Kun 45 minutter sammen med sitt barn?

[Simone]

Det er jo ikkje mengden lekser som er problemet slik eg ser det. Problemet er at leksene i stor grad krever involvering frå foreldra.
Eg må sette meg inn i alt det dei lærer om lesestrategi, BO-blikk osv for å kunne hjelpe femteklassingen min med leksene. Eg er akademiker, har alltid vore såkalt skulesterk og fullt ut i stand til å sette meg inn i det (sjølv om eg som realist syns det er fryktelig tullete og omstendelig), men det er mange foreldre der ute som nok syns det er vanskelig å hjelpe barna med dette. Det er jo nytt stoff for dei fleste, vil eg tru. Eg kan i alle fall ikkje hugse at vi holdt på med dette då eg gjekk på skulen.
Mange opplever nok det samme som meg når dei skal hjelpe barna med matte-leksene. Det var fleire som nevnte det på foreldremøtet i år. Det står ingen forklaring av framgangsmåte i matematikkbøkene som foreldre kan sjå på når dei skal hjelpe barna sine. I allefall ikkje i den serien som blir brukt på vår skule (Abakus). Matematikk har alltid vore mitt stertaste fag, så stort sett klarar eg å hjelpe der. Men på eindel områder tenker dei annerledes enn det vi gjorde då eg gjekk på skulen, så eg har blant anna fått tilbakemelding på at eg har hjelpt på feil måte med brøkregning.

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Det å hente/bringe i barnehage, handle, reise til og fra aktiviteter, lekser osv. er jo de vanlige tingene vi gjør i hverdagen. Dette er jo også tid sammen.

Det er en naturlig del av hverdagen og faller innunder kvalitetstid her i huset, og stunder vi benytter til prat og hygge sammen. Mitt ankepunkt går direkte på lekser; mengde, tid og behov for assistanse. Og hvorfor skal ikke barna ha en normalarbeidsdag? Som sagt vi deltar gjerne i barnas læring, nysgjerrighet og utforsking, men å være pålagt hjelpelærer ukentlig er ikke slik det bør og skal være.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av IzziCreo, her.

Vi kjenner oss veldig igjen i denne kronikken, og vi har også barn i Osloskolen. Alle foreldre jeg har snakket med nikker gjenkjennende. Så det er mulig dette er i stor grad et Oslofenomen? Jeg har også venner som er lærere i Osloskolen, og føler at mye av dette er riktig.

Foreldre har blitt hjelpelærere. Det holder ikke bare å sjekke at leksene er gjort. Flere av leksene må gjøres i fellesskap, og vi må lese gjennom tekst etc. før vi sjekker svarene, vi må sette oss inn i nye læringsmetoder (som VØL, Bison etc.), vi må diskutere rundt leksene, gjerne dra det inn i dagliglivet for å gjøre det i praksis/vise andre eksempler... Så kan man jo si at "hva er galt med det?", "det gjør vi jo fra før" eller "det er jo bare flott for eleven å få det inn på denne måten" - og ja, selvsagt er det det! Problemet er at dette er på ukentlig basis, og ikke noe vi kan velge bort. Det er forventet at vi gjør dette. Og vi må heller ikke glemme de som ikke har foreldre som kan bidra på denne måten av ulike grunner.

Vi er begge akademikere, og er svært opptatt av skolegangen til våre barn. Men å få til hjelpelærerrollen i tillegg til alt annet i hverdagen er faktisk ganske vanskelig. Og det er ikke fordi timeplanen er sprengt på andre måter. Eldste har nok 1,5 time med lekser hver dag i tillegg til lesing i egenvalgt bok. Vi har måttet ta i bruk helger til å "tyvstarte" på leksene.

