"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg syns derfor det er et fullstendig feil fokus i artikkelen. Poenget er at moren fratas omsorgen for sitt barn fordi hun ikke evner å være en god omsorgsperson. Hva som synes å være årsaken til at hun ikke er en tilstrekkelig omsorgsperson syns jeg faktisk er fullstendig irrelevant.

Amen!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

Jeg blir nesten skremt av deg, Mim. Det virker som om du har hele "forsvarstalen" din klar.

For det er jo utlendingene, de ressurssvake, de som får kontantstøtte og snakker dårlig norsk, de som har rusproblemer - det er jo DE som bedriver omsorgssvikt.

Og at ikke alle har "samme kapasitet" som deg???? Gid så høy pidestall du sitter på, bruk hjelm i tilfelle du faller ned! Det er greit at du føler deg trygg på din egen situasjon, deres familiesituasjon, og ditt barn situasjon. Men er det ikke LITT drøyt å fremheve seg selv så til de grader?

Blir det ikke også litt drøyt å benekte at omsorgssvikt også kan skje blant dine venner med "kapasitet"? Det blir feil å diskutere deg og din familie - men det som skiller deg fra denne "Tårnfriden" i hovedinnlegget er jo at du har en mann som tydeligvis tar omsorgsoppgaven når du ikke er til stede. Men hadde du ikke hatt det... Det handler da ikke om din "kapasitet"! Barnet ditt hadde ikke hatt det godt hvis du var alene om omsorgen, og jobbet 12-14 timer i døgnet. Barnet ditt har det godt takket være pappa.

Dette er ikke et spørsmål om kjønn, eller likestilling. Noen barn har en forelder, andre har to, tre eller flere. Det sier seg selv at absolutt minimum er EN forelder. EN som har tid til å gå på foreldremøter, følge til legen, oppdra og følge opp barnet. I det øyeblikket et barn har INGEN så er det et problem, enten dette skyldes at barnets ene forelder er mer opptatt av selvrealisering og karriere enn barnet - eller det skyldes at barnets fire foreldre krangler og ingen vil ta ansvar.

Barn har rett til ansvarsfulle og omsorgsgivende foreldre. Det er ikke tilstrekkelig å avspise barna med "stabile barnevakter".

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg blir nesten skremt av deg, Mim. Det virker som om du har hele "forsvarstalen" din klar.

For det er jo utlendingene, de ressurssvake, de som får kontantstøtte og snakker dårlig norsk, de som har rusproblemer - det er jo DE som bedriver omsorgssvikt.

Og at ikke alle har "samme kapasitet" som deg???? Gid så høy pidestall du sitter på, bruk hjelm i tilfelle du faller ned! Det er greit at du føler deg trygg på din egen situasjon, deres familiesituasjon, og ditt barn situasjon. Men er det ikke LITT drøyt å fremheve seg selv så til de grader?

Blir det ikke også litt drøyt å benekte at omsorgssvikt også kan skje blant dine venner med "kapasitet"? Det blir feil å diskutere deg og din familie - men det som skiller deg fra denne "Tårnfriden" i hovedinnlegget er jo at du har en mann som tydeligvis tar omsorgsoppgaven når du ikke er til stede. Men hadde du ikke hatt det... Det handler da ikke om din "kapasitet"! Barnet ditt hadde ikke hatt det godt hvis du var alene om omsorgen, og jobbet 12-14 timer i døgnet. Barnet ditt har det godt takket være pappa.

Dette er ikke et spørsmål om kjønn, eller likestilling. Noen barn har en forelder, andre har to, tre eller flere. Det sier seg selv at absolutt minimum er EN forelder. EN som har tid til å gå på foreldremøter, følge til legen, oppdra og følge opp barnet. I det øyeblikket et barn har INGEN så er det et problem, enten dette skyldes at barnets ene forelder er mer opptatt av selvrealisering og karriere enn barnet - eller det skyldes at barnets fire foreldre krangler og ingen vil ta ansvar.

