Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Og jeg er ikke så sikker på at det er sånn for alle.

Jeg er faktisk rimelig sikker på at selv om ikke alle har noe i mot det, så er det ytterst, ytterst få ettåringer som har behov for den grad av stimuli. At vi kan venne barna til det og at noen trives godt med det, det er jo noe annet. Barn er tilpasningsdyktige.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Og jeg er ikke så sikker på at det er sånn for alle.

Men altså, hvis en mener at det er prinsipielt feil å ha ettåringer i barnehage, må en jo ta konsekvensen av det. Jeg sier jo ikke at alle ettåringer, eller toåringer eller femåringer for den del må gå i barnehage. Jeg tror bare ikke det er så grusomt for de minste som mange later til å mene. Og så vil jeg gjerne se forskning fra Norge, ikke Tyskland.

Enig med deg!

Min eldste både sov og spiste svært godt i bhg. Det tar jeg som gode tegn på at hun likte seg der. Vil jo og anta at de dyktige voksne som var utdannet visste hva de gjorde når de aktiviserte dem. Når jeg tenker etter var de kun fem barn de første mnd, fire voksne, luksus rett og slett.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Veslemøya, her.

Jeg blir litt trist av slike tråder som det her. Hva er liksom de virkelige verdiene i livet? Hva er meningen med å få barn? Jeg ønsker virkelig å være mer sammen med barna mine.

Dette blir en fordumming av en interessant og viktig diskusjon.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Joa, men du peker meg ut som eksempel på holdninger du åpenbart ikke liker. Da reagerer jeg Det sagt, vi er nok uenige, ja. Jeg synes ikke ettåringer er babyer, og jeg ser at i hvert fall min og mange andre ettåringer rundt meg har hatt stor glede av å begynne i barnehage, leke med andre barn og lære nye ting. Selvsagt kunne vi vært hjemme med henne og hatt fine dager, men jeg ser at barnehagen gir henne større variasjon enn vi ville ha gjort, og jeg synes hun blomstrer med den variasjonen. Så kan hun være i barnehagen og kose seg der, og vi kan være på jobb og få input og tjene penger, og så har vi det egentlig ganske så fint hele gjengen. Sove på brystet gjør hun uansett bare når hun er sjuk. Kose gjør vi hele tiden når vi er sammen.

Men det ER jo en holdning du har, du sier jo det rett ut selv. Vi er uenige, men jeg tror du misforstår hvis du oppfatter mine innlegg som angrep på deg og dine valg. For det er ikke min intensjon. Etter å ha tuslet rundt på jorda noen år og i tillegg satt en del barn til verden selv, innser jeg jo at barn er veldig forskjellige, og det mener jeg er riktig å ta hensyn til i denne sammenhengen også. Det kan være 100 grunner til å ha ettåringer i barnehage, utover økonomi og karriere, men at det er nødvendig for barnet alltid, tror jeg ikke. Jeg har hatt en av fire i barnehage som femtenmånling, resten har vært (og vil være) rundt 2 år ved barnehagestart.

Men jeg mener altså at jeg er mer i stand til å ta meg av min ettåring enn det en barnehage er, selv om barnehagen er aldri så bra og fin.

[Anne C]

Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart å ta meg av ettåringene våre like bra som barnehagen, bedre på mange måter. Men det er ikke det som er poenget for min del, med eldste hadde jeg nok blitt lenger hjemme enn de ekstra 3 mnd jeg tok uten lønn hvis vi hadde tatt oss råd til det. Men jeg innrømmer at livet mitt består av mye mer enn bare barna mine.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg er faktisk rimelig sikker på at selv om ikke alle har noe i mot det, så er det ytterst, ytterst få ettåringer som har behov for den grad av stimuli. At vi kan venne barna til det og at noen trives godt med det, det er jo noe annet. Barn er tilpasningsdyktige.

Mens jeg kjenner flere ettåringer som ble ganske rastløse av å være hjemme på slutten av permisjonen, og som har løpt inn i barnehagen fra dag 1 og nyter å være sammen med andre barn og voksne og leke og lære. Men klart, unger er forskjellige.

Men hva tenker dere skal være alternativet da, dere som mener at ettåringer ikke har noe i barnehagen å gjøre? Skal alle ta ekstra permisjon og være hjemme til de er større? Hva med de som faktisk ikke kan det? Jeg er som sagt ikke opptatt av at unger skal være i barnehagen på død og liv, men jeg er opptatt at det skal være mulig å få barnehageplass til ettåringer for de som trenger og ønsker det, også selv om ungen er født på "feil" tid av året. Og så mener jeg at det er mye jobbing igjen for at bemanningen og kvaliteten skal være god nok i alle barnehager, for det er den jo helt klart ikke.

