Høyre og fokus på kristendomsarv

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Hva er utøvelse av religion?

Utøver en ateist religion om hun leser en bønn?
Utøver en ateist religion om han synger "et barn er født i Betlehem"?

Hva er konsekvensene av denne utøvelsen?

Ville det være problematisk for en kristen å delta i en seremoni hvor man frasier seg troen på gud? Ville det være problematisk for en kristen at ens barn var med på en slik seremoni i regi av skolen hvert år?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ville det være problematisk for en kristen å delta i en seremoni hvor man frasier seg troen på gud? Ville det være problematisk for en kristen at ens barn var med på en slik seremoni i regi av skolen hvert år?

Det vil være problematisk for en kristen å frasi seg troen på Gud. Det er ut fra premisset om at en kristen har en relasjon til Gud.

Å være tilstede der hvor andre frasier seg troen på Gud eller har som grunnleggende premiss at Gud ikke finnes er ikke problematisk.
Seremonier hvor man frasier seg tro på Gud høres litt absurd ut egentlig. Finnes ikke Gud kan jeg ikke helt se poenget med en slags bekjennelse hvor fenomenet Gud involveres.

En ateist har som premiss at Gud overhodet ikke finnes. Verden fremstår da som den er, uten flere dimensjoner.
Hva består vanskelighetene med fenomenet Gud i?
Vil ikke Halloween fremstå like problematisk som kristen forkynnelse for eksempel? Elementer i Halloweenfeiring er sterkt religiøse og har dype referanser inn i en virkelighet som mange tror sterkt på og som er veldig fjernt fra ateisme.

Med tanke på andre religioner så hadde jeg ikke hatt veldig mye problemer med å la ungene delta i drama basert på koranen eller andre religiøse skrifter, ei heller synge sanger. Trosbekjennelse og bønn ville jeg snakket med ungene om. Jeg ville ikke holdt dem unna. Det har jeg heller ikke gjort. De har vært tilstede i slike sammenhenger.
De har jo lært hva en fredagsbønn består i og hva buddhistiske riter er. Jeg har ikke holdt dem hjemme fra å besøke mennesker som praktiserer riter hjemme heller.

Hadde de blitt invitert på et jødisk sabbatsmåltid som er temmelig rituelt og hvor man deltar mer enn observerer hadde de fått lov.

Poenget mitt er at jeg ikke ser religiøs praksis som så veldig farlig selv om det ikke er min egen religion.

Det jeg hr skrevet nå er svar på spørsmålet og ikke direkte relatert til skolegudstjenester.

[Blå]

Jeg skjønner de som synes det er koselig å gå i kirken. Jeg går i kirken selv, synger salmer og treffer kjente og synes det er hyggelig. Jeg tar mine barn med også. Men når de får velge selv, som de får med skolegudstjenester, så velger de å ikke gå.

Jeg forstår bare ikke hvorfor, for det første, de som synes det er så koselig med gudstjenester, ikke synes det er koselig å gå med barnene selv. Og, for det andre, hvorfor gudstjenesten blir så mye mer koselig dersom den er i skoletiden.

Og, for meg har dette ikke noe med å "skyve innvandrere foran meg". Jeg synes at norske kulturelt kristnes har lov til å ønske seg en skole som faktisk forholder seg til at skolen ikke skal forkynne.

Og ja, for meg hadde det vært annerledes om elevene ble invitert til ulike religiøse samfunn for å lære om religiøse seremonier. Om det faktisk skjer i utbredt grad så høres det fint ut og kunne fått meg til å revurdere mye. Men jeg har hatt barn på en sentral skole i Bergen med en veldig blandet elevgruppe og lett tilgang til flere ulike religiøse samfunn og har i hvert fall aldri opplevd at det har vært en mulighet.