Barn har rett til ansvarsfulle og omsorgsgivende foreldre. Det er ikke tilstrekkelig å avspise barna med "stabile barnevakter".

Applauderer.

Om det er selvrealisering som er viktigst av alt, og en ikke har en partner som har andre prioriteringer så ville jeg kanskje si at å få barn ikke er så veldig glupt.

Å velge bort barn bør være et akseptabelt valg.

[Harriet Vane]

En presisering: Hvis jeg var alene om omsorgen ville prioriteringene for vår familie vært annerledes, ingen tvil om det. Vi har prioritert at det er nå er min tur til å bygge karriere, og det krever at min mann tar mer ansvar på hjemmebane enn mange menn, i sum gjør vi like mye.(Skummelt nok)

Line*: Det oser en del fordommer av innlegget ditt også. Og jeg tror både du og bina skal lese innleggene mine med et annet tonefall i hodet enn det dere gjør. Jeg er ikke arrogant når jeg sier at jeg vet jeg har stor kapasitet. Det er temmelig objektivt.

Når det gjelder HVEM som utøver omsorgssvikt statistisk, så er det faktisk de gruppene jeg viser til. Jeg har jobbet med dette fagfeltet over tid, jeg har barneverns- og barnerett i fagkretsen og selv om en og annen Tårnfrid bryter med det generelle bildet, er det altså ikke yrkesaktive mødre som står i størst fare for å utøve omsorgssvikt overfor sine barn.

Jeg gjentar Gaias poeng at det IKKE var jobben I SEG SELV som var grunnlaget for omsorgsovertakelse, det var hvordan hun prioriterte, feks.

[Line*]

Jeg kan bare konstatere at det er sjeldent jeg jeg er så ordrett, uendelig og direkte enig med en person i en diskusjon som jeg er med bina i denne.
Egentlig ganske herlig for en gang skyld å oppleve at andre setter så til de grader gode, utfyllende ord på det jeg tenker.

Tænkju, bina. For utfyllinga!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

En presisering: Hvis jeg var alene om omsorgen ville prioriteringene for vår familie vært annerledes, ingen tvil om det. Vi har prioritert at det er nå er min tur til å bygge karriere, og det krever at min mann tar mer ansvar på hjemmebane enn mange menn, i sum gjør vi like mye.(Skummelt nok)

Line*: Det oser en del fordommer av innlegget ditt også. Og jeg tror både du og bina skal lese innleggene mine med et annet tonefall i hodet enn det dere gjør. Jeg er ikke arrogant når jeg sier at jeg vet jeg har stor kapasitet. Det er temmelig objektivt.

Når det gjelder HVEM som utøver omsorgssvikt statistisk, så er det faktisk de gruppene jeg viser til. Jeg har jobbet med dette fagfeltet over tid, jeg har barneverns- og barnerett i fagkretsen og selv om en og annen Tårnfrid bryter med det generelle bildet, er det altså ikke yrkesaktive mødre som står i størst fare for å utøve omsorgssvikt overfor sine barn.

Jeg gjentar Gaias poeng at det IKKE var jobben I SEG SELV som var grunnlaget for omsorgsovertakelse, det var hvordan hun prioriterte, feks.

Jeg tror ikke du skjønner at jo hardere du prøver å forklare hvor ressurssterk du er og hvor høy sosial klasse du tilhører, jo mer arrogant virker du. Jeg tror ikke du egentlig ER så arrogant, men du fremstår sånn gjennom innleggene i denne tråden.

Når det gjelder hvem som er overrepresentert i barnevernssaker så er det skummelt å bruke statistikk slik du gjør her. For ja, de gruppene du nevner er overrepresenterte i statistikken. Men hvorfor? Hvis vi alt snakker om fordommer - folk flest er mer på vakt overfor omsorgssvikt hos de med lav sosial status.