[Tilde]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Enig med deg!

Min eldste både sov og spiste svært godt i bhg. Det tar jeg som gode tegn på at hun likte seg der. Vil jo og anta at de dyktige voksne som var utdannet visste hva de gjorde når de aktiviserte dem. Når jeg tenker etter var de kun fem barn de første mnd, fire voksne, luksus rett og slett.

Du har vært usedvanlig heldig.
Dette er ikke normen i barnehager, dette hører til sjeldenheten.

[Bokormen]

Er jeg den eneste som synes det er lettere å aktivisere større barn hjemme? Jeg synes det er en fryd med de på 4-5-6 år kontra ettåringer. Jeg vet godt at barn er forskjellige altså, og som sagt, våre var veldig aktive og langt fra babyer da de rundet året. Jeg kjenner jo småbarn som synes å sitte i vogna eller på fanget og pusle rolig rundt hjemme er toppers, og som ikke trives med mange rundt seg også.

[Niobe]

Jeg mener heller ikke at alle ettåringer burde være hjemme. Det har jeg aldri sagt. Men jeg synes argumentet med at man ikke kan gi dem samme aktivitetsnivået som i en barnehage er irrelevant. Jeg tror mange som mener de ikke er i stand til å stimulere en ettåring hjemme, ser for seg et helt annet nivå enn det en ettåring faktisk har behov for.

Og jeg synes absolutt man burde diskutere hvordan barnehagehverdagen skal være for de yngste. Kanskje man faktisk burde ha mindre fokus på all slags hobbyaktiviteter og den slags på småbarnsavdelingen, for å frigjøre tid for de voksne?

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det ER jo en holdning du har, du sier jo det rett ut selv. Vi er uenige, men jeg tror du misforstår hvis du oppfatter mine innlegg som angrep på deg og dine valg. For det er ikke min intensjon. Etter å ha tuslet rundt på jorda noen år og i tillegg satt en del barn til verden selv, innser jeg jo at barn er veldig forskjellige, og det mener jeg er riktig å ta hensyn til i denne sammenhengen også. Det kan være 100 grunner til å ha ettåringer i barnehage, utover økonomi og karriere, men at det er nødvendig for barnet alltid, tror jeg ikke. Jeg har hatt en av fire i barnehage som femtenmånling, resten har vært (og vil være) rundt 2 år ved barnehagestart.

Men jeg mener altså at jeg er mer i stand til å ta meg av min ettåring enn det en barnehage er, selv om barnehagen er aldri så bra og fin.

Ok, da skjønner jeg litt mer hva du mener. Og jeg synes jo alle skal velge det som er best for dem selv og barna, så der er vi jo faktisk enige.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg mener heller ikke at alle ettåringer burde være hjemme. Det har jeg aldri sagt.

Nei, jeg mente ikke at du hadde sagt det. Jeg begynte bevisst på nytt avsnitt for å skille det fra kommentaren til det du sa, men det var kanskje ikke tydelig, det beklager jeg.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Nei, jeg mente ikke at du hadde sagt det. Jeg begynte bevisst på nytt avsnitt for å skille det fra kommentaren til det du sa, men det var kanskje ikke tydelig, det beklager jeg.

Ja, vi er egentlig ikke så uenige. Jeg mener bare at selv om noen ettåringer trives i barnehage, så betyr det ikke at de har behov for barnehage. De hadde klart seg meget godt med omsorg fra oppegående, normale foreldre også. Jeg trives veldig godt på sydentur, men det betyr ikke at jeg egentlig har behov for det.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Tilde, her.

Du har vært usedvanlig heldig.
Dette er ikke normen i barnehager, dette hører til sjeldenheten.

Ja, det vet jeg. Hun begynte i april, nyåpnet avdeling, og så kom de siste fire barna i midten av august/sep.

[Simone]

