Kvinner og deltid og LO

[kie]

Ufrivillig deltid er et problem, selv om noen bransjer har svært lite av det. Det er nemlig et problem som hoper seg opp i visse yrker.

Undersøkelsen som beskrives i lenken her viser at folk faktisk står på venteliste i flere år for å få jobbe fulltid. I tillegg påpekes det at det offentlige sparer store summer hvert år på å organisere det slik.
«Ingen nyutdannede får heltidsstilling hos oss»Årsaker til og konsekvenser av den høye deltidsandelen blant sykepleiere

I Granvin kommune måtte fire deltidsansatte helsevesener gå rettens vei for å få en fast og høyere stilling etter å etter 10-20 år fortsatt ha måttet basere seg på ekstrajobbing som ringevikarer og vikariater for å fylle stillingen sin.

[kie]

Jeg lurer forresten på om kartlegging av folk som jobber deltid tar høyde for alle de i f.eks. helsevesenet som fyller på med ekstravakter slik at de ender opp med 100% eller mer. Da jeg hadde en 50% nattevaktstilling (vikariat, selvsagt) var jeg også tilknyttet to andre avdelinger som jeg tok ekstravakter på. Så selv om jeg rent formelt var deltidsansatt, så jobbet jeg jo mer enn 100%.

[annemede]

Jeg tror hun har en del poenger, helsevesenet, og sykepleiere, som er den gruppen jeg kjenner best til, så er det lang ventetid, så og si, på å få 100 % stillinger. Når den 100 % stillingen så er fått, så søker man permisjon i fra den, og man har rett til å beholde denne 100 % stillingen, men jobb redusert frem til minstebarnet er 10 eller 12 år, det husker jeg ikke akkurat nå.
Dersom det er slik at man ønsker flere som skal jobbe fullt i denne sektoren, må man kanskje gå tilbake litt på denne rettigheten om hvor lenge man kan jobbe deltid, og fremdeles "eie" en 100 % stilling.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg og lurer litt på om mange ikke gjør noe ekstra i forhold til pensjon. Jeg skjønner ikke at de tør.

Jeg fatter det heller ikke. Men så har jeg visst alltid vært sær mtp økonomi, sikkert lest for mange dårlige ukebladhistorier i ungdommen.

Om jeg skulle vært hjemme pga mann som tjener for godt/jobber for mye/flytter oss til et sted jeg ikke kan jobbe pga hans jobb, så ville jeg vært uromantisk nok til å forlange økonomisk kompensasjon for det. Ikke at jeg tror det noensinne kommer til å skje.... men greit å ha prinsippene klare.

En av dere skrev om damer med ugunstig arbeidstid, f.eks. sykepleier som starter kl 7. Mange menn har yrker (fabrikkarbeid og anleggsarbeid f.eks.) der de må starte kl 7. Er det de eller kona som går ned i stilling da?

[Bokormen]

Vi bor på et sted med mye industri og skiftarbeid. Toskift (6-14 den ene uka, 14-22 den andre) eller treskift med dag, kveld og natt. Jeg vet ikke om en eneste mann som jobbet deltid der. I praksis vil det si at mange ikke ser ungene den ene uka, da en begynner på jobb omtrent da skoledagen er slutt, og kommer hjem etter leggetid.

Jeg mener ikke at det finnes en fasit som vil passe for alle. Jeg mener heller ikke at alle kvinner skal tilbake i full jobb da babyen er 6 mnd. Men jeg synes det er vanskelig å forstå mekanismene bak at det er så voldsom overvekt av kvinner som jobber deltid. (Jeg kommer heller aldri til å forstå kvinner som fronter tid som det beste man kan gi barna sine, så lenge de har en mann som er bortreist i uker og måneder hvert år. Men jeg er jo av dem som ikke synes mye mammatid oppveier for lite pappatid. Og omvendt.)

