Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

Da jeg kom, 2 år etter (i 1977), så var det annerledes sa mamma.
Så det skjedde noe i den tiden. Men søstrene lå på loftet.
Mamma var hjemme til jeg var 9 år. Vi bodde på gård, med farmor i nabohuset som også alltid var hjemme. Jeg husker det mye bedre, at farmor var tilgjengelig , enn at mamma var det.

[Røverdatter]

Jeg har unge foreldre og tror nok at min barndom og mine barns barndom er ganske lik når det kommer til oppmerksomhet. På åtti- og nittitallet var det mange som snakket om at barnehagebarn var overstimulerte husker jeg, og jeg lurer litt på hvordan det gikk med disse barna vs. de som lekte i gata sånn som meg. Jeg var litt stille og engstelig, så jeg kunne nok trivdes bedre med de rammene av trygghet en barnehage gir enn den jusitisen som fantes blant gategjengen der alle lekte sammen uansett alder. Der tror jeg barnehagene spiller en stor forskjell faktisk - i det å utvikle en balanse i empati på den ene siden og i å styrke selvbildet på den andre. Gatejustisen brøt meg ned på mange områder fordi jeg var en av de yngste og fordi jeg ikke hadde søsken å lene meg på. Det gikk bra med meg, for all del, men jeg var veldig usikker og ofte utrygg i mange situasjoner som barn.

Vi har tre oldemødre til ungene som vi har mye omgang med, og jeg vil nok si, ut fra den erfaringen de deler, rådene de kommer med og hvordan de snakker om de oldebarna som ikke er tilstede, at synet på barn er ganske revolusjonert i forhold til hvordan det var vanlig å oppdra barna sine på 50- og 60-tallet. Ikke at det var dårlig omsorg eller mindre kjærlighet, men det er noe med hele holdningen til barn og hvordan de skulle innordne seg voksenverdenen som er helt annerledes.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

Jeg vet ikke om det var så mye bedre før og har heller ikke sagt det. Vi kan ikke godta dårligere barnehager fordi det mest sannsynlig ikke var bedre før? Hvorfor har det noe å si? Jeg skjønner ikke det argumentet. Virkelig ikke. Er vi ikke for framgang? Skal vi begynne å snakke om hvordan vi hadde det i steinalderen da vi levde livets glade dager og gjøre det til et uttalt mål?

Det jeg mener er at dersom samfunnet ønsker at BEGGE foreldre skal være ute i arbeidslivet fra ungene er ett år så er det ikke for mye forlangt å ha gode barnehager! Er det noen som mener noe annet? Ettåringer fortjener mer enn å bli overlatt til samlebånd-barnehager, men det virker det ikke som om det er så mange politikere som skjønner. Hvorfor roper ikke kvinnene for bedre barnehager? Er det fordi de er redde for å virke sytete og at de skal få slengt i fjeset at de heller burde prioritere annerledes? Hvorfor roper ikke mennene? Er det fordi de tenker (ubevisst) at det er kvinnenes ansvar? Det er først nå i 2013 at jeg har sett tog med faner som taler barnehagebarnas sak. Hvorfor har det tatt så lang tid?

[Pøblis]

Jeg er ikke enig i at folk flest/foreldre som meg selv og de jeg kjenner ikke har vært opptatt av gode barnehager tidligere, Meissa. Jeg har hatt barn i barnehage nå sist fra 2003 til 2008 og vært med i FAU og SU og de tingene vi virkelig jobbet med den gangen var kvaliteten på tilbudet til barna, bemanningstettheten og hvordan man best kunne ordne seg ved fravær hos personalet. Vi sendte kollektivt protestbrev til kommunen da det ble vedtatt at man ikke skulle tas inn vikar ved sykefravær, og fikk en annen ordning på det.
Men nå synes ikke jeg i utgangspunktet at norkse barnehager er katastrofalt fårlige, da - så det kan hende det er derfor jeg ikke er så opprørt som du er Meissa.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg er ikke enig i at folk flest/foreldre som meg selv og de jeg kjenner ikke har vært opptatt av gode barnehager tidligere, Meissa. Jeg har hatt barn i barnehage nå sist fra 2003 til 2008 og vært med i FAU og SU og de tingene vi virkelig jobbet med den gangen var kvaliteten på tilbudet til barna, bemanningstettheten og hvordan man best kunne ordne seg ved fravær hos personalet. Vi sendte kollektivt protestbrev til kommunen da det ble vedtatt at man ikke skulle tas inn vikar ved sykefravær, og fikk en annen ordning på det.
Men nå synes ikke jeg i utgangspunktet at norkse barnehager er katastrofalt fårlige, da - så det kan hende det er derfor jeg ikke er så opprørt som du er Meissa.

