Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

[HSJ73]

Skjønner hva du mener. Sånne mammaer får jeg lyst til å klype litt, sjekke om det er noe krutt å hente, liksom.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes absolutt at man skal vise personligheten sin og ikke gjemme bort alle følelser og sinnstemninger bak en silkestemme overfor barnet sitt.

Men det kan jo faktisk hende at enkelte mammaers personlighet bare er sånn.

[Harriet Vane]

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det kan jo faktisk hende at enkelte mammaers personlighet bare er sånn.

Ja, det finnes mennesker som er utrolig avbalanserte og ikke har noen store svingninger i humøret (høres deilig ut, igrunnen).
Men jeg forsto det slik at HI tenker på en tilgjort, snill og søt stemme.

At folk er genuint avslappede og snille er ikke meg i mot!

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

Godt sagt, Mim!
(Spesielt pushemammaer får jeg frysninger av...)

[Bergensis]

Eg skulle gjerne hatt meir tolmodighet, men av og til ser eg at uendelege mengder med tålmodighet og forståelse ikkje nødvendigvis fører til noko godt. Lenge beundra eg ei mor i barnehagen for hennar evne til å snakke roleg, lavmelt og rasjonelt til barnet. Ho mista aldri fatningen, og eg var rimeleg nær på å miste fatningen på hennar vegner nokon ganger. Men no ser eg jo at dette barnet overhovudet ikkje respekterer grenser, verken i forhold til andre barn eller i forhold til vaksne.

...

[Balanse]

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)

Selv om jeg akkurat har signert utblåsningen til Mim, og dermed befinner meg i glasshus, må jeg bare si meg veldig enig i dette.

Det hender da stadig at irritasjonen popper fram i følelsesregisteret mitt - men folk som jakter på noe å irritere seg over, irriterer meg også. Veldig.

[gullet]

det er ikke meg!

Når foreldrenes måte å håndtere sine barn på går utover grenser og oppdragelse er det grunn til å ergre seg.
Det nytter ikke å puse med sønnen når han kaster stein i hodet på kompisen; "Du skjønner, han er så sterk"

Å være bestemt og bruke stemmen, som jeg også gjør overfor andre mennesker, er jo en selvfølge.

[Jessica]

Jeg er heldigvis ikke en sånn mamma. Jeg tror disse mammaene ikke skjønner hva de egentlig gjør.... Vi skal forberede våre barn for "verden". De blir ikke behandlet slik ute i den virkelige verden.

Også enig med Mim. Det finns en del av den typen. Fler kanskje av de enn de som Pelen nevner.

Flere mammastereotypier???

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

Bra poenger det også!
Dette får jeg også fnatt av.

[Tinka]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

Signerer denne.

[turi]

Og mamma`r som snakker med babystemme til barn som ikke er babyer, da får jeg hetta!

Nå ble jeg faktisk snakket til av en butikkdame for en stund siden, som snakket med babystemme, det var hakket før jeg fikk utestemme...

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Vi har en sånn pappa i det periferere nærmiljøet her.

Vi også. Puse-dille-blomstersnakk. Og ungen slår seg noe så forj*vlig vrang hver eneste gang. Og det ender med at han hylende blir kjørt hjem kravlende rundt i hele bilen (sic!!!!) etter at pappaen har sagt 20+ ganger med silke-bedende stemme "Jammen N, vil du ikke ta på deg bilbeltet da?"

Det "rare" er at ungen går lydig til bilen og setter seg i bilsetet sitt hver gang hans hyggelige og bestemte mor henter. Uten at hun roper - men hun gir klare og tydelige beskjeder. Så rart lissom.

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av jane, her.

Men jeg tenkte ikke på det med silkestemme. Jeg tenkte på det punktet der det står at hovedinnlegger irriterer seg over mammaer som snakker tyst, og aldri snakker høyt.

Nei, jeg irriterer meg ikke på mammaer som snakker tyst, det er det tyste i kombinasjon med silkestemme som gjør meg litt smågal. Men for å være ærlig, det er jo ikke noe jeg går og irriterer meg over, jeg bare syns at det å være slik mot barna sine hele tiden (og da mener jeg alle de tingene jeg skriver om oven) ikke kan være bra for barnet og jeg syns synd på familien. Føreldrene bør bryte inn og ta sjefsavgjørelser om det trengs, alt man gjør må ikke godkjennes av barna også. Og som Zoë skriver så er det en tilgjord snill og søt stemme jeg tenker på. En som ikke høres naturlig ut (i hvert fall ikke i mine ører).

