Mild avstraffelse av barn bør tillates

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å bære vekk eller holde fast er da noe annet enn å røske i armen? Jeg har båret ungen ut, jeg har holdt henne fast, og ja; det har gått en kule varmt hos oss også, men det skjer sjelden. Man er nødt til å ha dialog i bunnen for å kunne benytte dialog som korrektiv. Man kan ikke begynne å snakke med barnet når det oppfører seg dårlig/ikke adekvat. Man må snakke mye med ungen ellers også, rose bra adferd og gjøre det lønnsomt å være grei. At Lykkeliten tror at harmoniske unger som samarbeider positivt er kuet er vel en ren beskyttelsesmekanisme og fungerer vel som et halmstrå?

Igjen - la meg spikke små fliser. Ja, det er helt greit å holde igjen. Det er også greit å ta i armen, men ikke "røske". Men om jeg holder igjen og ungen tilfeldigvis løper - da blir det jo skulderledd-røsking okke som?

Jeg snakker mye med mine barn. I alle situasjoner. Vi har god dialog. Og noen ganger tror jeg det er litt av problemet. For det KAN hende at 14 spørsmål om hvorfor ditt og hvorfor datt ikke passer. Det KAN også hende at barnet spør om ting som man ikke ønsker å svare på i offentlighet. Dette betyr IKKE at barnet er ufyselig eller ute av kontroll, men snarere at barnet er vant med å føre dialog, og vant til å få svar.

Det kan også hende at harmoniske barn blir husvarme på legekontoret. Det hender til og med at velmenende mennesker tøyser med barna og girer dem opp. Ungene er med på leken - og vips tar det overhånd.

Om barna løper rundt og herjer og maser så er da ikke det et tegn på noe som helst - annet enn at de der og da har mer energi enn de får utløp for.

En digresjon: i barnehagen rapporteres det nå og da om at "vi måtte bare sende dem ut en stund, for de var jo helt oppunder taket". Da antar jeg at Mims lille datter og Kasias lille vidunder satt pent på benken og perlet...

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Når ein har den kommunikasjonen i botnen kan det ofte vere nok med blikk-kommunikasjon også for å roe ned ein vanskeleg situasjon. Fysisk straff eller "røsking" trur eg ville ha vore direkte destruktivt for den vidare kommunikasjonen heime hos oss...

Men kjære vene... så et "blikk" - det er akseptabelt, men å stoppe en unge som løper ved å fysisk ta i barnet - det er destruktivt? Du sier at psykisk vold er OK? At hvis du kan terrorisere barnet med blikket og barnet ikke tør opponere mot deg - da har du gjort en god jobb?

Jeg må tilstå at hos oss foregår kommunikasjon i klartekst. Jeg sender ikke ungene "blikk" for å få dem til å gjøre som jeg vil. Jeg sier rett ut hva jeg mener. "Nå er det nok!" for eksempel. Personlig syns jeg det er langt mer renhårig enn å kue ungene med blikket.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg har en harmonisk unge MED temperament. Vi har det livat hjemme og det er helt klart meningsutvekslinger. Ikke alle unger er like utagerende i uttrykket, heller. Men at en unge er rolig, betyr ikke at den er kuet.

Jeg bare skjønner ikke helt at de situasjonene Bina beskriver oppstår, dersom man har gitt ungen mat nok til at blodsukkeret er sånn passe, har forberedt ungen på det som skal skje og har en pågående dialog med ungen om alle ting.

Gud bedre, Mim. Leker barnet ditt noen gang? Jeg mener fysisk, ikke med små feministiske sett for små nerder? Løper hun noen gang rundt og leker sisten eller aker på sklia i barnehagen? Hender det noen gang at hun syns det er gøy å klaske hånda i fontenen i parken?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det store problemet her er at du tror at det bare er "krakilske" unger - i betydningen sinte, utagerende - som kan lage sirkus på offentlige steder.

Og kanskje betyr det at du er av dem som ikke syns det gjør noe når barnet ditt løper mellom bordene på kafeen og roper og synger og ler.