Jeg har ikke vært på en skolegudstjeneste siden jeg selv gikk på skolen. Men tilhengerne her er jo så opptatt av at "det er jo nesten ikke en gudstjeneste", det er bare fin musikk. Og da er det jo ikke en reell læring av hva gudstjeneste er en gang.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det vil være problematisk for en kristen å frasi seg troen på Gud. Det er ut fra premisset om at en kristen har en relasjon til Gud.

Å være tilstede der hvor andre frasier seg troen på Gud eller har som grunnleggende premiss at Gud ikke finnes er ikke problematisk.
Seremonier hvor man frasier seg tro på Gud høres litt absurd ut egentlig. Finnes ikke Gud kan jeg ikke helt se poenget med en slags bekjennelse hvor fenomenet Gud involveres.

Det vil jo være akkurat det samme som for en ateist å være med i settinger der man bekjenner sin tro på Gud. Her kan jeg ikke se forskjellen.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Det vil jo være akkurat det samme som for en ateist å være med i settinger der man bekjenner sin tro på Gud. Her kan jeg ikke se forskjellen.

Ser du ikke?

For en kristen er Gud noe man har et tillitsforhold til, noe som eksisterer.
Frasier man seg troen på Gud avviser man noe som eksisterrr.

At en ateist ikke vil bekjenne tro på en Gud er forståelig, men det er likevel annerledes. Gud finnes ikke, liksom julenissen ikke finnes. Å synge en sang som forutsetter eksistens av Gud eller at man tror på julenissen blir vel bare ord når grunnforutsetningen er at dette kun er fantasi og tull?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ser du ikke?

For en kristen er Gud noe man har et tillitsforhold til, noe som eksisterer.
Frasier man seg troen på Gud avviser man noe som eksisterrr.

At en ateist ikke vil bekjenne tro på en Gud er forståelig, men det er likevel annerledes. Gud finnes ikke, liksom julenissen ikke finnes. Å synge en sang som forutsetter eksistens av Gud eller at man tror på julenissen blir vel bare ord når grunnforutsetningen er at dette kun er fantasi og tull?

"Bare ord"?

Jeg synes det er veldig spesielt at du som kristen mener at du kan definere hvordan det er for en ikke-troende å delta i en gudstjeneste.

Kristendom er mer enn troen på gud. Det er ganske mye annet man også er en del av i en gudstjeneste som kan stride mot ens samvittighet, selv om man ikke er HEF, tilhører en annen religion eller har en traumatisk religionsbakgrunn.

Og den der "er det så farlig, da?"-innstillingen synes jeg er fullstendig usmakelig, og vitner om manglende respekt for andres livssyn.

[zinatara]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

At en ateist ikke vil bekjenne tro på en Gud er forståelig, men det er likevel annerledes. Gud finnes ikke, liksom julenissen ikke finnes. Å synge en sang som forutsetter eksistens av Gud eller at man tror på julenissen blir vel bare ord når grunnforutsetningen er at dette kun er fantasi og tull?

At man er ateist betyr ikke at man ikke har et livssyn. Og mitt livssyn legger stor vekt på ærlighet, respekt for andre mennesker og frihet. Og for meg har ord og tanker stor makt, både det jeg sier til andre og det jeg sier til meg selv. Derfor vil ikke jeg stå og lyve ved å bekjenne meg en gud jeg ikke tror på, for meg vil det være løgn og respektløst overfor de menneskene som faktisk tror på denne religionen.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

At man er ateist betyr ikke at man ikke har et livssyn. Og mitt livssyn legger stor vekt på ærlighet, respekt for andre mennesker og frihet. Og for meg har ord og tanker stor makt, både det jeg sier til andre og det jeg sier til meg selv. Derfor vil ikke jeg stå og lyve ved å bekjenne meg en gud jeg ikke tror på, for meg vil det være løgn og respektløst overfor de menneskene som faktisk tror på denne religionen.

Men hva er bekjennelse?

Er en julesang en bekjennelse eller mener du å uttale trosbekjennelse?

[zinatara]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Men hva er bekjennelse?

Er en julesang en bekjennelse eller mener du å uttale trosbekjennelse?