I øvrig er jeg enig med Mim også.

Noen andre typer foreldre som du ikke helt ønsker å være selv?

[Tøtto]

Jeg synes det er viktig at barna lærer å kjenne foreldrene sine. Jeg er meg selv når jeg snakker med barnet mitt, og hun vet hvor mine grenser går.

Vi har heldigvis ikke noen av dem som beskrives her i vår omgangskrets. Men hadde jeg sett en sånn mamma i barnehagen hadde jeg nok tenkt at hun bare var redd for å snakke til barnet sitt foran andre.

[Line*]

Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.
Jeg tok mine vekk fra situasjonen, irettesatte dem, og de gikk tilbake å ba om unnskyldning. (Om det var nødvendig utfra situasjonen).
Jeg mener det er nedverdigende å få "kjeft" foran andre. men å få beskjed om å "bli med her en tur", for så å få lynklare beskjeder under 4 øyne, mener jeg er den rette måten å irettesette barn på.
Hjemme som borte.

Ellers mener jeg at det som beskrives her, som man irriterer seg over, er gode beskrivelser på omsorgsvikt og mangel på grensesetting.
Stakkars barn som ikke får trygge, klare beskjeder.

[Dronningen]

Silkestemme er nok ikke min stemme nei. Men jeg kjenner noen som er ganske sånn. Som tror de gjør "alt riktig" ved aldri å vise at de blir sint og ikke tolererer noe. De barna gjør også utrolig mye rart i huset uten å respektere foreldrene, enn f.eks. vi ville tillatt.

[Blåbær]

Vet ikke hvorfor jeg føler meg bittelitt truffet her jeg, men det gjør jeg (uten å bli blodig fornærmet altså).

Slikestemme har jeg ikke, men jeg er en svært rolig person. Det skal mye til før jeg blir sint.
Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.

- Etter to advarlser er det nok!
- Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
- Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.

Men:

- Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
- Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
- Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
- Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).

[kie]

Jeg er definitivt ikke en sånn mamma. Men jeg en gang prøvde jeg. Her er det jeg skrev etter den dagen:

En julefortelling
Det hendte i de dager…
Ja, det var i allefall lille julaften.
Fembarnsmoren hadde ENDELIG fått julepenger på kontoen og skulle ut på handletur.
Bilen ble stappet full av gretne unger og en bister mann. Altså en helt vanlig handletur.

På veien kom noen på den brilliante ideen om å spørre fembarnsmoren hva hun ønsket seg til jul. Da hadde familien allerede oppholdt seg i bilen sammen i 10 minutter og svaret var derfor åpenbart. En kjeftefri jul. Det ønsket fembarnsmoren seg.

Første stopp var lekebutikken. Fembarnsmoren var uten barn og så effektiv som bare fembarnsmødre på frifot kan.

Så var det Europris. Og der var der magen begynte å kremte. Fembarnsmoren gjorde som fembarnsmødre uten palass med mange toaletter er veltrente i. Hun holdt seg alt hun orket. Det er et faktum at antall barnefødsler fører til god knipetrening både foran og bak. Hvordan det står til med de som har flere toaletter i huset, aner jeg ikke.

Da fembarnsmoren var kommet til kassa ved Europris, med handlevogna full av diverse billigstæsj, begynte det å virkelig rumle. Kvalme, kaldsvette og en følelse av at man bare må, må, MÅ på do. Så fembarnsmoren tar med skjelvende hender frem mobilen for å ringe fembarnsfaren. Han tar telefonen, det blir brutt. Og dett var dett. Han skjønner selvsagt ikke at han kanskje kan gå noen meter og spørre om hans kone trenger hjelp.

Fembarnsmoren gjør diskret noen pusteøvelser og kniper for konge og fedreland. Eller noe.

Jaja.
Så blir det litt bedre.