Ja, kronikken er et innlegg i heldagsskoledebatten. Og det er på høy tid at skolen tilpasser seg resten av samfunnet. Barna bør gjøre arbeidet på skolen med kvalifisert hjelp. Det er den eneste fornutfige måten å utdanne våre barn på - ikke minst for at alle skal ha lik mulighet til utdanning. Vårt samfunn er bygget opp slik at husstandens voksne skal arbeide, så at barna kommer hjem til tomt hus kl 13, er rett og slett utdatert. Hvis man hadde lagt opp til rene repitisjonsoppgaver i lekser så kunne man kanskje godtatt det, men slik leksene er lagt opp idag så er det ikke det det er snakk om. De trenger hjelpelæreren tilstede, aka mor eller far, som kommer hjem i 16-17-tiden, og som da skal lage et sunt middagsmåltid, være hjelpelærer for flere barn og kanskje også sjåfør til og fra fritidsaktiviteter, som vi alle er enige i er sunt for barn å ha. Bruke kropp og hode på en annen måte enn stillesittende skolearbeid.

For oss er ikke denne kronikken sytete, den er en realistisk beskrivelse av hverdagen. Kanskje dette er særs skoleavhengig, kommuneavhengig og whatnot, men slik er hverdagen for oss med barn i Osloskolen ihvertfall (vi har erfaring fra to skoler).

Er denne måten å jobbe på inspirert av amerikansk pedagogikk? Jeg har en del bekjentskaper i USA, og der ser det ut til at skolehverdagen mange steder i stor grad er lagt opp ut fra at en forelder (les: mor) skal fungere som hjelpelærer både på og etter skolen, stille opp frivillig på skolen x antall dager i året osv. Dette er gjerne i områder der det fortsatt er vanlig at far jobber mens mor er hjemme. En sånn pedagogikk må jo være nesten umulig å overføre til et samfunn der det vanligste er to fulltidsarbeidende foreldre.

[Susse]

Her i huset bruker alle ungene ganske mye tid på lekser. Hvor lenge varierer, han som går i 7.klasse bruker mest tid. Hun som går i 4. bruker max 45 min, eldstemann styrer alt på egenhånd,men sitter av og til oppe med dem før jeg kommer fra jobb. Jeg hjelper den som trenger det og hører lesing mens jeg lager mat.
Alle de store trener mellom 3 og 9 ganger i uka, og det tar langt mer tid en leksene. Jeg føler uansett ikke at jeg har lite tid med noen av dem. Vi prater jo masse sammen, hele tiden. Det er enormt med kjøring til og fra trening, mens de gjør lekser, de dagene vi rekker middag sammen osv. Jeg har lært meg å sette pris på bilturene med tenåringen, det er mye lettere å snakke i bil enn ellers,og han kommer seg ingen vei. At alle trener mye betyr mye planlegging,men med mange barn er det også en god ting at de driver mye forskjellige ting til ulike tider, da blir det mer tid på de som er hjemme.

[Linella]

Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen overhodet. Leksehjelpen på skolen er det lærere som bytter på å ha, og de fleste har rimelig god oversikt over barnas nivå og behov. De dagene det ikke er leksehjelp gjør mange lekser på SFO, så hos oss er det ofte bare lesing vi øver på hjemme, og der er yngste skolebarnet uansett så flink at det går kjapt unna (og føles ærlig talt unødvendig, men vi gjør det nå likevel). Eldste skolebarnet er over SFO-alder, men går på leksehjelp de dagene det er. Ellers gjøres det meste av lekser unna før vi andre kommer hjem.
Fritidsaktiviteter er begrenset til én per barn, for at det ikke skal bli for mye stress, og ingen av dem har noe ønske om flere aktiviteter heller.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg mistror deg ikke på at det andre steder gir nytt stoff i lekser, om du leste innlegget mitt slik? Jeg snakket kun om skolen her. Det er mye som ikke fungerer så bra på den skolen, men den biten med at lekser er repetisjon er godt innarbeidet.

Beklager, jeg har over middels såre tær.

[Maverick]

Kvalitetstiden med mine barn består av når de henger på kjøkkenet mens jeg lager middag, når vi går eller tar t-banen til og fra deres fritidsaktiviteter, når vi er i butikken og handler sammen, og når jeg krangler med de om at de må gjøre leksene sine.