Jeg var ikke ute etter å få meddebattantene med på at fysisk avstraffelse er akseptabelt. Jeg prøvde egentlig bare til å få folk til å forstå at fysisk avstraffelse er mer enn å slå, og selv om det ikke er noe man har gjort til en metode eller prinsipp, så kan mange gjøre seg skyld i slike ting likevel.

At barna aldri finner på tull og tøys som må stoppes - det tror jeg ikke på. Jeg tror ikke at barnet ditt aldri opptrer herjete noe sted. Men jeg tror at enten syns du atferden er i orden - for hun er ikke "krakilsk" - eller så vil du gjøre deg litt bedre enn du er.
.

Nå går du ganske langt i å karakterisere meg og barnet mitt. Det får stå for din egen regning. Skjulte personangrep er jo uansett en del av diskusjonsteknikken din, og nå har du fått fortalt både meg og Glitter at vi både juger og er selvgode. Da har diskusjonen nådd sitt absolutte lavmål, så det er vel best å ta helgen.

[Toffskij]

Jeg tror bina har rett i at det er mange som tråkker over sine egne grenser mellom hva som er akseptabelt og hva som er vold i heftige situasjoner og i sinne. (Det er også helt åpenbart at det er en gråsone der.) Jeg har gjort det selv et par ganger, og skammer meg like mye hver gang. Men jeg vil ikke være sånn, jeg vil ikke bruke det virkemidlet, og etter alt å dømme virker det også mye dårligere enn en rolig og sindig og ikke-fysisk eller i hvert fall ikke smertefull metode. Det skal ikke være lov, det skal ikke være akseptabelt. Den voksne skal innse at det er et overtramp og maktmisbruk, og ikke lulle seg inn i «det gikk bra med meg»- og «hva annet kunne jeg gjøre»-tanker.

På den måten mener jeg det er spiller en svært stor rolle om en forelder som har slått/kløpet/lugget/tatt for hardt i armen har dårlig samvittighet eller ikke.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Jeg var akkurat på legekontoret i går med to unger, det er mulig derfor det virker så sannsynlig. Minste bæsjet på seg og virket spredde diarelukt på hele venteværelset rett før vår tur, jeg måtte inn i resepsjonen og be om ekstra bleie som de selvfølgelig kun hadde i spebarnsstørrelse. Inn på et supertrangt toalett, av med alle klær, varm og svett, storebror insisterte på å bli med inntil han oppdager korridorens uante mulighet for løping og utforsking av diverse kriker og kroker, jeg får bæsjevann på jakka, bleia er for liten og ja, jeg stopper storebror på veien forbi hardt i armen og sier rimelig høyt og strengt (noen kaller det brøling) at han nå må ROE SEG NED før han ødelegger noe og/eller løper ned gamle damer med stokk. Det tok fortsatt et par løperunder før interessen ga seg såpass at han kunne stå nesten stille. Vi mistet køplassen og måtte be om å få komme inn uten å ta ny lapp. I tillegg klarte de ikke å ta blodprøvene av lillesøster, jeg fikk masse blod på jakka og jeg var generelt to timer for sent ute til jobb. I tillegg til mitt eget lave blodsukker uten frokost. I alle klarer å planlegge og legge opp hvert sekund på dagen like avbalansert og systematisk som andre.

Se der ja! Et konkret scenario - som i prinsippet beskriver akkurat det jeg mener. Sånt skjer! Og kanskje er det sånn at ettbarnsmødrene ikke skjønner det, for de har aldri hatt mer enn en å konsentrere seg om av gangen. Det ER ikke alltid man har anledning til å bruke pedagogisk snakk. Noen ganger må man bare skjære igjennom.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Nå går du ganske langt i å karakterisere meg og barnet mitt. Det får stå for din egen regning. Skjulte personangrep er jo uansett en del av diskusjonsteknikken din, og nå har du fått fortalt både meg og Glitter at vi både juger og er selvgode. Da har diskusjonen nådd sitt absolutte lavmål, så det er vel best å ta helgen.