Ja, jeg har jobbet i tre ulike barnehager på ulike steder og har i tillegg vært i praksis i tre ulike barnehager. Jeg synes ikke det er så mye som har skilt dem, egentlig. Bemanningen er dårlig og sykefraværet er høyt. Det er vanskelig å få gjort pedagogiske aktiviteter fordi det ikke er nok folk. Selv om basisbemanningen har vært tre voksne på 9/18 de fleste steder så er det sjelden man er mer enn to stykker sammen med barna og hvis noen på huset er syke så må alt omrokkeres og planene går i vasken. Det dyttes stadig flere unger inn med like mange voksne på det samme arealet. Min tidligere sjef fortalte at da hun startet i jobben som pedagogisk leder for 17 år siden hadde hun 12 barn fra 3-7 år og to assistenter. Når jeg tok over hennes avdeling fikk jeg 19 barn fra 2-6 og hadde fortsatt kun to assistenter og i tillegg en ny rammeplan som har mye mer krav og "skal" og "må" enn den forrige. Jeg fatter ikke at det har gått an at utviklingen har blitt sånn?

Og så lurer man på om det går ut over barna og kvaliteten.

[Chablis]

Det er veldig forskjell i kvalitet på barnehager ja, jeg har jobbet i en som var elendig men de andre 4 jeg har jobbet i var det stabilt og bra. Jeg har også vært i praksis i 3 forskjellige som var bra.

Poden har gått i en fantastisk bhg med lite sykdom, lite utbytting av personale osv. Han har også gått i en elendig, ikke at det var så mye sykdom men det var mye annet som ikke var bra, styreren var også et kapittel for seg selv.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

I min ideelle verden ville jeg også vært hjemme med barna til de var 2-2,5 år. Ikke for min skyld, men for deres. Jeg er helt for at barnehager skal være best mulig for de aller minste, men at det er noe primærbehov for de fleste ettåringer å gå i barnehage tror jeg virkelig ikke.

Jeg er enig med deg, kjenner jeg.
Mine begynte i barnehagen da de var 1,5 år, 2 år og 2,5 år. Vi jobbet begge fra de var rundt året, men jeg hadde anledning til å jobbe natt og helg, og dermed kunne jeg gå litt ned i stilling uten at det gikk ut over økonomien og ha en (veldig fin) dagmamma noen dager i uka slik at jeg fikk sove etter nattevakten. Ikke særlig bra for meg personlig, jeg hater å jobbe natt, men veldig bra for barna og bra for familien. Dessuten begynte jeg på deltidsstudeier etter siste permisjon og det lot seg heldigvis fint kombinere med nattevaktstilling og hjemmeværende barn. Sikkert ikke lurt med tanke på pensjonspoeng, men jeg har aldri regnet på hvor mye jeg tapte økonomisk.

For oss ble dette en vinn - vinn-situasjon. Vi utsatte barnehagestarten og jeg fikk likevel begynne igjen i jobb + at jeg fikk studere.

[Katta]

Jeg har en ettåring i barnehage. Jeg har hatt til sammen fire ettåringer i barnehage. Jeg er overbevist om at det aller beste for dem alle hadde vært å være sammen med oss hjemme lenger. Et eller annet sted mellom 1 og 3 år går skillet mellom at det ville vært best for dem å være hjemme og at det er viktig å ha et barnehagetilbud. Dette varierer nok litt fra barn til barn og fra familie til familie, men jeg vil på generelt grunnlag tro at det er veldig få ettåringer som har behov for barnehage.

Når det er sagt har jeg ikke dårlig samvittighet for det at de har begynt i barnehagen når de har vært ett år. Det har gått helt fint. Vi har hatt fine barnehager med stabilt personale som har latt små barn være små. Ingen store prosjekter, ingen store ambisjoner på ettåringenes vegne, bare en trygg base med voksne mennesker. Da jeg kom dit idag klokka 10 for å hente med meg minsten (jeg har jobbet i natt og vil ikke at han skal ha mer tid i barnehagen enn nødvendig) satt de og sang. Minsten min satt på fanget med smokk i munnen og var med med hele seg. Han var trygg og blid og hadde det ikke travelt med å bli med hjem. Etter amming ville han egentlig inn igjen en tur. Slik har de andre hatt det også.

Så selv om det kanskje hadde vært optimalt å ha han hjemme endel lenger synes jeg på ingen måte barnehage er noe dårlig alternativ når det en gang er slik at en viktig del av det å være foreldre er å sørge for nok penger til familien. Det viktige å få ut av en sånn forskning synes jeg derfor ikke er en opphausing av hvor fæle foreldre kan være som sender disse små babyene bort, men å se om man kan hente ut noe informasjon om hva som betyr noe for at barna skal være trygge og minst mulig stresset. For det er ingen tvil om at trygghet er veldig mye viktigere enn spenstig eller lærerikt opplegg for en liten tass som knapt har lært å gå.

[Blå]

Jeg har hatt to ettåringer i barnehage. Den ene begynte riktignok ikke før hun var 18 måneder. Hun gikk hos dagmamma først.

