannen min var sliten og sur - og det var helt krise for meg i hvert fall. Å komme bort fra mannen de fem ukene var faktisk det aller viktigste for oss som par, ellers er jeg redd vi hadde vært skilt i dag.

Fremhever denne.

Om konen til HI kunne komme seg bort et par uker, hadde kanskje vært fint. Om man ikke får sykehusinnleggelse, kunne hun kanskje dratt til en hytte ved sjøen, på fjellet eller noe. Bare for noen dager. Det samme for HI og barnet. Få litt avstand.

[Doremifa]

Høres litt ut som meg for et par år siden.
Pga en uholdbar arbeidssituasjon ble hodepinen verre og verre. Psyken ble også helt kjørt. Var innom fastlegen gang på gang og ble henvist til nevrolog. Fikk resept på migrenemedisin og antidepressiva, men innerst inne føltes begge deler feil for meg.
På oppfordring fra min lettere utslitte mann ringte jeg en manuellterapeut og fikk time noen dager senere. Endringen var merkbar allerede under første behandling. Har aldri brukt verken migrenemedisin eller antidepr., og kommer heller aldri til å gjøre det. I dag må jeg ha oppfølgingsbehandling for å unngå tilbakefall, men situasjonen er heldigvis en helt annen nå.

Manuellterapeuter henviser selv, så man trenger ikke gå veien via fastlege. Finn en som er under NAV-systemet, så trenger det ikke å bli så dyrt heller.
Det er grusomt for dere begge å ha det slik. Håper dere får hjelp fort. Lykke til.

[Doremifa]

Må også legge til at min nevrolog overhode ikke hadde tro på manuellterapi. Hun mente at massasje kunne ha en viss verdi, men ellers var det medisinering som var løsningen i hennes øyne.
Det var det ikke i mine, og etter å ha fått på plass noen nakkevirvler ble hverdagen utrolig mye bedre. Nå har jeg et nokså normalt energinivå for å være trebarnsmor i full jobb og litt til

[Cumulus]

Det er innført en ny ordning for å få psykolog i Oslo nå, jeg vet ikke om det gjelder for resten av landet. Her ringer man et telefonnummer for å få opplyst hvilke psykologer som har ledig kapasitet, og så får man nr til disse. Da skal det ikke ta lang tid å få psykolog.

Vedrørende fysioterapi går det jo ann å betale noen timer selv før man får en med avtale.