Ja, jeg tror at både du og Glitter ljuger. Enkelt og greit.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg tror bina har rett i at det er mange som tråkker over sine egne grenser mellom hva som er akseptabelt og hva som er vold i heftige situasjoner og i sinne. (Det er også helt åpenbart at det er en gråsone der.) Jeg har gjort det selv et par ganger, og skammer meg like mye hver gang. Men jeg vil ikke være sånn, jeg vil ikke bruke det virkemidlet, og etter alt å dømme virker det også mye dårligere enn en rolig og sindig og ikke-fysisk eller i hvert fall ikke smertefull metode. Det skal ikke være lov, det skal ikke være akseptabelt. Den voksne skal innse at det er et overtramp og maktmisbruk, og ikke lulle seg inn i «det gikk bra med meg»- og «hva annet kunne jeg gjøre»-tanker.

På den måten mener jeg det er spiller en svært stor rolle om en forelder som har slått/kløpet/lugget/tatt for hardt i armen har dårlig samvittighet eller ikke.

Ja, samvittigheten er jo det som sier om vi som foreldre gjør dette igjen og igjen, eller om vi bare gjør det i de ekstreme tilfellene hvor det føles som siste utvei.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Ja, samvittigheten er jo det som sier om vi som foreldre gjør dette igjen og igjen, eller om vi bare gjør det i de ekstreme tilfellene hvor det føles som siste utvei.

Jeg har aldri gjort det fordi jeg følte det som siste utvei, aldri fordi det føltes riktig. Jeg har utelukkende gjort det i irrasjonelt sinne. (Og jeg har ikke dengt ungene mine, altså, for ordens skyld.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Da mener jeg at å ta en unge i armen og prate strengt ikke er fysisk avstraffing.

Bina sier selv i innlegget sitt at det er fysisk avstraffing. Da tar man ikke i armen for å stoppa, da tar man for å straffe.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg prøvde egentlig bare til å få folk til å forstå at fysisk avstraffelse er mer enn å slå, og selv om det ikke er noe man har gjort til en metode eller prinsipp, så kan mange gjøre seg skyld i slike ting likevel.

Jeg tror heller ikke på de som sier at de ALDRI har tatt barnet hardt i armen - uansett situasjon. Hvis det mot formodning skulle være sant mener jeg det grenser til omsorgssvikt. Noen ganger ER det nødvendig å ta i armen, eller holde fast.

Og det var det som var paradokset her. At nei, vi aksepterer ikke fysisk avstraffelse. For vi aksepterer ikke at man slår barn. Men vi kan holde fast eller ta hardt i armen - for noen ganger må man bare - og da kan man forsvare seg med at "jammen det var jo så han ikke skulle falle i sjøen, det var jo ikke straff...".

Er du virkelig så tett at du ikke ser forskjellen i å stoppe noen fra å gjøre noe som potensielt er skadelig/dødelig og å fysisk straffe vedkommende? Jeg straffer jo ikke et barn ved å forhindre det i å gå ut i veien eller hoppe på sjøen?!

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Ja, jeg tror at både du og Glitter ljuger. Enkelt og greit.

Da er jeg interessert i å vite, hva er det jeg juger om? Og hvor?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

En digresjon: i barnehagen rapporteres det nå og da om at "vi måtte bare sende dem ut en stund, for de var jo helt oppunder taket". Da antar jeg at Mims lille datter og Kasias lille vidunder satt pent på benken og perlet...

Hehe, Kasias lille vidunder og Mims lille datter er faktisk veldig harmoniske unger som fant hverandre fint og husket sammen nesten uten pause i timesvis, før de hånd i hånd gikk i grøfta og passet seg for biler på vei til kasias mormor. Er det så umulig for deg å skjønne at noen unger bare er greie og at vi har øvd masse på feks å passe seg for biler, slik at det faktisk går inn og de gjør det?