En julesang er ikke noe krise for meg iallefall, uten at jeg er noen talsperson for alle ateister i verden. Jeg kan også sette stor pris på Händels Messias uten å være kristen. Men å en trosbekjennelse eller en bønn er noe annet for meg. Jeg synger heller ikke kristne bordvers, fordi jeg regner det som en bønn.

[My]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

At man er ateist betyr ikke at man ikke har et livssyn. Og mitt livssyn legger stor vekt på ærlighet, respekt for andre mennesker og frihet. Og for meg har ord og tanker stor makt, både det jeg sier til andre og det jeg sier til meg selv. Derfor vil ikke jeg stå og lyve ved å bekjenne meg en gud jeg ikke tror på, for meg vil det være løgn og respektløst overfor de menneskene som faktisk tror på denne religionen.

Dette. Andre tar religionen og Guds ord svært alvorlig. Da oppleves det som feil for meg å leke at jeg gjør det samme. Ikke fordi jeg tror jeg får straff fra min ikke-eksisterende gud, men av respekt for de som tar det alvorlig.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du absolutt må forstå hva som er vanskelig for å kunne godta det. Kan du ikke bare innse at det er vanskelig for noen, når de sier det, fordi folk er forskjellige? Som sagt, jeg går ikke inn for å forstå hvordan religiøse tenker, og krever ikke at det forklares for meg, på en måte som gir mening, for at jeg skal godta hva de opplever som ok og ikke. Jeg begynner i alle fall ikke å argumentere for hvorfor de burde føle det motsatte. Opplever de det ikke som ok så er det nok for meg.

[Galathea]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Dette. Andre tar religionen og Guds ord svært alvorlig. Da oppleves det som feil for meg å leke at jeg gjør det samme. Ikke fordi jeg tror jeg får straff fra min ikke-eksisterende gud, men av respekt for de som tar det alvorlig.

Enig, og at det i tillegg føles fullstendig meningsløst, og enkelte ganger provoserende (når temaene av og til toucher inn på moral, eller at det er guds vilje at et ungt menneske skal dø etc) å delta.

Litt på samme måte som jeg som sosialist ikke deltar på møter i Frp

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Dette. Andre tar religionen og Guds ord svært alvorlig. Da oppleves det som feil for meg å leke at jeg gjør det samme. Ikke fordi jeg tror jeg får straff fra min ikke-eksisterende gud, men av respekt for de som tar det alvorlig.

Som en med en tidvis nær og fortrolig gudsrelasjon, så vil jeg bare si at det aldri plager meg at folk er tilstede og/eller deltar med en mindre, evt. ikke-eksisterende, gudsrelasjon. Det oppleves overhodet ikke respektløst, ikke minst fordi jeg virkelig ikke aner noe om hva slags bakgrunn de er til stede med uansett. Troende kommer jo i alle slags former (uttrykksformer), så med mindre folk kom togende inn med korset opp-ned og en tent fakkel, så hadde jeg antagelig aldri løftet et øyebryn.

Men jeg hører ofte folk si det samme som deg, at det er respektløst overfor de troende. Jeg tror ikke de troende opplever det sånn.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ser du ikke?

For en kristen er Gud noe man har et tillitsforhold til, noe som eksisterer.
Frasier man seg troen på Gud avviser man noe som eksisterrr.

At en ateist ikke vil bekjenne tro på en Gud er forståelig, men det er likevel annerledes. Gud finnes ikke, liksom julenissen ikke finnes. Å synge en sang som forutsetter eksistens av Gud eller at man tror på julenissen blir vel bare ord når grunnforutsetningen er at dette kun er fantasi og tull?

Nei, jeg klarer ikke å se forskjellen. For meg bli begge deler å tilsi/frasi seg noe som er stikk motsatt av sin egen tro. For meg, som ateist, blir det helt feil å eksempelvis si trosbekjennelsen i kirka. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke stiller i kirka ved gitte anledninger, men jeg deltar da ikke i ritualene.