Greien er jo at vi lever sammen, ikke at vi sitter ovenfor hverandre og ser hverandre inn i øynene mens vi har dype samtaler om livet og døden.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Kvalitetstiden med mine barn består av når de henger på kjøkkenet mens jeg lager middag, når vi går eller tar t-banen til og fra deres fritidsaktiviteter, når vi er i butikken og handler sammen, og når jeg krangler med de om at de må gjøre leksene sine.

Greien er jo at vi lever sammen, ikke at vi sitter ovenfor hverandre og ser hverandre inn i øynene mens vi har dype samtaler om livet og døden.

Bra sagt.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Kvalitetstiden med mine barn består av når de henger på kjøkkenet mens jeg lager middag, når vi går eller tar t-banen til og fra deres fritidsaktiviteter, når vi er i butikken og handler sammen, og når jeg krangler med de om at de må gjøre leksene sine.

Greien er jo at vi lever sammen, ikke at vi sitter ovenfor hverandre og ser hverandre inn i øynene mens vi har dype samtaler om livet og døden.

Nettopp. Herlig beskrivelse.

[Skilpadda]

Poden (som går i 7. nå) går på en privat skole, og vi har aldri blitt bedt om å gjøre noe som helst i forhold til leksene, egentlig. (Med unntak av lesetrening i første klasse, da var det noen ganger vi skulle signere på at han hadde øvd på leseleksen sin.) Vi får ikke lekse- eller ukeplaner, og frem til ut syvende klasse er det lagt opp til at de gjør leksene på skolen, i løpet av en time etter undervisningsslutt der de har hjelpelærer til stede. (Dette er frivillig og en del av AKS-tilbudet, men frem til i alle fall sjetteklasse tror jeg så å si alle i klassen hans var med på det.)

De har mye stoff og både lekser og mange prøver, men de legger veldig tydelig hovedansvaret på elevene for å følge opp egne lekser og sørge for å få gjort dem. Vi bruker gjerne tid hjemme på å følge opp lekser og skolearbeid generelt, men det må vi gjøre selv, i samarbeid med Poden, og satse på at han vet hva som skal gjøres og tar med seg de bøkene han trenger til det.

Jeg synes ellers ikke vi har en veldig stressende hverdag. Poden har to fritidsaktiviteter som tar til sammen tre ettermiddager i uken, og han kommer seg til og fra dem selv. Vi spiser middag sammen så å si hver dag, og tilbringer mye tid i samme stue, om vi enn ikke snakker sammen så mye av den tiden.

[Bloppy]

Det speiler vårt dagligliv ganske godt dessverre.

Poden er på SFO til han blir hentet av en av oss voksne en gang mellom 15.30 og 16.50. Litt avhengig av videre program den dagen.
Vi rekker knapt innom for litt mat før det er ut av døren igjen innimellom. Jeg er svært mye alene med ungene pga mannens jobb+gård. Så jeg kjører skytteltrafikk og driver logistikken så godt jeg kan. Jeg jobber 100% jeg også.

Vi bor sånn til at pompen dessverre ikke bare kan gå hjem fra skole/SFO. Han må hentes. Snuppa har kontroll på eget skolearbeid, og gjør mesteparten på skolen. Hun har også to av treningene i uken rett etter skolen, så der slipper jeg unna med henting etter trening. Pompen er svært lite selvgående på lekser og om ikke vi sitter med han, så blir ingenting gjort.

Jeg skulle gjerne ønsket at mindre av skolearbeid foregår i hjemmet. Rett og slett fordi det tipper litt av dagene våre. Det er ofte en jobb å få han til å sette seg ned og konsentrere seg om det han skal. Og det forstår jeg veldig godt. Han får sjeldent satt seg ned før rundt 17. Og gjerne så sent som 20.00 om det har vært knapt med tid pga aktivitet. I sommerhalvåret er det 2-3 ganger i uken med fotball.
På vinteren er det 2 ganger i uken. Legg til at eldste må følges en gang i uken, og hentes ytterligere 2 ganger i uken. Og jeg er svært ofte alene.