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Gud bedre, Mim. Leker barnet ditt noen gang? Jeg mener fysisk, ikke med små feministiske sett for små nerder? Løper hun noen gang rundt og leker sisten eller aker på sklia i barnehagen? Hender det noen gang at hun syns det er gøy å klaske hånda i fontenen i parken?

Ungen min leker, og som den feministiske mor jeg er, så setter jeg veldig pris på at hun utfolder seg fysisk, leker, herjer, klatrer og løper. Hun klasker hånda i fontenen i parken og får lov til å bli våt, møkkete og få kvist og kvas i håret. Men hun får ikke oppføre seg hensynsløst. Og jeg har brølt følgende setning: Å, jeg er så SINT på deg! Og smelt med døren og gått på badet og tatt meg en time out. En lang en.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg har aldri gjort det fordi jeg følte det som siste utvei, aldri fordi det føltes riktig. Jeg har utelukkende gjort det i irrasjonelt sinne. (Og jeg har ikke dengt ungene mine, altså, for ordens skyld.)

Jeg kan vel bare signere Tinetoff.

[Harriet Vane]

Jeg har vært på barnerettsseminar der Norges fremste barnerettsjurister slo fast at det å ta i noen for å hindre dem i å volde skade på seg selv eller andre eller ting IKKE er vold. Så den er grei.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg tror bina har rett i at det er mange som tråkker over sine egne grenser mellom hva som er akseptabelt og hva som er vold i heftige situasjoner og i sinne. (Det er også helt åpenbart at det er en gråsone der.) Jeg har gjort det selv et par ganger, og skammer meg like mye hver gang. Men jeg vil ikke være sånn, jeg vil ikke bruke det virkemidlet, og etter alt å dømme virker det også mye dårligere enn en rolig og sindig og ikke-fysisk eller i hvert fall ikke smertefull metode. Det skal ikke være lov, det skal ikke være akseptabelt. Den voksne skal innse at det er et overtramp og maktmisbruk, og ikke lulle seg inn i «det gikk bra med meg»- og «hva annet kunne jeg gjøre»-tanker.

På den måten mener jeg det er spiller en svært stor rolle om en forelder som har slått/kløpet/lugget/tatt for hardt i armen har dårlig samvittighet eller ikke.

Jeg skrev litt om akkurat det i mitt første innlegg i tråden. bina mener visst at det ikke er noe forskjell på å ta barnet hardt i armen som en del av oppdragelsen, altså for å straffe, og på å miste besinnelsen og tråkke over egne grenser for hva som er greit i "kampens" hete. Jeg mener det er stor forskjell, da det enten er noe som forekommer sjelden og ikke som en del av oppdragelsen eller noe man gjør fordi det er effektivt og en del av oppdragelsen. Hvis jeg gjør noe jeg skammer meg over etterpå, sier jeg unnskyld, som de tilfellene jeg tar tak i barnet.

[Lykken]

[quote=Madam Mim;625454]Hehe, Kasias lille vidunder og Mims lille datter er faktisk veldig harmoniske unger som fant hverandre fint og husket sammen nesten uten pause i timesvis, før de hånd i hånd gikk i grøfta og passet seg for biler på vei til kasias mormor. Er det så umulig for deg å skjønne at noen unger bare er greie og at vi har øvd masse på feks å passe seg for biler, slik at det faktisk går inn og de gjør det?
quote]

Vil nå bare presisere her at unger er vel harmoniske og greie stort sett selv om de blir krakilske/masete/ufordraglige/ulydige i noen situasjoner. Det er da ikke enten eller. Selv om deres må vidundere har tatt inn i seg at de skal passe seg for biler utelukker vel ikke at de ikke er like greie i en annen situasjon. Sånn er det ihvertfall med mine unger, som regel er de flotte og fine, noen ganger er de det ikke.