For å ta et eksempel: Når drapssaker ryster Norge - en 13-åring blir drept av sin far - her har barnevernet vært inne i bildet, de er av utenlandsk opprinnelse og mor befant seg på krisesenter. Ja, ja. Trekk på skuldrene. Men da en toppsjef i et oljeselskap drepte familien sin og seg selv, da var vi sjokkert. For noe SÅNT skulle da ikke kunne skje med den fine, blankpolerte familien?

Fortsatt er fordommene sterke blant folk, og mange tror at de kan SE på folk om de er potensielle overgripere, voldtektsmenn eller drapsmenn. De svartmuskede, ubarberte med lutende ganglag og dårlig hud, de er skumle, de. Men de pene, de er vel ikke slemme?

Er det ikke litt naivt?

Den største forskjellen på ressurssterke og ressurssvake mennesker er at de ressurssterke har mer å stille opp med når de møter motgang. En ressurssterk person vil raskt skaffe seg en god advokat, bruke pressen aktivt og bruke alle kontakter og pressmidler som måtte finnes tilgjengelig. Mens den ressurssvake er et lettere offer fordi han ikke vet hva han skal gjøre. Han blir handlingslammet og mister kontrollen.

Høy sosial status betyr i dag for det meste høy utdanning, høy inntekt og staselig bolig. Men det sier ingenting om menneskenes sinnstilstand. Folk er ikke "edlere" om de har høyere status.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg kan bare konstatere at det er sjeldent jeg jeg er så ordrett, uendelig og direkte enig med en person i en diskusjon som jeg er med bina i denne.
Egentlig ganske herlig for en gang skyld å oppleve at andre setter så til de grader gode, utfyllende ord på det jeg tenker.

Tænkju, bina. For utfyllinga!

Sjøl takk! Det er nesten rart å se innleggene dine og bare konstatere at det ikke finnes så mye som et punktum jeg er uenig i.

[Toffskij]

Tror du ikke på statistikk, bina?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Tror du ikke på statistikk, bina?

Jo, men man må huske at statistikk i seg selv ikke forteller HVORFOR. Statistikk kan brukes til å bevise så godt som hva som helst.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Bina, det er ikke tvil om at "når mor er fornøyd, er barnet fornøyd"-argumentet kan misbrukes – i likhet med en rekke andre argumenter. Barnet blir ikke lykkelig av å ha en mor som er lykkelig som en loppe, men som barnet aldri ser, det sier seg jo selv.

Det er ikke dermed sagt at det aldri kan være noe i dette argumentet. Jeg tror f.eks. jeg kunne blitt en temmelig grinete og kjip mor om jeg ikke fikk brukt andre sider av meg også. Jeg har også flere i besteforeldregenerasjonen som jeg ser at burde brukt seg selv til annet enn husmorliv og nabokrangler, hvor jeg tror at det kunne gjort hele familien lykkeligere.

Line*, du leser Mims innlegg veldig annerledes enn jeg gjør.

Jeg synes dere fremstiller ting så svart/hvitt.
Enten uvitende, ressurssvak, hjemmegående slaske/sladrekjerring uten annet å ta seg til, eller høytsvevende, intelligent, pengesterk og da plutselig kvinne.

Det finnes faktisk flere etg her i livet, i hvertfall i min verden, så for meg blir det en smule søkt.

Ja, jeg også tror vi leser hennes innlegg forskjellig, Tinetoff.

[Toffskij]

Bina: I ditt siste innlegg virker det som om du tror at grupper med lav utdanning, lav inntekt, løs tilknytning til arbeidslivet, psykiske problemer og egen problematisk barndomshistorie er overrepresentert på barnevernsstatistikken fordi folk har fordommer mot dem. Det er en temmelig aparte konklusjon, synes jeg.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror ikke du skjønner at jo hardere du prøver å forklare hvor ressurssterk du er og hvor høy sosial klasse du tilhører, jo mer arrogant virker du. Jeg tror ikke du egentlig ER så arrogant, men du fremstår sånn gjennom innleggene i denne tråden.