En handletur fra helvete på KIWI er også med på planen. Fembarnsmoren er nå bare litt uggen, smiler tappert og minner vennlig barna om hva hun ønsker seg til jul. En kjeftefri jul. Og nei, du får ikke kinderegg selv om du har mast 500 ganger. Samtidig mens man trøster en søster på telefonen som har kranglet med sin samboer og nå lurer på hva hun skal kjøpe som hun kan ha råd til osv. Takk og lov at man har vært innom Europris og kan foreslå en gave til 5 barn for 89,-

Så stopper man og kjøper noe brus på veien hjem. Selvsagt må man stoppe på Coop på veien hjem for det de ikke hadde mer igjen av på KIWI og pokker! vi glemte glitter til treet, men det driter vi i.

Turen er et lite helvete, fembarnsmoren kniper. Kaldsvetter og kniper.

Etter 3,5 timer er de hjemme igjen. Og fembarnsmoren løøøper til do for å sette seg ned med et lettelsens sukk. Endelig fred og ro og rumpa på do.

Haha!
For det første; doen må vaskes før den kan sittes på. Sånn er det når 4 gutter og en mann skal på do før man drar på tur.
For det andre; når man har utholdt knipeøvelsen fra helvete i 3,5 timer, så er det innmari vanskelig å slippe taket. Så man må puste så godt man kan. Minne kroppen på at nå er det trygt. Det er lov å drite nå.

Så kommer dofadderne.

Først datteren. Hun har noe viktig å fortelle. Hun blir sendt ut igjen av en rolig fembarnsmor med luft på stemmen som ønsker seg en kjeftefri jul og derfor må gå foran med et godt eksempel.

Så Eldstegutten. Han har heldigvis vett på å fortsette den lange innviklede talen om hvorfor han bør få SuperMario for Gameboy Advanced i julegave utenfor. (Fembarnsmoren har selvsagt ikke kjøpt det.) Han avbrytes av smil og luft på stemmen. Husk, kjeftefri jul. *kvitre*

Så den nest eldste sønnen, som har kranglet med datteren og vil fortelle sin histore. Det var dette med å få være på do i fred da, lille venn. Fembarnsmoren prøver seg på kjeftefri og smil.

Så datteren som selvsagt ikke er enig i den nest eldste sønnen sin versjon. Samme prosedyre som sist.

Så kommer minstemann løpende, men den nest eldste sønnen har nettopp fått beskjed om dette med å forstyrre mamma på do, så han prøver å lukke døra i full fart før minstemann kommer inn. Det må jo gå galt. Minstemann får døra i hodet. Skrik og hyl. Fembarnsfaren må komme å hente og trøste en liten gutt som hikster at han skulle bare snakke med mamma. Mamma kommer snart, lille venn. *smil, luft på stemmen og litt ekstra kvitring*

Eldstemann kom på enda et argument for hvorfor SuperMario-spillet er velfortjent. Han jages ut. Smilet er jævlig anstrengt nå.

Så kommer jaggu fembarnsfaren inn for å høre om det var den buksa jeg mente. (Ja, jeg hadde tråkket ned den andre i søle og slaps, så den var våt til leggen.) Han jages ut. Husk, kjeftefri jul. SMIL!

Imens dette skjer skal fembarnsmoren megle mellom de som krangler på utsiden, rope på fembarnsfaren når superørene som fembarnsmødre har hører at det snokes i feil bæreposer på utsiden i gangen.

Og ja. Det glemte jeg nesten. Fembarnsmoren skal prøve å slappe av i mange nok sammenhengende sekunder sånn at hun klarer å drite.

Til slutt sier det *klikk* og fembarnsmoren, som jo med et anstrengt smil og Siv Stubsveen-stemme har ønsket seg en kjeftefri jul av hver jævla en av familiemedlemmene får nok.

Med buksa på knærne, møkk i ræva og dopapir i hånda brøøøler hun til alle de imbesille idiotene på utsiden.

KAN DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG Å OPPFYLLE
ET ENESTE HELVETES JULEGAVEØNSKE
OM EN
KJEFTEFRI
JUL?!

Da blir det stilt.
Og julefreden senker seg omsider i hjemmet.

God jul!

[Skilpadda]

Jeg er oftest ganske rolig, og den eneste som får meg til å miste store deler av besinnelsen innimellom, er Poden. Jeg tror ikke ville gi HI hetta, jeg heller.

Og så elsker jeg Kie.