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

En av dere skrev om damer med ugunstig arbeidstid, f.eks. sykepleier som starter kl 7. Mange menn har yrker (fabrikkarbeid og anleggsarbeid f.eks.) der de må starte kl 7. Er det de eller kona som går ned i stilling da?

Det er typisk kona fordi det finnes systemer for å håndtere det på typiske kvinnearbeidsplasser, men ikke i industrien. Og man blir ikke uglesett av å ønske deltid som sykepleier, tvert imot, det er heller normalen. Mens å ønske seg deltidsjobb i konkurranseutsatt industri kan medføre at man er mindre attraktiv arbeidskraft.

[-ea-]

Jeg visste svaret, Katta, det var vel et såkalt retorisk spørsmål.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg visste svaret, Katta, det var vel et såkalt retorisk spørsmål.

Du er smartere enn meg. Jeg måtte nemlig tenke. Og da hender det jeg tenker høyt.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

BNP, det er det man måler verdiskapningen som. Ikke skatteinntektene.

Jeg forstår det slik at BNP brukes som mål på verdiskapning, rett og slett fordi man ikke har noe bedre mål. Jeg syns det er et mål som har noen svært dårlige sider. For eksempel:

* Hvis jeg dytter min gamle mor inn på gamlehjem heller enn å ha henne hjemme hos meg, så øker BNP.
* Hvis jeg øker forbruket, så øker BNP.
* Hvis jeg kjøper grønnsaker heller enn å dyrke dem i min egen hage, så øker BNP.
* Hvis jeg har en syk unge jeg dytter inn i institusjon heller enn å gå ned i stillingsprosent for å ta meg av, så øker BNP.

Eller for å ta et idiotisk eksempel:
* Hvis to stykker driver og selger to borettslagsleiligheter (ikke dokumentavgift) seg imellom for økende pris, så øker BNP.

BNP sier heller ikke noe direkte om skatteinngang. Og det er tross alt skatteinngang (i tillegg til andre avgifter) som i stor grad gir oss muligheter for å ha velferdsgoder. Følgelig kan man påstå at noen som tjener mye også bidrar med mer (skatt) enn noen som tjener lite. Noen som har høy formue (og dermed betaler formueskatt) bidrar mer enn de som ikke har formue. Etc.

Poenget mitt: Å påstå at noen er egoistiske fordi de jobber deltid er i beste fall en svært enkel framstilling.

[rine]

Altså, har jo knapt kontroll på innholdet i egen lommebok eller lønnskonto, men hvor skummelt er det egentlig å tape noen pensjonspoeng? Si at jeg har jobbet deltid i to av mine yrkesaktive år, hvor mange tusenlapper vil det utgjøre i måneden hvis jeg går av med pensjon som 65-åring? Jeg vet at det er mye som spiller inn, men ta en helt vanlig lærerlønn og ingen spesielle andre forhold som spiller inn.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg forstår det slik at BNP brukes som mål på verdiskapning, rett og slett fordi man ikke har noe bedre mål. Jeg syns det er et mål som har noen svært dårlige sider. For eksempel:

* Hvis jeg dytter min gamle mor inn på gamlehjem heller enn å ha henne hjemme hos meg, så øker BNP.
* Hvis jeg øker forbruket, så øker BNP.
* Hvis jeg kjøper grønnsaker heller enn å dyrke dem i min egen hage, så øker BNP.
* Hvis jeg har en syk unge jeg dytter inn i institusjon heller enn å gå ned i stillingsprosent for å ta meg av, så øker BNP.

Eller for å ta et idiotisk eksempel:
* Hvis to stykker driver og selger to borettslagsleiligheter (ikke dokumentavgift) seg imellom for økende pris, så øker BNP.

"Dytte inn i institusjon", faktisk. Skikkelig schtilig.