Når det gjelder hvem som er overrepresentert i barnevernssaker så er det skummelt å bruke statistikk slik du gjør her. For ja, de gruppene du nevner er overrepresenterte i statistikken. Men hvorfor? Hvis vi alt snakker om fordommer - folk flest er mer på vakt overfor omsorgssvikt hos de med lav sosial status.

For å ta et eksempel: Når drapssaker ryster Norge - en 13-åring blir drept av sin far - her har barnevernet vært inne i bildet, de er av utenlandsk opprinnelse og mor befant seg på krisesenter. Ja, ja. Trekk på skuldrene. Men da en toppsjef i et oljeselskap drepte familien sin og seg selv, da var vi sjokkert. For noe SÅNT skulle da ikke kunne skje med den fine, blankpolerte familien?

Fortsatt er fordommene sterke blant folk, og mange tror at de kan SE på folk om de er potensielle overgripere, voldtektsmenn eller drapsmenn. De svartmuskede, ubarberte med lutende ganglag og dårlig hud, de er skumle, de. Men de pene, de er vel ikke slemme?

Er det ikke litt naivt?

Den største forskjellen på ressurssterke og ressurssvake mennesker er at de ressurssterke har mer å stille opp med når de møter motgang. En ressurssterk person vil raskt skaffe seg en god advokat, bruke pressen aktivt og bruke alle kontakter og pressmidler som måtte finnes tilgjengelig. Mens den ressurssvake er et lettere offer fordi han ikke vet hva han skal gjøre. Han blir handlingslammet og mister kontrollen.

Høy sosial status betyr i dag for det meste høy utdanning, høy inntekt og staselig bolig. Men det sier ingenting om menneskenes sinnstilstand. Folk er ikke "edlere" om de har høyere status.

Det er til å bli rørt av!!!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men i denne konkrete saken var det mange "varsellamper" som blinket. Mor er alene om omsorgen, hun nedprioriterer både barnet og foreldremøter, dette til tross for at hun har et barn med litt spesielle behov. Og barnet selv føler utrygghet i situasjonen.

Nei, det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom om foreldrene gjør karriere og om de er i stand til å ta seg av barna. Men til en viss grad mener jeg det er en sammenheng mellom foreldrenes karrierer - og deres VILJE til å ta seg av barna.

Jeg mener at det skal VELDIG mye til for at det skal være "akseptabelt" å utebli fra foreldremøter som omhandler ens eget barn, eller ikke henter sykt barn, eller ikke følger barnet til tannlegen. Da bør man helst ligge hjemme med brukket rygg - ikke sitte i et "viktig møte" eller lunsje med en "viktig kunde".

Viktighet er prioritering, og verken mer eller mindre. Syns man at jobben er viktigere enn barna? Eller er barna viktigere enn jobben? Når man kommer i skvis - hva prioriteres? Jeg mener det finnes en del karriereforeldre som prioriterer feil, fordi de prioriterer jobben foran barna.

Er man ikke villig til å gi barna førsteprioritet i livet sitt, så burde man ikke få barn. Jeg mener ikke med det at man ikke skal ha jobb, eller at man skal tilbringe 24 timer i døgnet sammen med barna. Men når skvisen er der - når du må velge mellom stille på møte med PPT om ditt barns problemer, og et møte med en viktig og inntektsbringende kunde - hvis man da velger jobben foran barnet... Da burde man ikke hatt barn.

I de fleste (?) familier er det to foreldre som kan dele på oppgavene, og selvsagt kan man vurdere der og da hvem som skal ta foreldremøtet med PPT, og hvem som skal følge til legen, og så videre. Man er ikke en "dårlig mor" om far tar slike oppgaver. Men hvis alternativet er at INGEN stiller på møtet, da syns jeg det er omsorgssvikt.