Eg ønskjer også å vere med barna mine, men ikkje heile dagen, 365 dagar i året. Det har verken eg eller dei godt av.
Og eg hadde nok fint klart å gi 1-åringen min riktig stimuli, nok utetid og nok kontakt med andre barn dersom eg virkelig måtte vere heime eit ekstra år. Men på sikt ville eg nok blitt deprimert av det sidan eg kvar einaste dag måtte ha handla mot mine eigne ønsker. Eg er ei elendig husmor og hatar husarbeid. Eg er virkelig heilt elendig på det. I tillegg er eg innemenneske og hatar å vere ute i rufsevær. Det hadde nok vore veldig enkelt for meg å finne på unnskyldninger mot å gå ut dersom det regna eller blåste litt, med påfølgande dårleg samvittigheit. Og så et eg altfor mykje når eg går heime om dagane og legg på meg. Og då føler eg meg endå meir råtten.
Alle tre gangene eg har hatt permisjon har eg merka at sjølvtilliten har gått gradvis nedover. På slutten har eg følt meg stygg og feit og tenkt at eg eigentlig ikkje er flink til noko som helst og like godt kan seie opp jobben sidan dei sikkert ikkje har bruk for meg uansett. Eg har blitt ein surpomp med kort lunte. Med ein gang eg har komt tilbake på jobb har dette snudd. For eg er flink i jobben min og får masse skryt for det eg gjer der. Etter kort tid er sjølvtilliten og humøret på topp igjen og det trur eg nok er gunstig for ungane og, også for 1-åringen. Han liker nok bedre mammaen han har no enn den slitne heimemammaen som syns alt er eit ork.
Eg kunne kanskje ha likt å jobbe 80% eit år eller to, men å vere 100% heime med barn hadde ikkje vore bra verken for meg eller barna.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Er jeg den eneste som synes det er lettere å aktivisere større barn hjemme? Jeg synes det er en fryd med de på 4-5-6 år kontra ettåringer. Jeg vet godt at barn er forskjellige altså, og som sagt, våre var veldig aktive og langt fra babyer da de rundet året. Jeg kjenner jo småbarn som synes å sitte i vogna eller på fanget og pusle rolig rundt hjemme er toppers, og som ikke trives med mange rundt seg også.

[Tjorven]

Det er mange ting jeg lurer på når jeg leser om dette.

Mine barn har aldri grått når de har blitt levert i barnehagen. Skal jeg da anta at de har vært veldig stressa?

Knerten min kunne sikkert hatt det minst like bra hjemme som ettåring. Snuppa var ikke sånn. Både helsesøster og lege mente at hun burde begynne i barnehage som ettåring (noe vi var helt enige i). Helsesøster var villig til å gi oss attest slik at hun fikk prioritering i barnehagekøen, men vi fikk plass før det gikk så langt. Men Snuppa har hatt noen ekstra utfordringer som bedres med omgang med unger på samme alder. Sånn har set vært fra hun var 8 måneder og er sånn fremdeles nå som hun er 8 år.

Men det er vel helst sånn at for noen ettåringer så er barnehage et behov, mange har set greit nok og for noen så er det for tidlig.


Forøvrig, ungene mine gikk sitt første år i en liten barnehage med en småbarnsavdeling med 9 barn og 3 (fantastiske!) ansatte som knapt var syke, men i forhold til møter og sånt så var det en fast vikar som ungene kjente godt. Det var en veldig god barnehage å levere små barn i. Så slikt er mulig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Er jeg den eneste som synes det er lettere å aktivisere større barn hjemme? Jeg synes det er en fryd med de på 4-5-6 år kontra ettåringer. Jeg vet godt at barn er forskjellige altså, og som sagt, våre var veldig aktive og langt fra babyer da de rundet året. Jeg kjenner jo småbarn som synes å sitte i vogna eller på fanget og pusle rolig rundt hjemme er toppers, og som ikke trives med mange rundt seg også.

Det kommer an på 4-5-6-åringen. Jeg hadde Storesøs hjemme på fulltid i den alderen der, og det funket veldig bra. Men med mellomsøs går det ikke. Hun er avhengig av utfordringer, og trenger andre enn meg og lillebroren å bryne seg på. Ettåringer er naturligvis forskjellige, de også, men de har helt andre behov enn den aldersgruppen du nevner.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Er jeg den eneste som synes det er lettere å aktivisere større barn hjemme?

I hvert fall er min sønn sånn, jeg var en sånn mamma som nesten gruet meg til planleggingsdager og ferier i fjor, mens nå gleder jeg meg. Jeg tror ikke vi gjør så veldig mye annerledes enn vi gjorde før, men det er til enorm hjelp at han snakker og kommer seg fremmder han vil selv.

Jeg skulle, i en ideell verden, sett at ingen ettåringer måtte gå i barnehage med mindre det var det beste for dem, men så er det nå engang sånn at verden ikke er ideell. Og da er spørsmålet hvordan vi kan gjøre barnehagehverdagen best mulig for dem, det er det denne diskusjonen handler om for min del.

[Anne C]

I min ideelle verden hadde jeg fremdeles ikke vært hjemme med unger til de var to-tre år. Pappaen deres hadde kanskje villet det.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

I min ideelle verden hadde jeg fremdeles ikke vært hjemme med unger til de var to-tre år. Pappaen deres hadde kanskje villet det.

Ikke min heller.