[Dronningen]

For meg er det av betydning av mannen tildels forventer at jeg drar inn min del i vår økonomi. Tror ikke alle har det slik, ut fra det jeg hører hos andre. Han bidrar også mye, om ikke mer enn meg i husarbeidet. Der må gjerne jeg dras i gang. Uansett er det greiere når man er to om ting, og vi har jevnbyrdige forventninger til hverandre. Han kunne ha sagt at det var ok at jeg jobbet 60%, og dermed sluppet unna en del husarbeid jeg hadde tatt. Men det er uaktuelt, og da må vi dele på resten også.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

For meg er det av betydning av mannen tildels forventer at jeg drar inn min del i vår økonomi. Tror ikke alle har det slik, ut fra det jeg hører hos andre.

Jeg regner med at ganske mange likestilte menn tenker på samme måte. Vi har utgifter som tilsier at vi bør ha to inntekter, og det hadde ikke vært aktuelt på en flekk å jobbe 150 % for at jeg skulle kunne jobbe 50.

[Teofelia]

Jeg er en av dem som tenker samfunnsansvar når jeg vurderer stillingsbrøk. Jeg tenker at jeg er rollemodell for mine egne barn, og for folk jeg omgås forøvrig. Og jeg tenker at hvis ikke jeg skulle jobbe 100 %, som har høy utdannelse, morsom og fleksibel jobb og som bryr meg om likestilling, hvem skulle da gjøre det? En viktig grunn til at jeg ikke vurderer å gå ned i stilling er at jeg ikke vil være en del av statistikken som sier at (bare) kvinner jobber deltid. Jeg vil vise med meg selv som eksempel at det er fullt mulig å være en god kone og god mor og samtidig jobbe full stilling.

(Og nei, jeg sier ikke at det er enkelt for alle å kombinere disse. Jeg sier at det er fullt mulig for mange.)

[Malama]

Er det mer aksptabelt at jeg har jobbet redusert i året etter barnefødsel to ganger, siden min mann også gjorde det? Første gang delte vi uka mellom oss, slik at ingen av oss var helt ute av arbeidslivet, andre gangen tok vi noe mnd hver, av praktiske årsaker (jeg skulle begynne i ny jobb, da var det greit at han overtok barnepasset i et par mnd til de fikk begynne i bhg)


Forøvrig sparte vi ikke ekstra til pensjonen, vi var statsansatt og fikk i statens pensjonskasse opptjening for full stilling selv om vi jobbet redusert, det kan man få i tre år eller noe sånn der.

[Malama]

I hovedsak jobber jeg nå uansett 100%, økonomien vår er lagt opp etter to inntekter, og ingen av oss er villige til å jobbe dobbelt så den andre slipper. Men, den dagen den superlottogevinsten på 50 millioner tikker inn, da fortsetter ingen av oss i full jobb nei.

[Billa]

Det ER egoistisk å jobbe deltid. Hvertfall hvis vi går utifra at definisjonen på egoisme et det motsatte av altruisme, som betyr å gjøre noe for samfunnet, i stedet for seg selv.

[Malama]

Billa, det har du rett i, men jeg er nok i bunn og grunn egoistisk jeg.

Jeg jobber for å tjene penger, for det trenger jeg til å betale for de goder jeg ønsker i livet mitt, ikke fordi jeg ønsker å bidra med skatteinntekter til staten. Men, siden jeg altså både jobber, og derved får lønn, og bruker denne, derved putter penger inn i annen verdiskapning, så bridrar jo min egoistiske tanke om å tjene penger til det jeg vil ha, til et gode for staten likevel.