Jeg har ikke lest hele tråden, men satte visst noe i halsen da jeg leste dette innlegget... Er det virkelig en sammenheng med foreldrenes karriere og deres vilje til å ta seg av barna? En omvendt proposjonal en da eller? Sånn at jo mer "karriere" en mamma/pappa har", jo mindre vilje har de til å ta seg av barna?

For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv. Det at de er det viktigste for meg, betyr imidlertid ikke at jeg ikke stoler på at pappen deres kan bidra på lik linje og på alle arenaer. Eller at bestemor kan få hente i barnehagen når det kniper for den saks skyld. Hvis man ikke møter på foreldremøter, blir med på tannlegetimer, deltar på møter med PPT eller henter sykt barn på skolen fordi jobben er viktigst, er det vel trolig at det vil skorte litt på omsorg og oppfølging selv om man bytter jobb...

Det sier vel seg selv at i dette tilfellet som er nevnt i HI, er det åpenbart grunnleggende svikt i morens vurderinger av hva som er viktig. Jeg tror neppe hun ville vært noen heidundranes mor om hun var hjemmeværende heller.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Bina: I ditt siste innlegg virker det som om du tror at grupper med lav utdanning, lav inntekt, løs tilknytning til arbeidslivet, psykiske problemer og egen problematisk barndomshistorie er overrepresentert på barnevernsstatistikken fordi folk har fordommer mot dem. Det er en temmelig aparte konklusjon, synes jeg.

Hvor mange naboer i Holmenkollåsen tror du melder naboen til barnevernet pga for mye konjakkdrikking til kaffen, og dermed setter i gang en 3 mnd undersøkelsessak som kanskje da avdekker mer enn konjakkdrikkinga?

Der har du hvor mye verdt statistikk kan være.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har ikke lest hele tråden, men satte visst noe i halsen da jeg leste dette innlegget... Er det virkelig en sammenheng med foreldrenes karriere og deres vilje til å ta seg av barna? En omvendt proposjonal en da eller? Sånn at jo mer "karriere" en mamma/pappa har", jo mindre vilje har de til å ta seg av barna?

For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv. Det at de er det viktigste for meg, betyr imidlertid ikke at jeg ikke stoler på at pappen deres kan bidra på lik linje og på alle arenaer. Eller at bestemor kan få hente i barnehagen når det kniper for den saks skyld. Hvis man ikke møter på foreldremøter, blir med på tannlegetimer, deltar på møter med PPT eller henter sykt barn på skolen fordi jobben er viktigst, er det vel trolig at det vil skorte litt på omsorg og oppfølging selv om man bytter jobb...

Det sier vel seg selv at i dette tilfellet som er nevnt i HI, er det åpenbart grunnleggende svikt i morens vurderinger av hva som er viktig. Jeg tror neppe hun ville vært noen heidundranes mor om hun var hjemmeværende heller.

Jeg tror du har misforstått litt, og anbefaler å lese hele tråden.

[Harriet Vane]

Som Toffen sier, bina, dette er statistikk, ikke min subjektive mening. Det er et ugjendrivelig faktum at omsorgssvikt følger klasse. Det er høyere konsentrasjon av vold og omsorgssvikt, rus og psykiatri blant folk som er fattige og har lavere utdanning. Det interessante er jo hva som er høne og egg, og jeg tenker at dersom man kan bekjempe den urettferdigheten som ligger ulik fordeling av goder som helse, utdanning, arbeid, ressurser, så vil man kunne skape bedre oppvekstvilkår for en rekke barn.

Jeg har ikke dermed sagt at det aldri skjer noe katastrofalt, galt, sjokkerende, ille i tilsynelatende vellykkede familier. Men STATISTISK sett er det mer sjelden.

Og jeg mener man absolutt at ressursforskjeller og omsorgssvikt ikke er noe man skal akseptere og bare si at jaja, sånn er det...Jeg mener man skal bekjempe den strukturelle urettferdigheten som ligger i at folk har ulike ressurser i fht å gi omsorg, ved å ha mange gode lavterskeltiltak som gir alle barn en best mulig oppvekst, med god omsorg og ivaretakelse.

