Kronikk i Dagbladet

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Jeg kjenner meg godt igjen i artikkelen. Ikke fra tidligere arbeidsplasser, men fra trinnene til to av ungene. Jeg gruer meg til foreldremøtene der, både fordi det er usigelig kjedelig, og fordi det er utrolig flaut å sitte i gruppe med en gjeng foreldre som oppfører seg som komplette idioter. Både i eldstes og nest eldstes klasser har det vært mange sånne foreldre. Sist foreldremøte nå i høst, brukte f.eks en forelder mye tid på å prøve få lærerne til å legge opp lekser og timeplan sånn at det var lett å ta langhelg -han ville at enten fredag eller mandag skulle legges opp sånn at det desom tok langhelg nesten hver helg ikke gikk glipp av viktig undervisning.

Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.

Men, når en eller to, av tjue foreldre, er navlebeskuende - da betyr det at nesten alle foreldrene er støttende i forhold til skolen. Er ikke det egentlig kjempebra? Trenger vi egentlig å gi så stor oppmerksomhet til de foreldrene som må ha alt på en bestemt måte? Lærere er for vennligsinnet når det gjelder prating på møter. Sånn er det på interne møter også. Lærere eier ikke møtekultur. Alt skal diskuteres og diskuteres. Hos oss sitter gjerne 27 lærere og venter, mens en eller to kverulerer med sjefen, under dekke av at det liksom skal gjelde oss alle, men det gjør det ikke - for oss andre er det rett og slett ikke så nøye, vi vil bare at møtet skal bli ferdig og at sjefen kan gjøre sin jobb, og vi vår.