Men jeg er altså så egoistisk at om det ikke var nødvendig for mitt livsopphold, så hadde jeg funnet andre ting å fylle dagene med enn å føre regnskap 8 timer for dagene i 5 dager i uka. Ikke det, jeg trives med jobben min, varierte oppgaver, kjekke folk å jobbe sammen med, jeg har det fint jeg, og gode muligheter for flexitid og hjemmekontor, noe som gjør at vi får hverdagen til å gå opp med to unger og to i jobb. (det at vi har vært hjemme noen mnd, et år med eldste, etter permisjonen handler om "frem til de fikk barnehageplass". Jeg er ikke villig til å gå ned i stilling, selv om jeg kjenner på hvor fristende det høres ut, en kollega som har fri hver torsdag. Jeg tenker, en dag annenhver uke, eller en dag i mnd om så, en dag jeg kunne handlet inn ting som vi ellers må ta på lørdager (og derved frigitt lørdager til familietid) en dag som kunne brukes til å følge ungene til legen, klippe håret mitt, få unna litt av etterslepet på klesvasken, ryddet soverommet, eller sånn, det hadde vært deilig det altså.

Men jeg jobber 100%. Grunnet fleksitid får jeg nå likevel ordnet det så jeg får fulgt ungene til legen, tannlegen og helsstasjonen (men sender helst mannen, han har ordning så han får fri med lønn for slikt) og klarer stikke tidlig en fredag for å kjøpe trampoline til ungene, så får det heller være at vi alltid har en familiehandletur på lørdager og at klesvasken konstant er på etterskudd.

Men ja, jeg egoistisk som bare det, jeg jobber slett ikke av alturistiske årsaker.

[Katta]

De fleste jobber vel deltid av mer eller mindre egoistiske årsaker. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt av den grunn. Det er normalt å være litt navlebeskuende i det daglige, man kan ikke forvente at alle greier å løfte blikket og tenke på seg selv som en del av storfamilien Norge hele tiden. Derfor må man legge opp et system som gjør at det lønner seg å velge fornuftig sett fra storsamfunnets perspektiv.

Men det er en ting jeg reagerer på i mange debatter her til lands. Det er deg, meg, naboen og Staten. Akkurat som om Staten er en egen entitet som har en egen økonomi som er fullstendig løsrevet fra menneskene som bor i den. "Det bør Staten dekke". Jeg savner litt at man ser på staten som et spleiselag. Man betaler inn etter evne og får etter behov. Det kommer til å gå veldig galt med staten dersom mange forventer at tredjepersonen Staten holder hjulene igang likevel og man slutter å bidra etter evne. For ingen er vel villig til å si fra seg gratis helsehjelp, økonomisk sikkerhetsnett og gratis skolegang for ungene. Tvert imot er vi så vant til dette at vi tar det for gitt og tenker ikke på at også dette er en del av det vi spleiser på gjennom å betale skatt.

Jeg tror ikke man kan forvente av folk at de prioriterer å betale skatt fremfor tid med ungene sine. Men jeg forventer av folk at de skal greie å løfte blikket når man diskuterer prinsipielt slik at man ser at det ikke går an å bare kreve, og at vi derfor må ha ordninger som stimulerer til yrkesdeltagelse. Både fordi vi trenger skatteinntekter og arbeidskraft for å fylle viktige oppgaver i samfunnet. Som samfunn kan vi godt bestemme oss for at det kan være fornuftig med litt luft i den verste tidsklemmeperioden med unger under 3 år, men at vi ønsker å stimulere til at det så er slutt på dette. Eller vi kan bestemme oss for at det egentlig er greiest om flest mulig jobber 50% og dermed skattlegge inntekt over en typisk halv lønn hardt. (Det siste er ikke fornuftig synes jeg altså ).

[Malama]

Jeg er absolutt med på at vi prinsippielt må løfte blikket altså, og ser jo helt klart sammenhengen mellom min (og alle andre) sin skatt og den gratis skolen, den rimlige barnehagen, helsevesenet vi nyter godt av.

Staten, det er meg og deg. I min tid som statsansatt nevnte jeg fra til til annen at jeg jo faktisk var med og betalte for min egen lønn. Nå er jeg ansatt i det private næringsliv, og da blir det litt annerledes, men jeg bidrar til å betale lønnen til min mann da. Og ja, alt det andre vi nyter godt av.