[ElinM]

Jeg stiller meg i kø for å applaudere bina i denne diskusjonen.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Jeg forstår ikke hva du ønsker å oppnå med det du sier her. Det er ikke sikkert alle har din kapasitet, men hva så? Det som betyr noe for et barn, er tid sammen med foreldrene. Dersom du, eller noen andre, jobber fra åtte til åtte hver dag har du lite tid sammen med barnet. Da hjelper det ikke om man har stor kapasitet. Stor kapasitet til hva da? Døgnet får ikke flere timer av den grunn, og du får ikke flere timer med barnet.

Javisst er det å realisere seg selv viktig, men for meg er det et forslitt uttrykk. Er det bare ved å tilbringe mest mulig tid på en eller annen jobb man realiserer seg selv? Eller er det ved å tilbringe tid med dem man bryr seg om og som bryr seg tilbake? Jeg syns det er litt trist når noen sier at de blir triste og ulykkelige av å være mer hjemme, for å tilbringe mer tid med barna sine. Kanskje man burde gå litt i seg selv? Jeg vet ikke. Men jeg syns at det virker som enkelte nedprioriterer tid med barna sine. Det kan komme en dag da man angrer på det. En jobb er en jobb. Familien og barna er selve livet.

Det er flott at du er en karrierekvinne og ønsker å framheve deg som det. Jeg er også karrierekvinne. Men jeg er mor også. Det er aller viktigst og kommer uansett først. Jeg klarer ikke å se noe positivt i at noen velger bort tid med barna for å jobbe enda mer. Uansett om man er mann eller kvinne.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg tror neppe hun ville vært noen heidundranes mor om hun var hjemmeværende heller.

Det tror ikke jeg heller. Og kanskje har hun til og med rømt inn i masse jobb for å unnslippe en situasjon hun ikke maktet.

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Hvor mange naboer i Holmenkollåsen tror du melder naboen til barnevernet pga for mye konjakkdrikking til kaffen, og dermed setter i gang en 3 mnd undersøkelsessak som kanskje da avdekker mer enn konjakkdrikkinga?

Der har du hvor mye verdt statistikk kan være.

Hvilket knusende argument!

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.
Det er komplett og fullstendig kjønnsuavhengig etter min mening.

Jeg blir livredd for at forsvaret fra dem som synes dette er "såre enkelt å kombinere" skal overskygge den debatten som nå endelig kommer.

Håper ikke folk lar seg kvele av den evinnelige melodien vi har hørt de siste 30 årene, men hører det nye refrenget av den samme melodien. At de ser at dette faktisk er et problem.
Et problem å ta fatt i.

Hipp hurra for en slik debatt, som alle andre debatter.

Dette innlegget fikk jeg ikke helt tak i. Hva mente du? At det å ha karriere og familie ikke lar seg kombinere, selv for de som sier at de klarer det? For det har hvem bestemt? Er dette med karrieremødre virkelig et SÅ stort problem at vi har ventet og ventet på debatten? Tre uklare strømper over øynene på folk? Er DET et av de største problemene i samfunnet synes du? Helt sant?

Vel, jeg har ikke fått med meg at den debatten er sårt savnet, beklager.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Hvor mange naboer i Holmenkollåsen tror du melder naboen til barnevernet pga for mye konjakkdrikking til kaffen, og dermed setter i gang en 3 mnd undersøkelsessak som kanskje da avdekker mer enn konjakkdrikkinga?

Der har du hvor mye verdt statistikk kan være.

Dette vet du ikke så mye om, tror jeg. Det er faktisk slik at Vestre Aker og Ullern bydeler har en GOD DEL barnevernssaker. Men de representerer på ingen måte det statistiske hovedbildet i Oslo.