Sliten ektemann med psykisk syk kone

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Nip, her.

Det er jo ingen som har sagt at man ikke skal hvile, men å ligge hele dagen tror ihvertfall jeg ikke er bra for noen, spesielt ikke om man sliter med migrene og hodepine... Ja, hvile er kjempe viktig, men å komme igang med aktivitet er jo bra for alle. Når man har gått kanskje 6 mnd-1 år og bare er hjemme, så må man komme seg ut og opp - i sakte tempo. Jeg snakker utifra mine erfaringer, og erfaringene jeg har fra alle bøker og blader jeg har lest.
Om man har sovet og slappet av i ett halvt år og hodepinen bare fortsetter er det vel på tide å gjøre noe annet enn bare å ligge synes nå jeg. Ikke for anstrengende ting, men sakte men sikkert, da er balansen mellom hvile og trening/aktivitet hårfin. Jeg ble selv bare dårligere om jeg tok i for hardt med trening, bare 5-10 min på stepmaskinen satt meg helt ut i starten, men jeg var jo alikevel sengeliggende store deler av dagen så å ha rørt litt på seg var jo kjempe fint, bare en liten runde rundt kvartalet gjør jo at man får litt luft og solglimt

Hun ligger høyst sannsynlig ikke til sengs hele dagen når hun har et lite barn. For min del var det i hvert fall mer enn nok med den aktiviteten jeg fikk av å være mamma for barna. Det tok et halvt år før jeg kom meg gjennom en helg med barn uten å klappe totalt sammen etterpå.

Turer: Jeg startet med 10 minutters tur hver dag. Da hadde jeg utrolig sterke smerter etterpå - og jeg gikk i skilpaddetempo. Jeg brukte et halvt år på å komme opp i 45 minutters turer hver dag. Nå, etter snart to år, kan jeg gå nesten så lang tur jeg vil, men bare på dager hvor det ikke er mye program.

Jeg vet ikke hva som feiler HIs kone, men mer aktivitet er ikke alltid tingen - det var poenget mitt. Og psykolog hjelper slett ikke alltid mot smerter i kroppen eller hodet - det var mitt andre poeng. Men hjelp trengs - mas, mas og mas. Jeg ble lagt inn på sykehus fem uker da jeg var på mitt verste, og det var redningen. Fem uker totalt uten krav, uten aktivitet og uten dårlig samvittighet overfor mann og barn. Derfra har det gått sakte, sakte oppover - med mange nedturer innimellom.

Mistenkeliggjøring av at hun gjør seg til for å slippe å gjøre noe, er i hvert fall det verste HI kan bedrive. Samvittigheten min var svartere enn svartest, og mannen min var sliten og sur - og det var helt krise for meg i hvert fall. Å komme bort fra mannen de fem ukene var faktisk det aller viktigste for oss som par, ellers er jeg redd vi hadde vært skilt i dag.