Ja, da "sutrer" jeg faktisk litt altså. Diskusjoner og krangling om lekser er ca det siste jeg tenker at er kvalitetstid for oss da.

[Skilpadda]

Vi bor ellers forholdsvis langt fra skolen, og Poden må ta både trikk og bane, men han har reist på egen hånd siden han var åtte (rundt jul i tredje klasse). Så det frigjorde jo en del tid både om morgenen og ettermiddagen.

[Lisa]

Men det blir jo feil å si at barna har lenger arbeidsdag en oss. De slutter jo i 14-15 tiden på skolen? SFO er jo da fri-lek frem til de er hjemme i 16-17 tiden.

Nå har jeg et større barn, men etter at hun sluttet på SFO i fjerde har utfordringene med leksene løst seg ved at de går hjem til hverandre etter skolen og gjør lekser sammen.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Hva slags samfunn er det vi har når det ikke regnes som "tid sammen" å gjøre nyttige ting - som tilfeldigvis er nødvendige for at hverdagen skal henge sammen? Hvorfor er det ikke verdifullt å lære barnet ditt det som skal til for å klare seg i livet (det inkluderer for meg å skjære opp agurk og brette klær), å utrette noe sammen?

Dette tenkte jeg nettopp en del på. Vi måtte pusse opp sokkelleiligheten vår mellom to leieboere, og dermed brukte vi ettermiddagene der nede i en måneds tid. Minsten var med oss, og han fikk snekre på gammel kjøkkeninndredning, være med å bære ting ut, eller se Netflix på iPaden. Han hadde det helt fint! Men den ene naboen fikk for seg at hun måtte "redde" ham, stakkaren, som måtte være med foreldrene sine mens vi jobbet. For det var jo ikke noe gøy for ham! Ja, stakkar barn som tilbrakte tid sammen med begge foreldrene sine, og fikk hjelpe til med oppussingen..?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Dette tenkte jeg nettopp en del på. Vi måtte pusse opp sokkelleiligheten vår mellom to leieboere, og dermed brukte vi ettermiddagene der nede i en måneds tid. Minsten var med oss, og han fikk snekre på gammel kjøkkeninndredning, være med å bære ting ut, eller se Netflix på iPaden. Han hadde det helt fint! Men den ene naboen fikk for seg at hun måtte "redde" ham, stakkaren, som måtte være med foreldrene sine mens vi jobbet. For det var jo ikke noe gøy for ham! Ja, stakkar barn som tilbrakte tid sammen med begge foreldrene sine, og fikk hjelpe til med oppussingen..?

Ja, dette er litt typisk tror jeg. Folk skal pusse opp eller male huset men kan ikke gjøre det i sommerferien for da må de jo "passe" barna. Som i å gjøre "fine" ting med barna sine. Dette er et forholdsvis nytt fenomen tror jeg. Foreldrene mine kommenterer dette stadig, helt fremmed for dem.

[Daisy]

Da storebror gikk på SFO i fjor gjorde han lekser der, det får de lov til fra 2. klasse.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Ja, dette er litt typisk tror jeg. Folk skal pusse opp eller male huset men kan ikke gjøre det i sommerferien for da må de jo "passe" barna. Som i å gjøre "fine" ting med barna sine. Dette er et forholdsvis nytt fenomen tror jeg. Foreldrene mine kommenterer dette stadig, helt fremmed for dem.

Ja, både mine foreldre og mannen min er vokst opp på gård, så for oss er det nokså selvfølgelig at han kan være med på det som skal gjøres. Det begrenser seg jo litt mer hva en får gjort med en fireåring rundt bena, men det tok vi jo høyde for. Og vi koser oss med oppussing, så det er ikke sånn at han ble utsatt for stressede foreldre under høyt arbeidspress.