[Kanutte]

Slag, klaps, knipsing, psykisk terror og trusler er sjølvsagt uakseptabelt. Både ovenfor voksne og barn. I tillegg kan jeg være tilbøyelig til å si at det kan være like slemt mot barn å ikke veilede dem på hva som er akseptabel oppførsel. Jeg kan love deg at Knøtta mi hadde fått vite ganske kjapt at løping/ skriking og herjing på legekontoret ikke er tillatt. Å la det gå så langt som du skisserer for så å uten forvarsel kaste seg over barnet og kjefte det ut, ser jeg på som ganske fæl oppførsel ovenfor barnet. Dersom det hadde vært meg som var blitt korrigert på en sånn måte, hadde jeg følt meg både skamfull over at mitt forbilde lot det gå så langt, såret og urettferdig behandlet fordi jeg ikke hadde blitt lært at dette ikke var rett.

Det ser ut til at jeg er på linje med Madam Mim og glitter her. En viktig oppgave for meg er å veilede Knøtta på best mulig måte, og dette innebærer en god dialog og at jeg søker å samarbeide med henne. Og samarbeid og maktmisbruk henger ikke sammen for meg.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Hva gjør et barn slemt i dine øyne?

Havner sikkert langt ut i tråden det svaret her nå, men jeg syns et barn som bevisst skader andre barn, og som viser glede over at andre barn har det vondt er slemme. Uten at det rettferdiggjør å gjøre det samme tilbake, selv om jeg forstår det slik at Carl I Hagen ser det som en fornuftig løsning. Gi dem ris så blir de gode samfunnsborgere.

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Havner sikkert langt ut i tråden det svaret her nå, men jeg syns et barn som bevisst skader andre barn, og som viser glede over at andre barn har det vondt er slemme. Uten at det rettferdiggjør å gjøre det samme tilbake, selv om jeg forstår det slik at Carl I Hagen ser det som en fornuftig løsning. Gi dem ris så blir de gode samfunnsborgere.

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

Ok, mulig jeg har ordlagt meg dårlig. Det er jo klart det ligger noe bak oppførselen til barnet, men jeg har ikke tro på fysisk avstraffelse for å forbedre barnets oppførsel. Og jeg har opplevd barn som liker å skade dyr, liker å plage andre barn, og som trekker med seg den oppførselen inn i voksen alder, hvor han da velger å banke opp sin gamle mor. Denne gutten fikk ikke selv juling da han var liten, men faren oppfordret ham til å være slem mot andre fordi faren så på det som matcho. "bank dem opp, gi dem juling, spark til den der katta osv". Jeg er et av de barna som fikk juling, og som vokste opp med denne gutten i nabohuset. Og som i dag (siden mine foreldre fortsatt er deres naboer) ser at den gutten, nå mannen) sine foreldre lider under den oppdragelsen de selv gav sønnen sin.

Men når en skal beskrive et barns oppførsel (og nå snakker jeg ikke som barnehageansatt, men som meg selv) bruker en ikke da ord som slem, snill osv om dem? Jeg har helt sikkert sagt det til mine egne barn i hvertfall. Feks. "nå var du veldig snill, det var veldig bra gjort av deg." Eller "det der var slemt gjort, slik gjør man ikke mot andre".

Skjønt det uttrykket jeg hører enten det er på skolen, barnehagen, blant foreldre eller andre voksne er at "det barnet der har sikkert adhd, det er helt vilt."

Barn er forskjellige, og man må tenke på at de en dag skal bli voksne, selv bli foreldre, og selv videreføre det de har lært som barn, og da bør vi ikke lære dem at vold løser problemer. For det gjør det ikke. Det forsterker dem.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.

Det tror ikke jeg. Jeg tror alle mennesker, både barn og voksne kan være slemme, noen mer enn andre. Jeg husker godt at jeg selv var slem, gjerne sammen lekekamerater, ingen annen grunn enn at det ga en tilfredstillelse der og da, hevnaksjon som du nevner eller bare fordi vi bestemte oss for det. At det ligger grunner bak vil vel ikke si at man ikke er slem når man gjør det for det. Jeg ble ikke fysisk straffet eller oppfordret til å slåss eller slå.