Jeg merker at jeg egentlig er ganske avslappet på dette. Jeg tror at mine ettåringer ville hatt det fint hjemme hos meg eller mannen. Jeg tror at hun som var hos dagmamma hadde det fint der og jeg tror at hun som begynte rett i barnehage hadde det fint der. Uansett så har de hatt fredelige voksne rundt seg. Dager som har bestått av litt "opplegg" - biblioteket eller tur eller andre aktiviteter og mye sitting på fanget og lesing eller annet. De hadde nok sett litt mer tv hjemme enn i barnehagen, men ikke så mye at det hadde vært skummelt.

Ideelt sett ville jeg ha jobbet deltid da jeg hadde så små barn. Vi hadde mulighet til å flekse veldig. De var aldri i barnehagen før 9-9.30 og ble hentet ca kl. 16. Hadde jeg kunnet redusere slik at jeg hadde hentet dem tidligere så hadde jeg likt det. Men jeg har stort sett måttet dra med meg protesterende barn som ikke ville gå fra leken, så jeg har ikke hatt veldig dårlig samvittighet for det heller.

Vi valgte rolige hverdager ellers. Storesøster hadde en aktivetet en gang i uken før hun begynte på skolen. Lillesøster hadde aldri noen. Vi hadde en halv time å gå hjem fra barnehagen og brukte som oftest mye lenger tid for å gå langsomt, prate, balansere, plukke blomster og gjøre andre ting.

Det er mye rart jeg kommer til å ha dårlig samvittighet for, men ikke at mine barn gikk i barnehage.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

For lillesøster var det viktigste med barnehagehverdagen at hun fikk utfoldet seg fysisk og brukt energi i lek med andre barn. Jeg kunne sikkert ha greid å være ute med henne store deler av dagen hjemme også, og satt opp fysiske hindre rundt omkring for å gjøre omgivelsene mer sikre. Inne hadde det vært vanskelig å la henne utfolde seg så mye som hun ønsket, men klart det hadde vært mulig om jeg måtte. Jeg tror nok det er viktig å huske at det er stor forskjell på ettåringer. Lillesøster ville aldri trivdes med å sitte i vogna hele utetiden eller å stusle rundt i huset med meg. Jeg måtte vært veldig bevisst på å la henne utfolde seg og på å eliminere farer.

Også minnet hun langt fra om noen baby der hun løp og klatret omkring.

.

Signerer denne. Vesla hadde en venninne på den alderen som var et halvt år eldre, og jeg tror ofte både venninnen og hennes mor trakk en lettens sukk da vi dro hjem av og til. Vi fikk jo høre det også, at hun var "fiks ferdig barnehageunge" da hun startet. Og det er kanskje gjerne slike barn som er litt utfordrende å ha hjemme på den alderen. Det er ikke negativt ment i det hele tatt, jeg ser mange fordeler med den typen personlighet også. Vi har en "baby" i familien på 16 mnd, som er enkel på mange vis, men krevende på måter mine ikke var. Fikk de rom å boltre seg på var de blide, fornøyde, robuste, sosiale og enkle.

[Skremmern]

Min 09'er høres veldig ut som Røverdatter sin, han var ekstremt energifull, klatret på alt som kunne klatres på og plukket på absolutt alt. Åpen barnehage funket veldig fint for oss, der kunne han plukke på alt han ville.

[Filifjonka]

Jeg hadde også en av den typen, han fikk ikke barnehageplass før han var seks år. Sånn var det da, vi søkte fra han var fire. Men vi hadde det helt fint hjemme vi altså. Jeg holdt meg skikkelig syltynn.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg holdt meg skikkelig syltynn.

Ja, jeg hadde god kondis uten å trene i to år.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg hadde også en av den typen, han fikk ikke barnehageplass før han var seks år. Sånn var det da, vi søkte fra han var fire. Men vi hadde det helt fint hjemme vi altså. Jeg holdt meg skikkelig syltynn.

Var det han du fant hengende under overskapene på kjøkkenet, som en flaggermus?

[Filifjonka]

Akkurat han ja.

[Niobe]

1 år og 2 uker, men 11 måneder korrigert. Uten krakken klatret han på skuffehåndtakene. Fant ham hengende etter øverste skuffen en gang, for den hadde sklidd ut mens han klatret. Her brukte han forøvrig 68/74 i klær, og så definitivt ut som en klatrende baby.

[Skremmern]

Så herlig, Niobe!

[Filifjonka]

Søt. Min ville ettåring var også knøttliten, litt over 8 kg på ettårskontrollen. Null hår, rett og slett en lurebaby.

Synd jeg ikke fikk tatt bilde da han hang i overskapet. Han hang ikke under, han sto med bena i nederste hylle i overskapet og holdt seg fast i øverste hylle.

[Chablis]

Min var også en klatremus, vi flyttet da ham var 7 mnd, det var et mareritt, han krabbet opp den ene trappen konstant,han var også bitteliten av vekst.

[Filifjonka]

Kombinasjonen krabbe og klatre som en gal fra en er seks-sju måneder, kombinert med liten interesse for annen mat enn morsmelk, fører vel gjerne ikke til de mest blubbete babyene.