Bort med barn med downs syndrom (VG)

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Kate, her.

Huff, bare halve innlegget mitt kom med.

Jeg hadde nok ikke taklet hverdagen med enda et sykt barn. Barnas behov kommer selvfølgelig først hele tiden. Et sykt barn krever mye.
Når det gjelder vår situasjon følte jeg at jeg selv forsvant mer og mer.
Jeg visste ikke hvem jeg var lenger. Jeg var mamma og jeg var sykepleier. Jeg gjorde alt som ble forventet av meg og litt til. Men hvor ble det av MEG oppi alt?

Hadde jeg visst nå at jeg bar på et sykt barn hadde jeg tatt abort.
Kall meg gjerne kynisk.

Kanskje kan man spørre seg ja, er ikke mitt liv noe verdt? Har ikke jeg noen verdi ? Alle de gangene jeg har bedt om støtte, hjelp, veiledning, noen å snakke med er det den følelsen jeg sitter igjen med. Jeg, som mor, har blitt totalt verdiløs, i hvertfall innenfor hjelpeapparatet.